Vi må ta en liten prat om dyr, fornuft og følelser.
Biologisk sett så er vi alle variasjon over det samme. DNA. Fra oss ned til virus der mange setter grensa for dette udefinerbare vi kaller Liv.

Vi har milliarder av variasjoner, men i denne sammenhengen er det en forskjell som er viktig. Muligheten for å forstå at en finnes. At en kommer inn under: – Jeg tenker, altså er jeg. Her er det ikke mange. Det er oss – mennesket, og våre artsfrender blant menneskeapene, noen delfiner og muligens kråkefugler. Aper og noen delfiner består den såkalte speiltesten – at de skjønner at bildet i speilet er dem. (Det finnes også noen menn og særlig kvinner som tror at bildet i speilet er det eneste som finnes, men det er en annen historie.)

Resten av dyreriket så langt vi kjenner det er – stokk dumme! Ikke i betydningen at de ikke får til noe, men det veit ikke at de finnes i stort større grad enn ei ris-plante gjør det. For husk – planter er også i slekt med oss – vi deler f.eks rundt 25% DNA med ris-planten.

Da er vi over til neste likhet – følelser. Vi har mange variasjoner, men hos de fleste såkalte dyr er det meste instinkt. Altså hjernen er programmert til å reagere uten at det er en bevisst avgjørelse bak det. Vi også har slikt – f.eks at vi drar til oss handa når vi vi brenner oss. Og det kan trenes opp til andre reaksjoner.

Utover det er dyrs følelser begrenset til variasjoner over frykt/uro og ro/velvære. Kua som ligger i enga og tygger drøv i sola tenker ikke over at. – Fina de!!Nå er Livet helt greit. Den bare kjenner følelsen uten å reflektere over det.
Hvordan veit vi så dette? Fagfeltet kalles biologi – og vi har rimelig oversikt over dette.

Like lite som kua greier å tenke over at det føles bra, så greier ikke heller vi å forestille oss at noe føles bra uten at vi kan tenke over det.
Likevel – fordi vi har utviklet noe de kaller empati – så kjenner vi et slektskap med ting som ligner på oss. Har det ansikt – og ikke minst store, mørke øyne så forsvinner fornuften ut av systemet vårt som overtas av go’føelsen i mellomgulvet. – Åååååh såååå søøøøt!
Det samme for andre fysiske trekk, styrke, stolthet, individualitet – og mye annet som sjøl hunden bryr seg katten om, men som vi helt feilaktig tillegger dyr. Jo mindre de ligner på oss – jo mindre bryr vi oss. Svært få synes fluer er søte eller at meitemark er majestetiske.

Dette er en forlengelse av vår instinktive fellesskapsfølelse/beskyttelsestrang til stammen – eller flokken om en vil. Vi bryr oss langt mindre om at en kineser drukner i Den Gule Flod enn at en unge vi kjenner mister isen sin i bakken. (Og i rettferdighetens navn så bryr kineseren seg heller ikke om en av oss fryser i hjæl på Røros en sein lørdagskveld.)

Denne egenskapen er veldig nyttig – både fordi vi beskytter og blir beskyttet av de som føler noe for oss og som vi føler noe for.
Men fordi dette er et instinkt – så kan vi ikke slå det av! Derfor fungerer det også på andre dyr som ligner oss – som vi kan relatere oss til, føle med, like, synd synd på og til og med bli glad i.
– Jamen bikkja mi elsker meg tilbake! Skriker nå hundeelskerne!
Nei,  sorry, Mac – den gjør ikke det. Du er Sjefsulven – og bikkja er flokken din – og den eller de er «glade» for å se deg – fordi det gir dem noe positivt. Oppmerksomhet, kos, godbiter, trygghet. Det er ikke noe kompliserte irrganger av følelser her – men bortimot kun instinkt.
Det er gjerne stikk motsatt med katter – de blir sagt å se ned på oss. Selvfølgelig gjør de ikke det, men katter er mer individualistiske og trenger ikke smiske for flokkens leder. Passer det seg slik at den kan ligge på fanget og bli klødd så gjør den det – hvis ikke så feller den ut klørne og gir deg et risp. Igjen instinkt fordi den ikke føler seg så trygg på deg som en hund gjør.
IQ messig (sjøl om det er egentlig feil å bruke det ordet om dyr) så er hund og katt omtrent like. Og ja, det kan finne ut av relativt intrikate oppgaver, men de har ingen som helst anelse om at de er et individ som gjør det.

Det var 742 ord uten å komme til poenget! Nemlig denne berømmelige osken Braut! Far til 3000 kuer og nå rikskjendis fordi den skal slaktes! I likhet med noen millioner andre kuer, okser, kalver, kviger, griser, sauer, høns, kyllinger og for ikke å nevne alle milliardene med ris-korn som skal høstes, drepes, pakkes i esker og sendes jorda rundt langt fra sitt lille, våte hjem! Og tenk på alle blåbærene, jordbærene og ripsen! De rives brutalt fra sin spinkle stilk, tørster sakte i hjel før de knuses mellom våre tenner med frydefulle stønn – fra oss. Mens de – disse våre søsken i DNA’et – dør stemmeløse og glemte – kun for vår nytelse.
Det ER mye vondt i verden?
Hæ? Kan jeg ikke sammenligne bær og Braut? Si meg – har du lest de omtalte 742 ordene? Der jeg har forklart at empati er basert på artslikhet og at hverken, Braut, ris eller jordbær veit at de finnes.
Flott! DA! Kan vi begynne på fornuften!
Først så rydder vi en liten sak av verden – vegetarianere som ikke spiser kadaver fra dyreriket fordi de synes det er ekkelt (Noe det faktisk er når en tenker over det) – har jeg absolutt respekt for og overhodet ingen innvendinger mot.

Dere andre er – pardon the pun – fritt vilt til å bli grilla sakte over glør!
Dere går helt av hengslene og rister av sinne og indignasjon så det singler i økologisk ørepynt og FairTrade skjerf og sjal! For Dyr har jo også Rettigheter!

Mja… har de det? Har en skapning som ikke veit at den finnes rett til noe som helst. Jeg skal være med på at de ikke skal utsettes for unødig lidelse – men det er et etisk spørsmål som er veldig vanskelig å forsvare med fornuft alene. Utover at dyr som behandles bra har bedre helse og derfor økonomisk mer lønnsomme. Og OK, jeg skal strekke meg så langt at vi for vår skyld skal la være å pine dyr – fordi opplevelsen av det er vond for oss. jeg er nemlig ikke på noen måte fri for følelser for dyr – jeg grått mine tårer over både hester, katter og hunder – men jeg kan se det utenfra og anvende logikk og fornuft – og det lille jeg kan om naturfag.

Så altså Braut! Han bryr seg ikke bevisst om han lever eller ikke – han vil instinktivt rømme unna en mulig fare fordi han føler frykt, men det skjer ikke noe mer tankeaktivitet rundt det enn når han ligger i sola og hjorter. Det er bare at det siste føles bedre for oss! Altså pur og uforfalsket egoisme! Vi vil at Braut skal ha det bra fordi da har VI det bra. Nå kunne jeg skrive like langt om hvorfor alt er egoisme og fungerer på denne måten, men da kommer fort forslagene om at jeg bør brennes på bålet for Menneskehetens Beste.

Derfor – det fornuftige er pent, pyntelig og så smertefritt som mulig få oksen i hjæl, flå, slakte, partere og selge! TENK hvor mange som kan gledes med Brautebiff med bearnaise! Tenk på han ungkaren som kan stolt vise fram et veggteppe av skinnet til superavleren Braute (Hva slags virilt signal gir ikke det) Og så har vi alt det andre på storfe jeg ikke engang veit hva heter, men som smaker utmerket.

Så Braute til glede for flest mulig er en død Braute! Dere andre får nøye dere med å slite i filler umælende jordbær og kokt rettighetsløs ris. God fornøyelse!