Velkommen

2 braut or not 2 braut.

Jeg er jo ikke helt go’ det veit dere jo. Men det letter en tung samvittighet å skrifte på Face og blogg.
Jeg var uttaskjærs her i forrige uke – altså ikke utenlands (de får da være grenser – og de er jo mot utlandet.) Men iallefall i et annet fylke – hvor min høyreiste oftest svarte framtoning ikke er kjent. Ikke at jeg nærer noen illusjoner om at KIWI’n i Aurdal kjenner meg like godt som Stein Erik og gjengen på Hakka, men muligheten er jo der for at de veit hvem – og ikke minst hva jeg er. Det begrenser kreativiteten noe.

Men som sagt – utaskjærs – det er som nordmenn i Syden for meg.
Jeg var innom en ikke nærmere navngitt dagligvarekjede for å proviantere før jeg dro hjem til Dalstroka Innafor. Så står jeg og glaner på utvalget av biff – ikke det jeg kjøper oftest, men det hender. Ikke var den avskrekkende dyr heller. Eller muligens den hadde vært et avskrekkende dyr – hvis man er redd storfe.

Så kommer da denne ansvarlige lille frøkna for ferskvaren trippende – og lurer på om jeg trenger hjelp. Da er det hjernen min gjør noen veldig kjappe koblinger. Biff. Braute. Blogg!
Jeg sitter opp mitt fineste ulvesmil og slår over til bredt US English:
– Yeah! Excuse me, but is this Braute?
Frøkna blir litt satt ut, men tar seg kjapt inn igjen – turister har hun vært borti før.
– Vell, Ai æm sårry bøtt vått du ju min?
Jeg smilte om mulige enda bredere og amerikansk og forklarte på mitt beste texansk at jeg hadde leste om denne fabelastiske avlsoksen – Braute – som skulle slaktes og selges som biff.
Hun lo hjertelig og spurte hvor jeg hadde hørt det?
Jeg dro opp telefonen og bladde raskt frem til min egen blogg der jeg hadde skrevet om Braute.
Here! This amazing blogger wrote so vividly about the bull. I just had to ask!

Da var det historien tok en noe uventet vending. Hun øya raskt over teksten da jeg holdt fram mobilen så lyste hun opp.
– Åv je! Dæt guy! Hi is vånn åff de best blåggers in Nårvei.
Da var det jeg som ble satt ut. Jeg blunka og fant ut det var for seint å snu.
– Yeah! I’m sure he is – det amerikanske smilet mitt var likevel falmet noe.
– Såv jes dis IS in fækt Braute! Hun pekte på biffen. – Ju vånt såm?
– Of Braute? Jeg lot et lite spørsmål henge der siden hun ikke var stygg – og tydeligvis kjapp i tankegangen. Hun bare blunket.
– Yeah! I want me some Braute. Da var det hun – like smilende tok rotta på meg.
– Græit, bøtt de prais is vrång – Ai si it nåv. Ju still vånt it?
Jeg var jo fanga med lassos, surra inn og måtte bare akseptere brennmerkingen. Jeg fikk et stykke durabelig overprisa kjøtt fra ei trolig helt ukjent ku fra Hardanger – tvang fram et siste Amerika-flir og lusket vekk.

Nå er Den Ukjente Ku partert, blandet med diverse godt, pakka i folie og står og baker seg – men igjen har det vist seg at kjeften min bare gir utgifter og lite inntekter,

%d bloggere liker dette: