Jeg hørte på noen av «Mine Søte Små» i går. Det ble diskutert den nye Playstation 5. Jeg er ingen gamer (Jeg liker å skyte på ting live) – men jeg lurte på om dette var mye bedre enn forrige Denne-MÅ-Jeg-Bare-Ha sak. Nei, den var visst ikke det – noen nye funksjoner og litt forbedring, men absolutt ingen revolusjon.
Nå var det ingen som planla umiddelbart kjøp, så dette er ikke til noen spesiell, men mer en generell ordre. IKKE GJØR DET!
Og dette gjelder så mye mer enn spillkonsoller. Det gjelder stort sett alt av påståtte oppgraderinger og nyheter av ting vi har fra før.
For de aller, alle fleste – kanskje alle – er det du har bra NOK! Få av oss er e-sport elite som må trene på topp utstyr (da hadde du vært sponsa), enda færre er næringslivstopper med så travel hverdag at lynrask mobil er et must, nerdene i front av IT er også sjeldne (og vi….eeeh..DE bygger maskinene sine sjøl) – and the list goes on. Det du har er bra NOK!
Og det er bra for økonomi, karakter og miljø! Hæ? Miljø? Bryr vi oss om det da? Er ikke MDG, Greta og Gunhild med sitt mas om el-biler (den du allerede har er også bra nok, faktisk), urealistiske oljekutt og hamburgerskam bare irriterende i sine helt unyttige symboltiltak? Jo, selvfølgelig er de det! Og det morsomme er at om vi faktisk lar være å kjøpe nytt vi ikke trenger, så retter vi en lang og god langfinger til klimafanatikernes tulletiltak – fordi uteblitt salg av unyttig overdyre ting gjør mye mer for miljøet enn det meste annet! Ting som ikke blir kjøpt blir etter en stund ikke produsert! Og overforbruket vårt av resurser går ned! Markedskreftenes vidunderlige verden! Og det virker!
Sånn! Da var det på plass!
Neste gang skal vi ta kvinner og klær! DER er det mye å spare!
Jeg har hørt den noen ganger – og siden jeg gjør mitt ytterste for å gjøre andre fornøyd, så registrerte jeg meg i sommer hos det de kaller et casting- selskap. De jobber med å finne folk som nettopp skal på TV.
Jeg hadde ikke den helt store troen på dette, men det kosta ingenting å være registrert med CV og ønsker. Så ringte de fra selskapet som prøver å finne Daniels Craigs etterfølger som Bond. James Bond.
Neida, men jeg fikk en mail fra Feelgood Scene Film og TV om jeg ville prøve en bitteliten rolle som plagsom bussjåfør med en turistguide i magen? Til en serie som kommer på TV 2. Så jeg filmer meg sjøl etter å ha skrevet om manuset deres til eDøl – og får hyggelig avslag. Regissøren ville ha en annen.
Men når jeg er involvert i noe så krasher jo ting, så det ringte en trivelig kar noen dager seinere som lurte på om jeg fremdeles var interessert? For det hadde skåret seg for den de egentlig ville ha.
Kort fortalt så var jeg på Gardermoen på mandag, lot som jeg kjørte buss oppover Gudbrandsdalen og tok en Rusteklikk light på en fyr som ikke likte opplegget med guiding.
Dette var jo veldig moro – synes jeg. Men det som var mest imponerende og veldig interessant – var å se en organisasjon – nærmest en organisme – som fungerer så fantastisk bra! Jeg skal ikke kritisere, men ellers er det gjerne slik at ting tar tid, det er ofte litt vanskelig, alle skal få si sitt og ikke minst skal en f.eks ha et møte så må en planlegge og varsle mange uker i forveien. Det skal kurses, avspaseres, ferieres og innimellom jobbes litt.
Film og TV produksjoner gjør det litt annerledes. I løpet av ei uke var tidspunkt for opptak forandra tre ganger. Det kunne tyde på litt manglende styring, men så skjer det noe imponerende. For alle – fra han som ringte meg opp til regissøren har stålkontroll! Alle veit hva de skal, uansett når det omsider skal skje, men ingen maser og spør, ingen sier at: – Nei, beklager! Det har jeg ikke rukket! Alle gjør de det skal – og alle er likevel fornøyde og veldig hyggelige!
Jeg som er fullstendig blank må spørre litt og instrueres litt, men det var helt OK! Så dette smitter – og jeg bare lar ting skje – jeg som liker å vite når, hvor, hvem og hvordan. Så når en hyggelig assistent med noe som ligner politikommunikasjonsutstyr på øret kommer og ikke spør, men ber om å få bilnøklene mine – fordi hun skal gjøre bilen min til location, så bare smiler jeg og gir henne nøklene.
Så går dagen, jeg sitter på verdens lengste – i tid – busstur til Sørumsand, later som jeg kjører bussen og avleverer noen saftige replikker på flytende eDøl. (Dere innfødte vil blø fra øra, men ingen andre hører forskjell på meg og dere. Helt sant!) Og i Sørumsand står Audi’n og venter!
Poenget mitt er at jeg tror vi må se på landet som en TV-produksjon og overlate styringen og organiseringen til Feelgood Scene Film og TV – for noe så ryddig, effektivt og proft har aldri jeg vært med på før!
La oss først klargjøre at det ikke er noen konspirasjon bak det jeg skal snakke om. Det er bare dumskap og inkompetanse.
Vi ser skyggene av det allerede – og merker bokstavelig talt kulden.
Mennesker oppvokst i overflod vender seg matleie mot sin egen bakgrunn og finner Saker de vil kjempe for slik at skyldfølelsen over å ha et godt liv kan døyves. De fleste sakene er ved første øyekast gode – og den fremste er klima og Det Grønne Skifte.
Og det har vært særdeles vellykket å få Saken fram og opp.
Det er godt mulig den er viktig – det skal vi ikke ta for oss her, men isteden se på forslagene til løsning. Eller rettere sagt – det er ikke mye å se på, eller høre på. Det er luftige tanker om grønn energi, omstilling og luftslott med vindmøller i tårnene.
Dette er uhyre komplekse problemer som krever stor kompetanse og gode planer over tiltak vi veit vil virke. Dette har vi ikke i dag. Det vi har er livredde fanatikere, urealistiske drømmer, middelmådig til inkompetent styring og smarte opportunister. Dette er som manuset på en skrekkfilm. Et plott som vil tjene den siste brikken i bildet – media. Alt de andre deltakerne vil skape av frykt, skandaler og tragedier vil bli sendt live på befolkningens skjermer.
Vi ser nå første scene – den før intro og tittel – og den handlet om strøm! Etter at alle innenfor det politisk korrekte hadde snakket seg varme om Det Grønne Skiftet – og mange begynte å nikke motvillig, men anerkjennende til at dette måtte vi bare bli med på – så fikk Folket plutselig se at Det Grønne Skiftet ikke bare er sparepærer, treskjeer i yoghurten og pappsugerør, men dramatisk høyere pris på livsnødvendigheter.
Så – i neste scene – har vi en stadig mer følelsesbasert vitenskap der selv i naturvitenskapen blir korrumpert av tanken om at sannheten kan være relativ – og at din sannhet er ikke din sannhet, men noe som kan knas, formes og tilpasses hva som føles godt.
Så har vi det faktum at alt nå som sagt foregår live er de styrende – både valgte og utnevnte – livredde for overskriftene, kommentarfeltene og hva de som setter agendaen mener. Flere og flere, både innen miljøbevegelsen og historisk demokratiske fundamenterte partier, snakker nå åpent om klimaproblemet kan løses med lovlige og demokratiske midler.
Som i alle gode plott så dukket det opp en joker, en uforutsett hendelse som gjør det enda verre. En pandemi. Der det ble gjort trolig helt nødvendige grep og ikke minst inngrep. Det har vist oss at vi som befolkning og de vi har valgt til å styre er relativt lydige til fagmiljøer. Sjøl om noe uenighet har kommet fram så viser det seg et mønster. Folket adlyder. Og det er i mange tilfeller veldig bra og helt nødvendig, men det kan også gi katastrofale følger. For nå nærmer vi oss den delen av plottet der alt går så til helvete at det gjør vondt å se på!
Selv om vi nå kanskje «reddes» med midlertidige krisepakker så er det ikke sikkert det vil – eller kan – fortsette. Sjøl Oljefondet har en grense. Og da ser en på den virkelig kostnaden av Det Grønne Skiftet.
For når klimafanatikerne nå ser at de via media – og ikke å forglemme bloggere, influencere og Offentlig Debatt kan sette tiltak på dagsorden så kan vi risikere at de styrende – uavhengig av politisk farge – pålegger oss både å betale, ofre og gjøre ting for å få på plass en drøm de ikke har noen plan for, ingen anelse av konsekvens av eller uttalt mål på. Utenom en høyst teoretisk senkning av gjennomsnittstemperaturen.
Noen har skreket – og vil fortsette å skrike – at dette hjelper ikke uansett hva vi i lille Norge gjør. Svaret som gis på det er Eksemplets Makt – de virkelig store forurenserne vil Look to Norway (som de for øvrig tror er hovedstaden Sverige) og så Følge vårt Eksempel.
Og hva er eksemplet her? Hva har vi vist dem – hvis mitt dystre scenario slår til – er at en i miljøets navn kan overkjøre befolkningen og tyne dem for både ressurser og tvinge dem til handling. Og en kommer unna med det moralsk i verdens øyne. Trenger jeg fortelle dere hva det vil inspirere til for folk som Putin, regimet i Kina og et skremmende ustabilt, men enn så lenge wannabe-demokratisk US of A?
Så hva gjør vi? Tenker vi sjøl og slutter å høre på vitenskapen og brenner idealistene på bål? Nei, selvfølgelig ikke! Først må vi slå ring om vitenskapen – ikke bare det livsviktige naturfaget, men sloss mot all politisering og introduksjon av moral i vitenskap. Vitenskapen er et iskaldt, kynisk verktøy som tjener kun et formål: Sannheten.
Så må noen med autoritet og «pondus» be en stor del av såkalte opinionsdannere uten relevant argumentasjon om å holde kjeft – og sørge for at de gjør det. Så lett krenkelige mesteparten av dem er bør det være rimelig enkelt.
Så må vi legge god planer med tiltak alle kan stilles seg bak – et nøkkelord her – tror jeg – er større grad av tilpassing til et eventuelt endret klima – framfor f.eks å tviholde på at vi skal bo som vi har gjort og hvor vi har gjort i noen skarve hundre år. I størsteparten av menneskets historie har vi tilpasset oss forholdene og det er en sikker og velprøvd metode vi veit virker.
I den pågående debatten etter avgjørelsen om å la Innlandet bestå så ønsker noen opplæring i demokrati – så det kan de få.
Kritikken går på at den rådgivende folkeavstemningen ikke ble fulgt. En har altså bedt om råd og så fulgte en ikke rådet. Det er helt legalt og ikke noe brudd mot demokariske regler eller skikker.
Der det er hensiktsmessig å finne ut hva innbyggerne mener i en bestemt sak er rådgivende folkeavstemning det eneste vi har anledning til å arrangere . Det er fremdeles representanter innvalgt av folket som skal endelig avgjøre saken, og slik må det være ellers er hensikten med å velge noen til å styre for seg borte – og jeg skal forklare hvorfor.
Går vi mange hundre år tilbake til røttene til demokratiet, så ligger det fysiske styrkeforholdet mellom flertall og mindretall til grunn. Enkelt sagt så kan flertallet overvinne mindretallet om nødvendig i kamp. For å unngå at grupperinger stadig slåss aksepterte en den forutsetningen at flertallet stort sett alltid ville overvinne mindretallet. Gjennom stemmegiving fant en ut hva flertallet ville og forholdt seg til det uten kamphandlinger. Videre utviklet en systemet til å velge personer som kunne representere flere og vi fikk valg og partier i det som kalles representativt demokrati.
Og der er vi i dag – vi velger inn folk som tar på seg jobben med å sette seg inn i aktuelle saker. Dette fører til noe som politikere kanskje ikke liker å snakke høyt om, men som er hele hensikten med ordningen. Politikere har gjennom den tiden de bruker på sakene langt bedre muligheter for å ta riktige valg i saker enn gruppen som har stemt dem inn. Systemet er ikke perfekt, men har en langt bedre sjanse for at saker blir avgjort rett på grunnlag av nok informasjon enn det såkalte direkte demokratiet vil ha. Dette er en ordning der alle saker kan stemmes over av alle med stemmerett. Det krever at veldig mange bruker mye tid for å skaffe seg nok kunnskap til å ta rett avgjørelse, noe vi vet ikke vil skje i mange saker. Systemet vi har i dag med representativt demokrati garanterer heller ikke rett avgjørelse, men sjansen er betydelig mye høyere nettopp fordi vi har valgt noen til å skaffes seg kunnskapen for oss.
Mye av kritikken rundt den aktuelle avgjørelsen går på at politikerne ikke har hørt på velgerne. Dette er feil. Politikerne har absolutt hørt på velgerne og vurdert hva de har sagt, men de har ikke gjort som flertallet ønsket – fordi disse etter politikernes vurdering tok feil. Dette kan stemme, men det kan også være at flertallet hadde rett. Det kan vi mene mye om, men det eneste vi vet med sikkerhet er at det viktigste en kan ha for å ta en rett avgjørelse er informasjonsovervekt i vurderingene – og det hadde politikerne størst mulighet for å skaffe seg. Akkurat som de har i andre saker. Om de gjør det er selvfølgelig et spørsmål – som av og til må besvares med nei, men det er irrelevant i forhold til sjansen for at de i de fleste tilfellene har best forutsetninger for rett vedtak.
Politikere bør bli modigere til å vise den selvsikkerheten tilliten et valg gir en som representant og ikke nedvurdere sin egen rolle. Det snakkes ofte om hvor ydmyke en er for tilliten fra velgerne, men det er litt selvmotsigende å skulle være for ydmyk fordi mange er enig med deg og mener du har rett. Selvfølgelig skal politikere lytte, diskutere, ta råd og veiledning og til og med kjeft, men avgjørelsen skal alltid ligge hos den enkelte ut ifra mest mulig kunnskap om hver sak. Velgere som ikke er fornøyde med disse avgjørelsene skal og bør stemme annerledes neste gang – eller aller helst engasjere seg personlig og stille til valg.
AP lovde at nå var det vanlige folks tur. Hvem disse vanlige er i det varierte og mangfoldige samfunnet er en helt annen historie.
Det jeg skal fortelle om nå er hvorfor AP aldri kommer til å gi vanlige folk mer penger – som mange trodde skulle skje – og stemte venstreorientert.
Jeg skal ikke dra dette veldig ut, men vi må ta litt enkel økonomisk lovmessighet. Høyere inntekt vil gi økt etterspørsel noe som vil enten øke prisene eller tilbudet. Via reguleringer og andre tiltak kan en påvirke dette, men igjen er det en annen diskusjon.
Dette vil si at hvis AP holdt løftet sitt og vanlige folk fikk høyere inntekt så ville forbruket øke – og altså priser og tilbud. Økt tilbud er positivt, men for høy prisøkning vil ingen regjering ha! Punktum! Fordi dette gir inflasjon – altså pengene blir mindre verdt.
Dette veit alle politikere over et visst nivå – og da sier det seg sjøl at valgløftet som innebar at vanlige folk skulle få anledning til økt forbruk aldri vil bli innfridd. (Ikke en gang RØDT er så gærne om de skulle få regjeringsmakt)
Den vanlige menige AP-supporter kan ikke tas for dette – de færreste kan ikke engang forklare hva sosialdemokrati er så det er ikke deres skyld.
Men de som har forstått dette – og som har visst dette hele tiden – de må jo aldri mer få noen stemme fra vanlige folk!
Samtidig må vanlige folk forstå at denne tanken om omfordeling via skattesystemet (utenom til fellesgoder) er for det først ikke bærekraftig – for det andre vil ingen ansvarlig regjering noen gang finne på å gjennomføre den med tiltak som vanlige folk virkelig ville merke. Derfor var de aldri vanlige folks tur – de blir stående i køa – akkurat der AP vil ha dem.
