Re-åpning av bibliotek!

Bibliotek ja, mitt egenproduserte til og med!
Med ujamne mellomrom så tenkte jeg å legge ut litt lengre tekster. Stort sett fri fantasi og fiksjon. Vi starter med en kriminalnovelle.
Jeg var så heldig å vinne et kapittel av en skrivekonkurranse ARK Bokhandel arrangerte i 2012 – der jeg introduserte sikkerhetskonsulenten James Rochkland Svendsen. Heldigvis tok ikke hovedvinneren av hele historien livet av Svendsen, så her er han igjen – i en historie rett og slett kalt:

SVENDSEN

Noen mennesker blir opphisset av håndjern. Blankt, kaldt stål mot varm hud. Tvang og underkastelse, som regel i kontrollerte former, kan etter hva det fortelles gi uante nytelser. Forbanna svada – spør du meg. Jeg synes følelsen av å få dem av seg var langt mer i slekt med nytelse.

Det lille kneppet fra en velsmurt lås og den klikkende lyden da mothakkene ga slipp på sitt høyst upersonlige grep om håndleddene mine.

Håndjern er ikke noe ukjent fenomen for meg, men jeg vil fremdeles påstå at det er bedre å ta dem av – enn å få dem på. Kanskje det er der enkeltes følelse av nytelse ligger. Kanskje det er som med en lite ønsket gjest – du er glad for at han kommer for det er så deilig når han går igjen?

Vel, hvor om allting er – politimannen som låste opp håndjernene mine tok dem med seg og gikk han også.

Avhørsrommet hos Grønland Politistasjon var ikke direkte hyggelig, men det hverken rant vann fra grovt tilhugde steinvegger, ikke var det halm på gulvet. Ikke noe fyrfat med rødskimmrende tortur-redskaper glødet ondskapsfullt i et hjørne. Til og med rottene manglet. Eller for å være ærlig, noe det faktisk hender jeg er, så tydet måten personen ved det overfylte skrivebordet betraktet meg på, som om jeg var nettopp det. Ei svær uappetittlig rotte med pjuskete pels, små sylskarpe tenner, røde øyne og en naken feit hale slepende etter meg.

Jeg skal villig innrømme at jeg akkurat da ville fått problmer med å komme inn på en gallamiddag,  men jeg så ikke mye verre ut enn jeg gjør til vanlig.

Problemet lå heller i at førstebetjent Kari Granøy ikke akkurat er forkvinne i fanklubben min.

Jeg satte meg ned i en faktisk nesten ny, så det ut som, stofftrukket stol, strakte meg behagelig ut i hele min godt over gjennomsnittlig lengde – og smilte.

Stadig forteller folk meg at mine smil minner om en krysning av Jokerens glis og gal hunds snerring.

Men pokker heller da! Jeg er skapt sånn! Hvis jeg virkelig sto foran speilet og øvde på å smile vennlig, varmt og charmerende – ville jeg ikke da virkelig være gal? Er det da ikke bedre å bare se sånn ut?

Kari Politi konsentrerte seg om PC skjermen sin, fant sikkert fram rullebladet mitt og klargjorde en ny fil.

– Navn? Sa hun og klarte å se på sin oppfattning av Den Ultimate Slimete Rotte i hele tre sekunder.

– Påske E. Haren. sa jeg.

«James Rochland Svendsen» skrev hun

– Født?

– Jeg kan ikke huske det, men etter hva folk forteller meg så er jeg det ja….

«12.05.68» ble tastet inn

– Åffer kan du ikke bare kopiere alt dette fra forrige gang? Spurte jeg.

– Bosted? Fortsatte Kari uten å ville rette seg etter mine forslag om rasjonell bruk av tekstbehandling.

Jeg så oppgitt opp i taket med perforerte plater og to armatur til lysrør. Noen svarte skygger det matte dekselet tydet på at en og annen fluejækel hadde endt sine dager i dette ufrivillige Dødskammeret.

– Hjemme hos a’ mor! Svarte jeg på Kari sitt helt unødvendige spørsmål.

Kari klikket ned det aktive vinduet og kikket på mine tidligere oppgitte personalia i et bakenforliggende vindu. Og utrolig nok brukte hun «klipp og lim» funksjonen for å hente inn min daværende adresse på beste østkant.

Med myke små bevegelser med pekeredskapen ble teksten merket, kopiert og satt inn på sin behørige plass i det første vinduet.

– Du har virkelig håndlag med musa, sa jeg.

Kari sukket høylydt.

– Yrke?

– Sesongarbeider.

Hun satte sine slett ikke stygge brune øyne i meg med et mildt spørrende utrykk i hele det nesten pene ansiktet.

– Jeg hopper rundt å gjemmer påske-egg for barna i mars og april. Du blir ikke rik av det, men det er ålreit arbeidstid.

Kari sukket igjen og skrev: » Sikkerhetskonsulent»

– Sivil status?

– Uff! Sa jeg, den er lissom ikke helt lett å finne et flåsete svar på….

Jeg kunne svare «skjørtejeger», men det er ikke helt meg….

– Vi skriver «enslig» vi, avgjorde Kari.

– Lurer på hvorfor? Føyde hun til. Det virket som hun henvendet seg til PC’n.

Jeg rettet meg i stolen.

– DET der er trakassering fra offentlig tjenestemann! Sa jeg indignert.

Kari overhørte meg uten at jeg lurte på hvorfor.

Stillheten dalte nedover rommet som fredelig julesnø.

Som om det var virkelig fysisk hardt skjøv Kari tastaturplaten inn, åpnet en skuff og hentet fram en MiniDisc fra skrivebordets indre.

Hun la den på bordet, trykket på «REC» foldet de ringløse fingeren fromt foran seg på litt ledig bordplass og sa:

– Vi gjør dette som vanlig, du forteller hva som skjedde.

Jeg slo diskré ut med armene.

– Hvorfor foreslo du ikke det med en gang?

Det hadde begynt på TV. Det var snakk om krig. Den typen krig som pressa er aller mest glad i. Mediekrig!

Ubetydelige reportere blir plutselig selv aktører i det de skal rapportere. «Seriøs Journalistikk» får en brå, men ikke uventet bortgang i slike tilfeller…

Den ene aktøren var Victor Masor, nyvalgte leder for en knøttlite nytt parti med et program som brøt all fornuft og et navn som brøt alle grammatikalske regler – Folkemakta.

Men fordi partilederen med sin kvart pakistanske herkomst, sin indisk inspirerte klesdrakt og blytunge charme brøt også partiet alle politiske tyngdelover. Den universitetsutruga jyplingen med oljesvart hår og lynende smil hadde et venstrevridd partiprogram som lå omtrent mellom klin kokos og pling i bollen. Men fordi han var mer popstjerne enn politiker så dro han til seg ungdommen som han var en slags magnet pircingen deres reagerte på.

I tillegg var hans velformulerte, rabiate utspill noe som henviste Siv og Carl Ivar til noe etter Sportsidene.

Da jeg fikk ideen som til slutt fikk meg under Kari sitt brune blikk, satt jeg foran TV’n og skulle oppdatere meg på nyheter. Jeg begynte med NRK, ikke fordi jeg har noe lidenskapelig forhold til Norsk Reprise Kompani, men de har sendinga først..

Gry Blekastad forkynte hovedoppslaget med det lille Mona Lisa smilet som jeg syns alltid å ane i munnviken hennes.

– Vil ha Statelig foreldrekontroll! Folkemaktas leder Victor Masur foreslår Foreldresertifikat. Trues på livet av sektleder!

Innslaget var for så vidt balansert nok. Victor utdypet med vanlig utstråling forslaget sitt.

Obligatoriske foreldrekurs måtte bli gjennomført og en prøve bestått før en kunne sette barn til verden.

Det var tross alt det største ansvaret en tok på seg her i livet!

– Skål på det! Sa jeg og hevet Colaboksen.

Så spora så klart Victor av helt fullstendig av og ut på jordet, fortsatte inn i skodda og havnet bak mål.

Reporteren spurte om hva med de som ble gravide uten Fødselskortet.

Victor hadde tenkt på det, for hans kjære Staten måtte jo også her bruke sin velvilje og allvitenhet. Han mente at Abortloven åpnet for at gjennom rådgivning kunne Staten veilede vordende mødre og fedre om at det kanskje ikke var riktig av dem å få barn akkurat på det aktuelle tidspunkt.

– Dust! Erklærte jeg og tømte boksen.

På grunn av Victor sin uttalelse, som helt sikkert var beregnet, så hadde reporteren en anledning til å henvende seg til Victor sin erkefiende. Han som hadde utsett seg som sin hellige plikt å bekjempe Folkemaktas ugudelige lære. Ingen ringere enn en herremann ved navn Simon Salvesen og hans lille menighet – Lysets Lam! Du veit – bare navnet burde være nok til å rapporter ham til dyrebeskyttelsen.

Jeg er ingen ateist – langt derifra! Men når pastor Salvesen satte i gang med sitt renselsesbudskap med innstendige oppfordringer om å hive ut alt fra jøder til svensker, tukte vett inn i kjærring og unger med hard hånd og deretter svi av den ugudelige Statskirken. Da fikk jeg lissom følelsen av at pastor’n hadde misforstått Sjefen en smule!

Og hans kampsak foruten raserenhet, famileverdier og vedfyring var: «Vern om det ufødte liv» eller «Frelse for de ufødte sjeler» som han foretrakk å kalle det.

Jeg har aldri gått i demonstrasjonstog sammen med Ludvik og Børre, men anstrenger jeg meg kan jeg forstå utgangspunket. At et hvert liv, født eller ikke født, bør få en sjanse, men teatralske terrohandlinger gjør virkemiddelet mer interessant enn budskapet. Men Simon Salvesen – han fikk de to nevnte bannlyste sogneprester til å virke rasjonelle og logiske i sin opptreden..

Å jada! Simon han svikta ikke! I svoveldryppende ordelag preket han om hvordan han hadde grått over de stakkars ufødte sjeler da han hørte om Victors siste utspill. Han satte sin lit til at «Victor måtte få oppleve å se Lyset og innse sine misgjerninger», men føyde han til i dystert hviskende ordelag, mens kamara zoomet inn, «dersom så ikke skjedde ville Herrens redskaper utføre Hans vilje!»

Jeg trakk på smilebåndet og lurte en smule ondt på hvordan den gode pastor ville reagere om han plutselig forsto hvilken herre han etter min ydmyke mening lå i hendene på.

Så var tid for kommentarer fra Victor på trusselen.

Victor hevdet med alvorlig mine at folk måtte gjennom opplysning frigjøre seg fra slavereligonene.

Da var det noe sa klikk i huet mitt, muligens også kunne jeg ane den liflige klirringen fra et kassaapparat. Dette var en jobb for Roch Svendsen!

 

Presis klokka 08.00 (Ugudelig tidspunk etter min oppfattning, men det var ugudelige mennesker jeg søkte, i alle fall etter Simon Salvesens mening!) sto jeg i forværelset på partikontoret til Folkemakta. Jeg var mørkkledd fra topp til tå, men en smule uformell i svart pologenser, svarte jeans og svart dressjakke. Til og med en kledelig liten svart dokumentmappe hadde jeg tatt med. Jeg hadde byttet ut bootsene med svarte sko, det å gi assosiasjoner til cowboyer og annet angloamerikansk styggedom var sikkert ikke lurt i et møte med Røde Victor. Jeg ville framstå som folkelig, men seriøs. Det var i seg sjøl en prestasjon for en som er klassifisert som asosial flåkjeft.

Jeg hadde regnet med å bare få en avtale, men Victor var inne han, og da sekretæren med piggsveis og manglende BH, meldte meg over et svært så borgelig og kapitalistisk samtaleanlegg, fikk jeg gå rett inn.

 

Victor Masor hadde droppet Gandhilook’n og kledd seg i dress og slips av alle ting. Typen så nesten respektabel ut.

Han strenet fram fra skrivebordet og rakte meg hånden. Jeg klemte den lille puselanken hans hardt nok til at jeg håpet det nesten gjorde vondt. Jeg hverken smilte eller viste tenner, bare nikket høfflig. Vi svartkledde seriøse sikkerhetsfolk smiler ikke på jobb. Jeg presenterte meg, helt unødvendig regnet jeg med, som Roch Svendsen fra Norsk Sikkerhet

– Jaha, åpnet Victor, dette var jo svært overraskende. Du er jo ikke akkurat kjent for å sympatisere med den politiske venstreside.

Nei, jeg kunne jo ikke akkurat benekte det da, men lirte av meg noe vås om at min politiske overbevisning egentlig ikke kunne plasseres hverken til høyre eller venstre. Victor lot et velkjent glis lyne over ansiktet og så ut som han hadde kommentaren » Så – du stemmer Senterpartiet da?» klar, men han holdt kjeft.

Jeg tok i mot tilbudet om å sette meg og gikk rett på sak.

– Slik jeg har forstått situasjonen så kunne du og din gruppe ha bruk for en gjennomgang av sikkerhetsrutinene.

– Javel? Victor satte seg og så interessert på meg.

– Jeg har oppfatttet det slik at trusler har blitt framsatt av visse ekstreme religiøse grupper og personer?

Victor lo.

– Joda, «Salvation» Salvesen står på, men vi tar ikke ham seriøst, han er mer til underholdning enn til bekymring.

– Hvis jeg nå kunne fortelle deg at jeg sitter inne med opplysninger som tyder på at Salvesen eller likesinnede faktisk planlegger tiltak mot dere da?

– Da ville jeg enten gå til politiet eller i alle fall stille deg spørsmålet hvorfor du ikke gir disse opplysningene til dem også. Men for all del! Fortell meg hva du har hørt!

Til å være rabiat venstreradikaler argumenterte Victor svært konservativt og logisk.

– Politiet er uten tvil rette instans og jeg vil gi dem alle opplysninger dersom det er ønskelig fra deg, men spørsmålet er hvorvidt de kan gjøre noe med det.

– Jeg har fått trusler før, Svendsen og jeg kan forsikre deg at politiet er svært flinke til å gi råd og veiledning i hvordan en håndterer slikt.

– Uten tvil, svarte jeg, men  tror du gjør nytten at en snill, høflig politibetjent tar en prat med Salvesen om alvoret i å true noen på livet. Mener du at han da roer seg ned etter ordre fra en statsmakt han ikke respekterer og at han da ikke bare vil skrike opp om at han trakasseres og utpeke politiet som Det Ondes redskap?

– Og hva er alternativet? Jeg så at Victors interesse var stigende.

– Alternativet er det jeg kan tilby, vi overlater alle opplysninger til politiet, men lar også Salvesen – og media, få høre at mitt firma er engasjert for å ivareta sikkerheten ytterligere. Jeg går ut ifra at du kjenner til at jeg har et visst ry på dette feltet?

Victor rettet seg og smilte igjen

– Hvis jeg skal tro alt jeg har hørt og lest så ville jeg ikke snakket mer med deg, men siden jeg av erfaring vet hvordan ting blir fordreid i la oss si de fleste former for referat, så tror jeg vi fortsetter samtalen.

– Fint! Sa jeg og nikket anerkjennende

Victor fortsatte.

– Jeg tror jeg skjønner hva du mener, hvis en har en sak som en vil ha privat etterforsket på en seriøs måte kontakter en Ola Thune, vil en derimot bare ha skremt noen på en seriøs måte så er du mannen. Når en har engasjert Norsk Sikkerhet og Roch Svedsen så har en vist at en er villig til å bruke «Det tunge artilleriet»?

– Vi kaller det avskrekking, men hovedtrekkene er riktig.

Fyren var gløgg! Ingen tvil om det. Han hadde tatt plottet mitt overraskende fort.

– Men hva for du igjen for å engasjere deg? Du gjør vel ikke dette av hverken sympati eller veldedighet? Og å betale din timepris tror jeg ikke er aktuelt…?

Jeg trakk den ene munnviken forståelsesfullt opp.

– Nei, det stemmer nok, men min forretning er avhengig av en viss publisitet og slike saker er ypperlig til det.

– Du vil rett og slett ha en rolle i mediesirkuset?

– En viss eksponering av mitt firma er ønskelig ja….

– Okey, la oss si jeg går med på dette, men da må du legge fram en god forklaring på hvordan du har opplysninger om Salvesens planer og ikke minst hva disse går ut på.

– Det er svært enkelt å forklare, sa jeg, mitt firma har et bredt kontaktnett – faktisk internasjonalt – og de fleste miljøer som kan tolkes som en trussel fra noen sørger vi for å skaffe oss opplysninger om.

Igjen et av Victors lynglimt av et smil.

– Jeg vil ikke engang vite hva dere har på oss!

Jeg forholdt meg talende taus.

– Dett kontaktnettet deres har skaffet opplysninger om noe som innebærer en trussel mot oss?

– Slik vi vurderer det så er det korrekt. Jeg åpnet dokumentmappa og fant fram en plastmappe med 10 ark i.

– Dette er utskrift fra et snakkesystem på Internett, kjent som IRC. Kanalen, eller «Praterommet» er tilholdssted for Salvesens yngre tilhengere. Jeg har avmerket de aktuelle områdene.

Victor tok imot den og begynte å lese.

Jeg lukket mappa og lot ham få tid til å lese.

– Hm… sa han da han fant der det sto følgende:

 

>>Viggen<< Herren har gitt meg sitt ord. Vi skal være hans lyn!

>>Tvileren<< Hva i helvete er dette for slags drittkanal?????

>>The_Saint<<Er du sikker Vigg? At det ikke er bare en av dine vanlige drømmer?:o))

>>Tvileren<<Er det noen kåte jenter her????

>>Anna<<Vigg: Har du fått klarsignalet?

>>Viggen<<Det har endelig kommet! Tiden er inne, Victor Masor skal føle Herrens ild!

>>Tvileren<<Noen jenter som vil føle min ild?

>>Tvileren was kicked by Anna – Herren være med deg, men ikke her!<<

 

Jeg hadde ikke noen vanskeligheter med å huske ordlyden, jeg hadde selv satt den sammen på PC’n kvelden før. Produsere falske IRC logger er i grunn ikke så vanskelig med fire – fem utrangerte PCer og tilsvarende forskjellige Internettkontoer. Siden Telenor er så hensynsfulle og aldri levere ut sine oppkoblingslogger – til noen – noensinne, kunne ikke en gang politiet ved å plukke fra hverandre systemet mitt finne ut at loggen var fabrikkert og alle påloggingene kom fra samme nummer.

Akkurat dette var en liten detalj jeg utelot da jeg seinere forklarte meg for Kari Politi. Man skal alltid si sannheten, sa min bestemor, men man skal ikke si alt som er sant! Veldig godt prinsipp!

Resten av loggen var tilsvarende lovprisninger av Lystets Lam og forbannelser over de vantro.

Til slutt hadde jeg lagt ved et lite resymé over kanalens historie og en liten presentasjon av brukerne. Samt en profesjonelt oppsatt analyse av hvor troverdig den slags trusler framsatt over Internett var. Det hadde i grunn vært ganske gøy å sitte dikte opp alt sammen. Kanskje jeg burde vært forfatter?

Vel, det så ut til å overbevise Victor, han kom stadig med nye «hm»er og andre små koselyder.

Han sukket så dypt og la fra seg mappen.

– Dette er du villig til å levere til politiet?

– Hvis du mener det bør gjøres – så ja.

– Kan brukerne av denne kanalen etterspores?

Jeg fortalte ham om Telenors meget strenge politikk på dette området. Det ble en lengre teknisk utredning som faktisk var helt sannferdig.

– Greit! Sa Victor, lever dette til politiet og under de forutsetninger du har framlagt så er ditt firma engasjert for å gå gjennom våre sikkerhetsrutiner.

– Høres fornuftig ut, jeg skal få faxet over et avtaleutkast.

Victor fant fram et visittkort med alt jeg trengte av opplysninger.

Jeg reiste meg å rakte ham hånden.

– Mine folk vil stikke innom i løpet av dagen og kartlegge de områdene vi skal se nærmere på.

Victor tok hånden min og motsto trykket mitt uten vanskelighet nå da han var forberedt.

 

Kontoret mitt ligger på Aker Brygge. Jeg har en liten deal med eierne som gjør at jeg slipper rimelig unna med leie av to rom i andre etasje. Kanskje jeg skal fortelle mer om den avtalen en annen gang. Egentlig er jeg veldig fornøyd med utseende på krypinnet. Doble glassdører med «Norsk Sikkerhet» i store svarte bokstaver rett i synet på en når en kommer inn i korridoren.

Det virker etter hensikten – en smule imponerende.

Forkontoret er Britt sitt domene. Britt er uunnværlig, min medsammensvorne i det meste, to akk gløggere med økonomi enn meg og adskillige flere hakk penere. Lykkelig gift og totalt uten interesse for meg – på privat basis. Noe jeg finner veldig avslappende…Jada! Bare tørk vekk det fliret! Det er helt sant! Jeg foretrekker lubne rødhåringer – Britt er slank og blond…

 

– God morgen, sjuska! Du ser helt for ille ut i dag. Har du sovet i de klærne?

Britt overså meg totalt og bare rakte meg dagens post uten å se vekk fra PC’n.

Jeg øyet gjennom det uten å finne noe som overgikk interessen for mitt nye prosjekt.

– Fax over en standard sponsorkontrakt til denne her. Så sender ringer du Ole Johnny og Tore så de drar og setter opp en rapport over behovet. Her er saken. Jeg la Victors kort og en kopi av papirene han hadde fått på pulten hennes og satte kursen for mitt eget kontor. Jeg kom nesten inn.

– ROCH!!!

Jeg skar en grimase før jeg snudde meg med mitt mest spørrende utrykk.

Britt hadde svingt stolen halvt rundt, satt med brillene som en tiara i den blonde høysåta av et hår og beina dydig, men svært sexy i kryss. Hun viftet seg med visittkortet holdt mellom to diskret rosa negler.

– Hva er dette? Hva er det du driver med? Ikke påstå at Folkemakta betaler OSS for å ta seg av sikkerheten…

– Sponsorkontrakt, sa jeg jo….

– Og på hvilken budsjettpost fører vi det?

– Markedsføring, foreslo jeg….

Britt sukket.

– Det er par ting du er veldig god til, Roch, markedsføring er ikke en av dem. Derfor, gløgg som du er, har du folk som tar seg av slikt – meg f.eks.

Jeg la fram min lysende ide om at å henge seg på dette mediesirkuset ville være ypperlig profilering for Norsk Sikkerhet.

Britt lyttet med en svært tvilende mine og nå også armene i kryss.

– Det der, sa hun, er det største tullet jeg har hørt!!

– Det som gjør meg varm om hjertet er den rørende tilliten mine ansatte viser meg, sa jeg.

– Kom med det! Forlangte hun, hva er planen?

Jeg fortalte henne det.

Hun fikk et mer og mer lidende utrykk helt til avslutningen fikk henne til å knipe øynene sammen som i intens smerte.

– Du er klin gær’n!! Kan du dra det i land?

Jeg ga henne det gal hund og jokergliset mitt og forsvant inn på kontoret.

 

Ole Johnny og Tore er to underlige skruer. De er brødre – sjøl om ingen ville tro det.

Ole Johnny er eldst og en diger, brautende brande med en halv cm. piggsveis, stygge tenner og kroppsvolum som en trailer. Med omtrent like mye krefter og en IQ som bare såvidt slår trailer’n.

Grei fyr! Svært avskrekkende som bodyguard når han får kledd seg opp i mørk dress, solbriller og høytaler i øret.

Tore er like mager som brutter’n er feit, langt lyst hår i hestehale og runde briller. Han har fått halvparten av den øvrige familie sin hjernekraft i tillegg til sin tildelte porsjon. Gutten er ufyselig smart.

De hadde holdt på i to dager med Victor sitt sikkerhetsbehov. Det vil si – Tore hadde holdt på med det. Ole Johnny hadde bare gått rundt og sett impårtant ut i dress og solbriller. Noe som var hensikten også – å tildele teamet en viss, skal vi si tyngde..

Nå satt han i dressbukse, speilblanke sko og helsetrøye i min kontorsofa og drakk cola. Jakke, skjorte og slips lå i en haug ved siden av ham.

Tore hadde fremdeles sitt seriøse arbeidsantrekk intakt i en stol foran skrivebordet mitt og fortalte i detalj hvordan Victor burde best sikres.

– Vi har funnet to sannsynlige sikkerhetshull. For å oppnå maksimal PR effekt vil noen kunne gjøre et forsøk under en av Masor sine offentlige opptredener. Disse vil muligens bare ha karakter av f.eks en demonstrasjon. Kanskje kast av gjenstander.

Dette var Tore sin omhyggelige og korrekte måte å si at noen kunne hive råtne egg på Victor.

– Det andre er en mer alvorlig situasjon. Vi kan tenke oss en aksjon mot Masor sin privatadresse. Antagelig om natten. Ordlyden i trusselen kan tyde på forsøk på brannstiftelse.

– Da er saken grei, sa jeg, vi plasserer Ole Johnny uttafor med et pulverapparat!

Ole Johnny brølte av latter, Tore smilet høflig. Det er derfor jeg liker Ole Johnny best, han ler alltid av vitsene mine. Holder jeg meg på «Kom igjen, ketchup!» stadiet tror jeg til og med han skjønner dem.

 

Kari stoppet opptakeren, strakte seg og sa:

– Okey, fra nå av så er jeg informert om noe. Fordi du var så elskverdig å fakse oss den loggen fra IRC og fordi på eller annen merkelig måte (Hun kan være veldig ironisk når hun bare vil) så fikk Dagbladet snusen i at Norsk Sikkerhet var engasjert for å verne Victor Masor.

– Ja, sa jeg, ble dere ikke glad for at jeg lettet arbeidsbyrden for dere?

– Overlykkelige! Særlig var vi glade for dine uttalelser direkte i kameraet til alt av TV stasjoner!

– Jeg sa jo bare som sant var – at det for tiden ikke ville være særlig lurt å forsøke å gjøre alvor av trusler mot Victor, påpekte jeg.

– Det var vel det du mente å si, måten og ordlyden tror jeg var ordrett oversatt fra noe med Clint Eastwood.

– Nix!  Bruce Willis, gliste jeg. Dessuten virka det, det kom ikke en trussel på to uker.

– For så vidt riktig, men hvorfor i all verden måtte du da dra å snakke med Salvesen?

Hun startet opptakeren igjen.

 

Ole Johnny og Tore hadde sammen med noen vekterspirer, som jobber deltid for meg, fotfulgt Victor i to uker, og det begynte å koste mye penger. Reklameverdien var synkende – det var på tide med trinn 2.

Jeg har av erfaring funnet ut at folk lar seg lettest skremme hjemme hos seg sjøl.

Derfor tok jeg med meg ei pocketbok, 1,5 liter cola i en kjølebag og parkerte meg og Blazer’n min i gata der Salvesen bodde. To hus bortenfor eneboligen på andre siden av gata, hadde jeg fin utsikt forover til innkjørselen og videre oppover i gata gjennom side – og sladrespeil.

Det gikk fem timer og 350 sider Tom Clancy før Salvesen kom hjem. Han kjørte en nesten ny Subaru stasjonsvogn. «Samla dykk ikkje skattar på jorda..»  tenkte jeg og gliste bak pocketboka.

Jeg lot ham få en halvtime før jeg satte på meg solbrillene, sjekket at mine to utvalgte Desert Eagle pistoler i kaliber 44 mag. var godt synlige i skulderhylsterene under den svarte skinnjakka, og gikk bort til huset.

Alt så ut som et helt vanlig forstadshjem på utsida. Jeg ringte ikke på, men dundret på døra med begge nevene knyttet.

En jentunge på elleve – tolv år åpnet med en lillebror sjenert i bakgrunn.

– Hei, vesla, sa jeg og flekket tenner. Ungen tverrsnudde og rev med seg lillebroren i det hun løp for livet.

– Paaaaaaaaappaaaaa! Hylte hun.

Jeg gikk uinvitert inn mens jeg gliste fra øre til øre. Familen hadde tydeligvis sittet ved middagsbordet for Salvesen møtte meg i gangen mens han tørket seg rundt munnen med en serviett. Pastor Simon «Salvation» Salvesen hadde grå dressbukser, svart skjorte med hvit prestesnipp. Han var liten, tynn og i slutten av førtiårene med grånende, men fremdeles helt intakt hårpratkt (Registrerte jeg en smule misunnelig, jeg er tross alt bare knappe tretti og allerede tynn i håret).

Bak tjukke brilleglass myste han mildt spørrende på meg.

– Ja?

Jeg stoppet to meter fra ham og støttet meg med en utstrakt arm mot veggen slik at jeg sperra liksom tilfeldig veien ut for ham. Samtidig fikk han fritt innsyn til skulderhylsteret mitt.

Han fikk trillrunde øyne bak brillene og rygget. Jeg rette meg igjen og fulgte etter ham og hogg tak i skjorta hans i det han snudde seg for å kunne løpe fortere.

Jeg fikk et utmerket tak i prestekragen hans.

– Min gode Salvesen, sa jeg vennlig og snakket rett i øret hans

– Hvis jeg har skjønt dette rett så driver du å truer visse politikere, sånn i all offentlighet. Det syns jeg du skal slutte med. Jeg er heller ikke enig med vår venn Victor, men han må da få lov til å dumme seg ut om han vil det?

Salvesen bare gispet og fikk ikke fram en lyd og da jeg slapp ham så datt han sammen som en trådkuttet Tittentei.

– Okydoky? Sa jeg, snudde meg og gikk.

 

Kari stoppet opptakeren nok en gang. Hun så meget alvorlig på meg.

– Du er klar over at det der i heldigste fall for deg er legemsfornærmelse?

– Å huff da! Har Salvesen anmeldt meg for noe? Jeg smilte infamt.

– Nei, han har ikke det, og du fant det unødvendig å opprettholde vaktholdet etter den oppvisningen der?

– Ja, i samråd med Victor så fant vi ut at vi trappet ned vaktholdet på natta. Isteden etablerte vi et direkte radiosamband mellom Victor og oss. Vi var bare fysisk til stede på hans offentlige opptredener.

– Slik bare for syns skyld?

– Ja, vi kan si det slik, bekreftet jeg velvillig.

– Ja vel, hun  startet opptakeren igjen, da begynner vi på kveldens hendelser.

 

Jeg hadde overtatt vår del av radiosettet fra Ole Johnny. Vi lot det lille mobiltelefon-lignende håndsettet gå på omgang. Victor sitt var enda mindre slik at han lett kunne bære det på seg overalt. Vi kalte det for «Trygghetsalarmen» og var bygd over samme type som den eldresentre bruker.

Jeg satt på kontoret å tok det beskjedne papirarbeidet Britt tiltror meg. Sjøl jeg greier å skrive under bankgiroer.Jeg håpet vi hadde penger på konto, men regna med at hvis ikke ville Britt ordne en kassakreditt eller noe.

Lyden av «Trygghetsalarmen» er veldig gjennomtrengende og pennen skvatt ut av grepet mitt.

Jeg for opp og bort til våpenskapet, fikk det opp og rev med en Desert Eagle og ei pumpehagle.

Bannende måtte jeg snu i døra og hente ammunisjon.

På veg ned til bilen forsøkte jeg via mobilen Victor sitt telefonnummer. Ingen svarte.

Jeg slo isteden 112 og forklarte rolig og saklig situasjonen for politivakta.

Det gikk fort – veldig fort ut til Victor sin Bærumsadresse så jeg kom allikevel før dem.

Huset lå ikke i det meste fasjonable strøket, men var litt tilbaketrukket omgitt av en meget velpleid hage. Jeg forsøkte å spre mest mulig av Victors sin hagesingel utover denne hagen da jeg på full gass spant meg nedover nedkjørselen.

Jeg fikk Chevroleten inn i en skrens på plenen foran inngangsdøren og holdt på å havne helt oppi prydrosene på utsiden av veggen. Hvis dette er falsk alarm, tenkte jeg, kommer Britt til å stusse over å få regning fra et anleggs-gartnerfirma på bordet.

 

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for plutselig smalt det og et trillrundt lite hull åpenbarte seg i frontruta mi. Skuddet måtte ha kommet fra huset så jeg dukket meg ned, hev meg ut og sprintet til inngangen.

Pesende sto jeg dekket av murveggen ved siden av inngangsdøra og sjekket pistolen. Hagla lå igjen i bilen. Hagler er flotte våpen å skremme med, men må en først fyre av så har prosjektilene en lei tendens til å treffe mål de helst ikke skal treffe.

Jeg trykket ned dørhåndtaket og døra svingte opp. Et nytt skudd braket og jeg krympet meg av lyden.

– VICTOR! Brølte jeg.

Et nytt skudd var alt jeg fikk til svar. Det søkk i ei bjørk i oppkjørselen da kula traff og treflisene føk i sommernatten.

Det var bare en ting å gjøre, før flere kuler fant mer uerstattelige ting enn lauvtrær. Jeg trakk pusten kastet meg halvveis rundt og inn gjennom døråpningen. Jeg knelte ned i det jeg landet og lot pistolen følge samme rute som øynene. Victor lå på ryggen i entreen med et lite, trillrundt hull i panna av samme type som det jeg hadde i frontruta på bilen. Den som ønsket flere politiske utspill fra Victor Masor måtte ha gode kontakter i det hinsidige.

Salvesen tittet brått fram fra fra en døråpning som en annen nyskjerrig røyskatt. Jeg pumpet halve magasinet inn døråpningen med pistolen i et solid dobbeltgrep, men fordi jeg skjøt fra siden så alt jeg oppnådde bortsett fra å få Salvesen til å dra til seg nesegrevet, var å  lage no’n helsikes høl og flenger i veggen.

Det var da Salvesen styrtet ut av døråpningen med geværet hevet som et balltre over hodet.

Jeg tenkte overhodet ikke, jeg bare reagerte. En ekte helt hadde så klart bare tatt slaget på skuldra, stukket pistolen i beltet og rolig gitt Salvesen et kakk i nakken. Det jeg gjorde var å brenne løs så fort jeg kunne trekke av. Da pistolen endelig klikket sto jeg å peste som etter en kjapp 100 meter med pistolen fortsatt i dobbeltgrep. Jeg tror jeg traff med alt jeg hadde hatt av kuler. Salvesen sin overkropp var bare noen blodige filler.

Det var da sirenene nådde klimaks ute i gata. Jeg slapp pistolen og labbet pent og pyntelig ut med hendene i skulderhøyde. Et og annet nyttig snapper man opp fra amerikansk film.

Det var ingen som leste meg rettigheter, egentlig ble det sagt svært lite fra jeg fikk håndjernene på og til de ble tatt av under Kari sitt påsyn.

 

Kari stoppet opptakeren for siste gang den natten.

– Du forstår vi må holde deg i varetekt?

– Er det fullt på Plaza? Spurte jeg

 

Selvfølgelig ble det varetekt, men det var ingen som kunne påvise noe annet lovbrudd enn legemsfornærmelse, så etter forhørsretten neste dag kunne jeg snike meg ut bakdøra på politihuset. I rettsaken fem måneder seinere la aktor ned påstand om 1 år betinget for «legemsbeskadigelse med døden til følge». Dette ble satt opp mot forsvarers påstand om frifinnelse under nødvergeparagrafen.

Etter en lengre belæring om at jeg hadde vist grov uforstand og var en skam for alle i min bransje, så ga han min utmerkede forsvarer fullt medhold.

 

Det var uka etter rettsaken og det verste ståket hadde gitt seg. Jeg var henvist til like før midten av VG.

Det ringte på døra hjemme hos meg og i sokkelesten tasset jeg ut i gangen og lukket opp. Det var Kari Politi.

– Go’ kveld, kjære. Sa jeg og gjorde en elegant (synes jeg sjøl) bevegelse for å be henne inn.

Hun virket på langt nær så autoritær uten uniform, men langt røffere i dongeri og brun skinnjakke.

Hun bare så på meg å gikk inn.

– Dette var jo ekstremt hyggelig, sa jeg, eller er det ikke det?

– Ta det som du vil, sa hun og ble stående ved døren.

– Jeg har en teori.

– Flott, sa jeg, menneskehetens største oppdagelser har begynt som teorier!

– Du er frikjent, men er du uskyldig?

– Eh…sa jeg, jeg fikk en moralpreken av dommeren, jeg burde kanskje ta denne du nå kommer med opp på bånd og begynne å samle på dem?

– Jeg skal være rask, og jeg kan ikke bevise noe som helst, vil bare at du skal vite at denne tanken her har streifet noen.

– Ja vel? Jeg lente meg mot veggen. Kom igjen!

Kari så ned i entre-gulvet mitt som hun konsentrerte seg og sa:

– Hva om det slett ikke var bare på grunn av reklamen du ville være med på Sirkus Masor og Salvesen? Tenk om du beregnet at noe sånt skulle skje. Slik at to personer som jeg vet du måtte se på som svært skadelige for samfunnet nesten tok knekken på hverandre.

Jeg så på henne med et lattermildt og vantro blikk.

– Skulle jeg ha planlagt hele greia? Jeg er en flåkjefta drittsekk, så langt i fra noe anarkistisk geni!

Kari fikk antydningen til et smil.

– Det er hva du vil alle skal tro det. Jeg har aldri skjønt motivet for det du driver med, kanskje vil jeg aldri finne det ut.

– Okey, sa jeg, la oss sånn helt hypotetisk si at dette hadde noe for seg. Hvordan skulle jeg ha planlagt det?

– Vi har bare ditt ord for at Salvesen kom frivillig og på eget iniativ til Masor, familien sier han bare ble borte den kvelden. Hvor fikk han geværet fra? Det har vi aldri funnet ut.  Men som jeg sa, det finns ikke fnugg av bevis.

Jeg flirte og ristet på hodet.

– La oss fortsatt si at dette stemmer, hvorfor skulle du da ta sjansen på å komme hit å fortelle meg det?

Kari snudde seg og tok om dørhåndtaket.
– Fordi du aldri ville gjøre meg noe. Det ville bli for påfallende.
Hun åpnet døren og gikk ut, hun snudde seg på dørstokken og sa:
– Til å forsøke deg på noe mot meg er du en alt for slu svinepels!
Døren ble stille lukket bak henne.

Jeg kjente gal hund og jokerfliret stramme behagelig mot leppene!

!

%d bloggere liker dette: