Anti-rasisme – om selvmotsigelse og enighet om uenighet

Først av alt så må vi igjen klargjøre mitt standpunkt om begrepet menneskeraser.
Jeg anser hele konseptet for et menneskeskapt ord som definerer reint fysiske og marginale forskjeller. Det er et vitenskapelig hjelpemiddel for å klassifisere variasjoner over DNA – ut over det har det ingen som helst praktisk anvendelse. Kort sagt så er det meg klinkende likegyldig hvordan denne variasjonen arter seg.

Likevel er det en del mennesker som mener denne variasjonen er betydningsfull nok til å klassifisere noen som mer verdt enn andre. OK, da får en først definere verdi, deretter grunngi og forklare de bakenforliggende mekanismene bak begrepet, og til slutt kan en da anvende dette til å forsøksvis vise forskjellen i verdi mellom f.eks en asiat og en kaukasier.

Siden dette ble ei alt for lang og krevende tankerekke for såkalte rasister, og ingen slike noen gang har fått med seg noe mer bakenforliggende enn siste do-besøk, så har de forspilt sin rett til å si noe som helst. Den største utfordringen en rasist kan takle er som regel å få på seg den hvite hetta med hullene til øynene riktig vei.

Denne grupperingen bekjempes gjerne av såkalte anti-rasister. Disse viser litt større intellektuelle evner. Slagordene på plakatene er svært ofte både skrevet riktig og de har knytt skolissene sjøl.
Men de har selvfølgelig et kjempeproblem med logikk – et begrep de faktisk kan ha en grunnleggende forståelse av.
Tankegangen deres bak å bekjempe, helst nedkjempe og utrydde rasisme er nettopp dette at de anser likhet og likeverd for alt og alle som det korrekte.
Aha! Likhet og likeverd – så lenge du er enig i likhet og likeverd! I det øyeblikket du fraviker den malen så er din meninger uønsket, skadelig og noe som må bekjempes.
Eeeh….? Hva? De er altså rasister i forhold til meninger – de anser noen meninger for bedre enn andres. Hmm… går de med en parole bakerst i demonstrasjonstogene sine med teksten «Med oss selv skal vi slåss. Nei til oss!» ?

Nå er selvfølgelig ikke dette så farlig skulle en tro – det gjør bare anti-rasister nesten like komiske og ulogiske i mine øyne som rasister, men det er en viktig forskjell. Siden ingen hører på, bryr seg om eller egentlig tar noen skade av at noen sier de ikke liker svartinger, så har anti-rasistene en høyere status i samfunnet. De blir rost for sitt engasjement og en hver god organisasjon tjener på å koble seg opp mot anti-rasistisk arbeid.

Og da har de unge og idealistiske (jeg har vært der sjøl, må jeg bare beklage å innrømme) plutselig mer innflytelse og påvirkning. Og det er litt betenkelig med tanke på den totale mangel på nyanser en anti-rasist gjerne har.
De ser ikke at en må skille rase og kultur i diskusjonen. Mens rase er uviktig er kultur kjempeviktig. Den diskusjonen om det finnes grunnlag for likhet og likeverd mellom kulturer har de ikke lyst til å ta. Men er så overbevist om at blanding og multikultur er udelt positivt at en hver som er uenig i det settes resolutt på plassen sin blant de hette-og hvitkledde, korsbrennende rasister.
Og igjen begår anti-rasistene en grov diskriminering av meninger og sier i mot seg sjøl – uten å ha anstendighet nok til å i det minste beklage sammenstøtet etter å ha møtt seg sjøl i døra. Trolig fordi de er så strålende fornøyd med den de møtte og ønsker alle var som de sjøl. Så lenge du er enig med oss er vi enige om at uenighet er sunt.

%d bloggere liker dette: