EN SEPTEMBER-NATTS MARERITT

Under Torshaugen  – et påfallende formet landskap i Etnedal – bor det en merkelig skapning. De Gamle kalte det en underjordisk. Også kjent som en tusse, gnom og haugaty. Han bærer navnet Deigolv Digre. Her er historiene om hans viderverdigheter.
(Av rent tekniske årsaker føres opptegnelsen i hans krøniker slik at nye begivenheter vil ligge i bunnen av kategorien så soga kan leses kronologisk.)
Gnomen farger4

EN SEPTEMBER-NATTS MARERITT

Det var en mørk og stormfull høstnatt…. Neida, faktisk var det ikke det. Det var måneskinn og vindstille under en dypt blå fløyels-mjuk himmel.
Haugalifeltet lå i dyp søvn og bare utelampene glødet i vennlig kappestrid med månen. Ingen høylydt jazz eller traktordur fra The Bøe Residens eller nordlandsk svartbanning fra to geirske naboer.
Nedover i feltet snek en villfaren månestråle seg inn på soverommet til Erland Espelien. Den listet seg over bunken med Klassekampen på Jane Iren Solbrekken-Nygård side av senga, videre over en sovende Janemor (forøvrig med et fornøyd utrykk i ansiktet – en historie vi kan komme tilbake til når ungene har lagt seg) – og lyste så opp en snorkende Erland.
Liggende rett ut på ryggen gryntet han, snudde seg over på siden og våknet. Siden han nå var en voksen mann i satt alder så krevde naturen sitt. Fremdeles ikke helt våken labbet han ut på badet og lempet den digre trøllebløygen ut av boxershortsen.
Etter å ha tømt seg for diverse avkapp fra øl og kaffe kvelden før snudde han seg for å gå tilbake til sengevarmen. Det var da han hørte tusling og tassing inne fra barnerommet. Forsiktig – for å ikke vekke hverken Kristine eller Jane smøg han opp døra inn til Espeliprinsessens lille kongerike. Isvann rant gjennom blodårer vanligvis fylt med en anelse blålig blod og Erland var lys våken i et glimt. Barnesenga var tom.

Det kjentes som rommet var helt tomt for luft der Erland kastet seg bort til senga og prøvde å ta inn hele rommet i et blikk. Panikken snørte seg i bringen og det flimret rødt for øynene. Bare en døsig nattlampe lyste opp rommet sammen med månen gjennom gardinene. Erland snudde seg og var i to skritt borte ved døra og fikk på lyset i det han samlet med en kraftanstrengelse nok luft til å skulle rope på Jane.
Ordene frøs fast i stemmebåndet av synet som møtte ham da lyset sprengte vekk tussmørket i rommet.
Først og fremst så han Kristine. Ettåringen var tulla inn i et teppe og lå og smilte tannløst og gurglet fornøyd. Hun lå i armene på en skikkelse ikke så stort større enn enn et par ganger større enn henne, men adskillig bredere. Den var nesten bare kropp og et digert hode, men korte armer og bein var likevel og skimte. Men lange kloaktige fingre holdt om ungen. Hodet på skikkelsen var ufattelig stygt.

Den lille styggingen så ikke mindre forundret ut enn Erland der den måpte med ujamne gule hestetenner og et grønt og et grått øye. Men figuren reagerte litt kjappere enn unge Espelien. Med en uforståelig fart tatt de korte beina i betraktning pilte den mot Erland og smatt smidig som en røyskatt i ei steinur ut mellom beina på han. Erland ble nesten dytta overende og før han fikk igjen balansen var barne-røveren ute i gangen og vei mot utgangen.
Endelig reagerte Espelins instinkter – finslipt av militær hardtrening og årevis med jakt og friluftsliv. Han kastet seg etter den lille løpende framtoningen, men strakte ute en arm i det han passerte inngangen til kjøkkenet og hånda lukket seg om og rev med seg en forskjærskniv på kjøkkenbenken.
Den flyktende lille tassen med Kristine fremdeles i armene nådde utgangsdøra og hoppet også forbausende lett opp for å nå dørklinka. I det den kloaktige neven lukket seg rundt den forgylte dørklinka kastet Erland kniven og med en syngende lyd boret den seg inn i edeltreet i døra like over hodet på figuren.
Figuren rant som uformelig søle ned foran døra og ble liggende og skjelve. Erland rev til seg babyen – som fremdeles bare pludret fornøyd og syns den nattlige leken var stor stas.
Med Kristine klemt godt inn til seg rygget Erland vekk fra den nå veldig reduserte inntrengeren.
– Du er en underjordisk, ikkje sant? Og du tåla ikkje at nokon kasta stål over deg? Erland kunne sine sagn og eventyr.
Gnomen, tussen, haugkallen – eller hva det nå egentlig var kavet seg opp i sittende stilling og tok seg tydelig sammen.
– Deigolv Digre har du kasta stålet over utan tvil, no lyt han i eit ønske gjera som du vil!

Om det var det dårlige rimet kombinert med panikken som fikk Erland til å smile er usikkert, men en ide begynte å forme seg i alt det utrolige.
– Eit ønske? Ko som helst?
Den underjordiske Deigolv Digre nikket.
– Eg ungen ville ta – slike ungar kan væra bra og ha!
Erland smilte enda bredere. Han visste nøyaktig hva han ville ønske seg.
Han fortalte gnomen om ønsket. Hvor han skulle dra og hva han skulle si.

——-
Senere samme natt – Svaberget.

Øyvind Ironoxide Rust våknet motvillig fra søvnen (og en drøm om Paris Hilton) – av iherdig dundring et eller annet sted fra. Han blinket mot månelyste, famlet etter brillene og fikk omsider fokusert såpass at han forsto det var noen som dundret på døra.
Fortsatt søvndrukken fikk han på seg buksa og ravet ned trappa. Fortsatt hamret det nådeløst på ytterdøra. Men da Øyvind kikket ut av vinduet i døra kunne han ikke se noen. Nølende vred han om nøkkelen og åpnet.
Ute på trappa sto en skikkelse ikke så stort større enn enn et par ganger en baby, men adskillig bredere. Den var nesten bare kropp og et digert hode, men korte armer og bein var likevel og skimte. Hodet på skikkelsen var ufattelig stygt. Den holdt armene ut til siden med lange kloaktige fingre ytterst, mens den smilte med sine gule heste-tenner fra det ene hårete øret til det andre.
Stemmen var som kritt mot tavle da den sa: – GLED DEG PAPPA! HER ER JEG!

….det var da jeg – heldigvis – våkna på ordentlig fra en september-natts mareritt.

%d bloggere liker dette: