Både ja og nei, Carl Ivar.

Som regel er jeg enig med deg, Carl Ivar, Og jeg ser hva du gjør nå med å hevde at flere sjukmeldte burde være i jobb. Dette er noe mange av de heller uvitende i samfunnet liker å høre. De ser folk går og slenger, mens de sjøl jobber med noe de i større eller mindre grad misliker. Det trigger misunnelsen.
Da gjør det godt å høre deg si sånt – og dette veit du. Men du er en gløgg mann – så du veit også at dette ikke er hele sannheten – og at dette er mye vanskeligere å løse enn å be folk ta seg sammen.

For du har rett – i noe. Det er folk som mistrives så mye i det de arbeider med at de velger å klage på det. F.eks til legen.

Nå har det seg slik at det er uhyre vanskelig å måle f.eks en depresjon. Vi veit ikke engang hva en depresjon egentlig kommer av. Men diagnosen har vært kjent i årtusener.

Når en som f.eks bare burde finne på noe annet å jobbe med kommer til en almenpraktiserende lege med diffuse symptomer, så er det bortimot umulig å si om dette er en depresjon eller om personene bare er deppa. Det er nemlig forskjell på depresjon og det folk kaller depresjon.
Er du bare deppa så er jeg enig i at det kan være tilrådelig med en viss grad av å ta seg sammen – i form av å endre livssituasjon. Skift miljø, skift jobb – whatever du klarer – eller be om hjelp til det. Dette er det NAV burde drive mye mer med.

Men så har vi den virkelige depresjonen. Det er ikke at du er mer eller mindre lei alt, kjeder deg eller mistrives. Dette kan ligge over depresjonen, men under ligger den en flat tomhet som ikke kan beskrives med ord – i alle fall greier ikke jeg det – den må oppleves. Men jeg unner ingen å føle det. Skrekkforfatteren Stephen King beskriver en av monstrene sine som at det gjorde vondt å bare se på det. Depresjonen kan minne om noe slikt – sjøl bare følelsen av følelsen er forferdelig. Du får ikke tak i den, du har ingen ord som beskriver det. Det er som noe fra en annen verden som ikke er utstyrt for å føle, men som likevel gjennomsyrer hver nerve i bevisstheten. Det er ikke noe du heller ville enn å ta seg sammen, men kropp og psyke lystrer ikke.
For noen så kan du ikke se at de har den – maska av sunnhet ligger perfekt over, for andre så raser all normalitet sammen.

Hvordan skal vi så skille disse to? En hardere linje fra legene er en mulighet – du vil da luke ut noen som bare er nede i en innenfor det normale «bi-polar» bølgedal som vi alle er til tider, men samtidig så vil du gjøre det mye verre for de som virkelig sliter.

Men du er jo også inne på en annen løsning – klarere oppfølging fra NAV. Nå er det mye som skyldes på og forlanges av NAV – samtidig som de kan til tider se ut til å ha bruk for en sjukmelding sjøl – men det å sparke folk bak har jeg liten tro på. Det får muligens noen til å surmulende ut i jobb, der de går og surver, men er det det vi vil ha da? Folk som surver? Er ikke hensikten med det hele å optimalisere Livets innhold for alle? Er det ikke derfor noen av oss driver med politikk?

Jeg er enig i at puter under armene kan skjemme bort folk – og at bortskjemte mennesker er vanskelig å rehabilitere, men som jeg sa i starten er ikke dette enkelt! Vi må tenke helt nytt! Helt fra barn begynner å tenke sjøl. Vi vil alle skal bli mennesker som klarer seg sjøl og er nyttige, men er det noen forårsaker et optimalt Liv? Første tiltak er å spørre: – Hva vil du? Egentlig?
Så OK, hvis du vil klare deg sjøl og være nyttig – så for all del! Det skal du oppmuntres til, og i vår kultur vil de fleste velge dette i en eller annen form.
Men hvis du heller føler for å dikte sære epos få gidder å høre på, så bør vi se på en mulighet for at du kan få gjøre det – hvis det er optimalt for deg! Dette er spissformulert og bare en illustrasjon, men som sagt – du er en smart mann så du skjønner hvor jeg vil hen.

Som liberalere på høyresida kan vi ikke tvinge folk inn i former – det er sosialistenes greie: «Alle skal med» (i samme formen)

Og det er en sosialistisk tankegang du appellerer til når du nå frir litt til de som irriterer seg over at noen bare går og slenger. Nemlig misunnelsen som nærer sosialismens svarte flamme over at noen har noe jeg ikke har. I dette tilfellet noe de tror er et bedre Liv i sus og dus på NAV.
Dette er slike tanker vi som frihetselskende individualister ikke kan støtte. Ja, jeg veit de med slike følelser ofte stemmer på oss, men de har like liten forståelse for liberalismen som Kristin Halvorsen har.

Men som nevnt skjønner jeg hvor du vil hen med utspillet – og tar også høyde for medias vanlige inkompetanse (med eller uten vilje) til å gjengi helhetlig og korrekt. Men hvis du med din guddommelige veltalenhet greier å formulere disse snaue tusen ord i få slagkraftige vendinger, så vil de gjøre mer for stemmetall og samfunn enn noen skarve Likes og mulige stemmer fra reserve-sosialister som bare misunner andres Liv.

%d bloggere liker dette: