Archive for Bibliotek

Da han Marstin møtte bjødden.

Skrevet av Harald Rust – fortalt av Einar Rust – gjendiktet av Øyvind Rust


Han skreiv seg førr – som det kalte det – Martin Løverhaugen, men alle kalte ham Marstin på Laugen – så da gjør vi også det.

Med Løverhaugbruket fulgte det også ei lita seter opp mot Synnfjellet. Det ble sagt at etter en tur i Valdres hadde barnesang-dikteren Margrethe Munthe blitt inspirert til Åh jeg vet en seter av Laugen-setra, men det er en annen historie.

Det led mot seinhaustes og Marstin måtte et ærend opp på setra for å hente ost som lå i bua til modning.
Så han la i vei en efta etter fjøsstellet, vel vitende om at det ville bli mørkt før han var hjemme igjen. For allerede halvveis på veien snek skyggene seg på og sola sank bak Aurdalsfjellene.

Marstin gikk i egne tanker da han hørte en snøfting på siden av stien – det var mest som en gris som gryntet i søla. Griser visste han altså hvordan lød, men han ante også hva dette kunne være siden det nok ikke var noen gris. Det ble sagt at det også var slik bjørnen kunne høres ut.
Martin tok opp tollekniven og med den i neven begynte å liste seg så stille han kunne bortover stien mens han knapt våget å puste.

Han hørte et og annet grynt, men snart ble det stille og han våget å stoppe og roe seg litt da han så nabosetra til Laugen. Den store og høye pipa på seterhuset ruvet høyt over noe kronglete småbjørk. Så han ville unne seg et drag av sin egen pipe. Med hender som ennå skalv av redsel stappet han tobakken på plass og rispet av ei fyrstikk. Flammen lyste opp og i det samme hørte Marstin et brøl nesten like ved siden av seg. Det var bjørnen som hadde fulgt sporet. Marstin slapp både pipe og fyrstikk og la på sprang mot seterhuset. Bak seg hørte han det braket og knaket i kvist og kvast.
Vil han rekke det før bjørnen fant stien og fikk opp farten?
Han synes han kjente den ramme stanken av rovdyr bak seg, men turte ikke snu på hodet engang. Han så en enste redning. I det han nådde seterhuset kastet han seg framover, fikk spenntak i tømmerveggen og kravlet seg opp på det lave torvtaket.

Forsiktig kikket han ut over kanten og så en stor skygge som lusket langs veggen i tussmørket. Så reiste skikkelsen seg på to og var som en velvoksen mann å se til. Marstin hørte dunket da bjørnen slo labbene i tømmerveggen. Og så lenge setra sto kunne folk se merkene etter klørne i stokkene.
Marstin så seg livredd omkring og forsto igjen hva eneste løsning var. Han krabbet lengre opp på taket og kikket ned i pipa. Jo, det skulle gå akkurat!

Med hender som ble revet til blods mot den grove pipeveggen ålet han seg nedover i mørket – og slapp så taket. Det var ikke langt han falt og et øyeblikk holdt han på å sette seg fast, men landet i ei sky av sot og aske nede i peisen.

Det ble ei lang og kald natt i seterbua for Marstin. Flere ganger hørte han snøftingen utenfor og skraping av klør mot veggene, men når det nærmer seg grålysningen blir det stille og Marstin fikk et par timers urolig søvn.

Da han våknet var det en tindrende klar høstdag med sola alt godt over Kyrkjeknatten. Og ingen bjørn var å se. Marstin lirket opp et hekteglas og krøp ut i friheten.
Svart, fillete og blodig tok han på hjemvegen, mens han hele tiden lyttet og så seg rundt. Han kom seg velberget ut fra stien og på kjerrevegen som gikk gjennom bygda.
Det var da han så henne. Kjerringa. Og kjerringa så han. Eller hun så i alle fall noe. Marstin han så at det var Ho Birste på Flæo – men hva Birste på Flæo så var hun ikke så sikker på. Hun begynte å både se dårlig og høre likeså. For dette var da ei fæle skrymsle! Svart var han, fillet og blodig med! Birste tverrsnudde og begynte å springe!
Marstin så seg rundt og frykta det verste. Var bjørnen igjen kommet på sporet?
– HOY! Ropte han. – SER DU BJØDDEN?
Birste svarte ikke, men løp enda fortere. Så Marstin våget ikke annet enn å ta beina på nakken han også. Så slik løp de etter hverandre hjemover i bygda hver til sitt – og det var virkelig noen historier de kunne fortelle i ettertid.
For det Birste i sin redsel hørte i de gamle ører var: – HER KJEM DET AIN ME HØDDEN!

.

DEN NYE SHERIFFEN

Det var en bonde som satte det hele i gang, eller det er i alle fall en greit sted å starte med Grindhaugbonden. Han ringte lensmannskontoret en dag seint mai 1995 og var fly forbannet. Det var ikke så sjelden at han var det. Lokale skøyere hadde forlengts forandret Grindhaug til Grinhaug. Lars Grindhaug, kun kalt Grinhaugin, hadde en klage.

Det var denne klagen som hadde sendt lensmann Borger Ulvestølen ut på oppdrag. Det var noen som hadde skremt kalvene til Grinhaugin. Nærmere bestemt en motorsyklist, eller ein tå dessa helskotast, førdømmede bavianaten so bråka noko så innst inni purkeræven, som Grinhaugin så poetisk uttrykte det.

Han hadde også kommet med noen bastante påstander om den påstått høylydte primatens opprinnelse, og heller spesielle seksuelle legning. Den skulle innbefatte både flerkoneri og hønsefugler.

Borger prøvde et par ganger å komme til orde uten lykkes nevneverdig. Til slutt måtte han trekke pusten og blåse seg opp litt. Grinhaugen fikk beskjed om å ta det med ro – dette skulle det bli orden på. Visste han hvem som hadde kjørt forbi? Ellers så måtte han også forstå at dette ble vanskelig.

Det fikk ikke forventet reaksjon fra Grinhaugin, neida, han hadde absolutt ingen aning om kem denna jæklade hubbur´n va før ein, men han visste ko han va hen!

Den forurettede bondemann hadde nemlig fra et utsiktspunkt ovenfor garden sin sett av synderen forsvant nedover mot bygda, så hadde han parkert ved Samvirkelaget og nå satt han på krakken utenfor og planla neste ordensforstyrrelse. Hele tildragelsen var observert i kikkerten av Grinhaugen sjøl.

Derfor var det Borger hadde raskt avslutta samtalen, det vil si lagt på røret og tatt en av Fagervikas to uniformerte biler ned i sentrum.

Jo da, der på det lille parkanlegget ved siden av COOP Mega – Fagervika satt en skinnkledd motorsyklist. En diger Harley Davidson med svart lakk og massive kromdeler sto ved siden av ham.

Borger lot patruljebilen gli inn på parkeringsplassen ved Samvirkelaget og ble sittende å studere fyren og kjøretøyet. Det var ingen ting som hastet lengre. Nå var det bare å la fyren svette.

Sola sto høyt på himmelen i den gryende ettermiddagen og det gnistret nypolert og velholdt i lakk og krom. Bikeren, for det var ikke tvil om at det var en sånn en, så mer sliten ut. Skinnjakka hadde ikke noe merke fra Kålrabies MC, Hells Hemmat, eller noe annet tåpelig navn, men hadde sett bedre dager. Ei svart, utvasket dongeribukse var trukket over et par cowboystøvler. Bikeren hadde lagt fra seg hjelmen på bordet og satt tilbakelent halvt vendt bort fra lensmannen. Langt, uflidd hår i hestehale hang godt nedenfor kragen på skinnjakka og skjegg og solbriller var på plass. Det eneste som manglet var den siste detaljen med lommeboka forsvarlig sikret med kjetting i beltet.

Borger tok på seg uniformslua og gikk ut av bilen. Med godt over en meter og nitti med omtrent like deler bein, muskler og flesk hadde han et godt grunnlag for en legendarisk sjøltillit. En velfrisert bart med litt verdig grått i og en snauklippet isse for å dempe en gryende måne. Her var det ingen hentesveis eller annen forfengelighet under lua. De små, ikke alt for intelligente øynene skjulte han for øyeblikket bak et par røykfarga solbriller.

Han lot bildøra smelle unødig hardt igjen og lyden hadde ønsket virkning. Karen på benken snudde på hodet. Det som møtte ham var altså bortimot to meter med uniformert snut med steinansikt. Innvendig fryda steinansiktet seg noe ettertrykkelig, men det var det ingen som ikke kjente Borger som kunne ane. Likevel så bikeren ut til å ta det ganske så med ro. Han løftet på solbrillene og fortsatte å se skrått over skuldra, men ble rolig sittende tilbakelent med bordkanten som ryggstøtte.

Borger tok seg god tid, stoppet litt og så på sykkelen. Den var pokker så strøken – det skulle den ha. Men ikke at han lot seg merke med det. Omsider endte han opp like foran motorsyklisten, tok av seg solbrillene og bet ettertenksomt i den ene stanga. Bikeren fulgte ham med blikket og et irriterende halvsmil i den skjeggete munnvika. Borger hata ham allerede med et slett ikke ubehagelig følelse i mellomgulvet. Han konstaterte at fyren bare var en liten tass , snaut en åtti og nesten mager. Det eneste som kanskje ville uroet Borger om han ikke hadde hatt den altoverskyggende sjøltilliten sin, var at øynene på ”tassen” ikke eide snev av verken frykt eller skyld.

– Mår´n sjef. Og signe været, sa bikeren. Stemmen var humørfylt og hyggelig.

– God dag, svarte Borger med en dyp helt nøytral tone.
– Jeg må få se vognkort og førerkort.
Bikeren skar en grimase.
– Auda! Det blir litt vanskelig,- Ja vel, og hvorfor det? Borger vippet hodet lett bakover og la armene i kors for riktig å se ned på krypet.
Bikeren slo lett ut med hendene, men med albuene fremdeles nonchalant på bordkanten.
– Har reist i fra det, jeg kan bare beklage.
Det kokte fornøyd i den slett ikke ubetydelige brystkassa på Borger. Det eneste som ødela den sadistiske gleden ørlite grann var at bikeren slett ikke så ut til å ta det så enormt innover seg.
– Jeg må be deg bli med bort i bilen.
Igjen den velvillige bevegelsen.
– Kan da skjønne det. Bikeren reiset seg og strakte seg fornøyd. Motvillig måtte Borger medgi at det var noe mer senete enn direkte magert over fyren, noe nesten katteaktig. Borger gikk først bort til bilen og åpnet døra på passasjersiden. Bikeren satte seg inn og Borger gikk rundt bilen og satte seg i førersetet. Med vilje tok han seg god tid med å finne fram penn og blokk.
– Kan jeg få navn og personnummer?
Bikeren smilte.
– Tja, du først?
Denne bota kom til å svi! Det skulle bli en fryd og stappe den opp i den magre ræva på fyren og besegle handelen med å sparke ham ut fra dalen. Han skulle personlig eskortere ham ut!
Borger ville ikke ødelegge gleden med ikke å opptre pinelig korrekt.
– Førstebetjent Jan Borger Ulvestølen, jeg er lensmann her i bygda. Kan jeg nå får Deres navn og personnummer. Det fantes ikke fnugg av spørsmålstegn i slutten av setningen.

Bikeren strakte fram hånda og rent instinktivt tok Borger den og angra akkurat for sent til å kunne trekke seg. Jo da, det var senete og sterk tassen var. Nok en gang måtte han gi et poeng. Den i utgangspunktet fornøyelige trakasseringen av veifarende fant begynte å bli mindre og mindre morsom for hvert poeng bikeren tok.
– Roger Lauritzson Westberg 040360 47900, det er ”Lauritzson” med ”z” og ”s”, opplyste Roger.

Tilbake på kontoret var Borger fornøyd med seg sjøl. Eller egentlig var han ikke det, men livsløgnens lille troll satt som alltid på lensmannens skulder, med halen sin beroligende rundt halsen hans. Trollet hvisket i Borgers øre at alt var greit. Bikeren hadde fått en omgang og den kom til å sitte i som om noen hadde lappa skinnbuksa hans med et pinnsvinskinn med pigga inn.
Det ubestridelige faktum at biker Roger Laurizson Westberg hadde tatt ID – sjekken, bota og ikke minst reprimanden (utstudert korrekt utført) for manglende førerkort med knusende ro, var likevel irriterende. Borger og trollet inngikk et kompromiss. Det ville ikke bli noen morsom historie å skryte av, men til gjengjeld ville han glemme hele greia. Uansett – Roger ”Mister Kuul” Westberg kom aldri til å vifte med hestehalen sin i Fagerdalen mer, forsikret livsløgntrollet. Borger merka ikke noe til at trollet måtte bite seg sjøl hardt i halen for å ikke le høyt.

—-

Fagerdalen lensmannskontoret hadde utenom sjefen sjøl, Borger, fire stillinger. Våren 1995 var en av disse ubesatt. Eller det var vakanse i stillingen, som det så pent heter. En byråkratisk omskrivning av at de mangla en mann etter at Erlend Lyhus hadde skutt seg høsten før. De tre gjenværende sto en formiddag først i juni og studerte parkeringsplassen utenfor rådhuset i Fagerdalen. Den mest interesserte var Sigrid Sveen, kontorfullmektigen, (hun sto helt borte ved vinduet) men heller ikke kontorets veteran Einar Kolstad og juniormedlemmet av kontorets lille familie, Bjørn Skau Andersen, var heller ikke uberørt av det som foregikk ute på parkeringsplassen. De hadde visst det skulle skje i dag, men det var likevel spennende når det først hendte.

En mattsvart Chevrolet Blazer hadde svingt inn på plassen og stanset. Sigrid som ikke fikk unna verken bidragssaker eller utleggforretninger i sitt vanlige effektive tempo, hadde registrert bilen i øyekroken og for n´te gang gått helt bort til vinduet.

– Nå tror jeg han kommer!

Einar og Bjørn reiste seg opp og så ut. Føreren av Chevy´n hadde gått ut av bilen og var på tur mot inngangen. Han var ganske lang, mager figur. Kledd i svart t-skjorte og utvaska dongeribukser, som sikkert hadde vært svarte en gang de også.

Einar trakk på det. – Nei, dette kan da ikke vara han…

Einar var ikke den typen politi som hadde spesialisert seg på å bedømme folk ut i fra utseende, men helt bortreist var han ikke, og fyren som kom i kjapp, men avslappet gange mot inngangen på rådhuset så absolutt ikke ut som den de venta på.

Einar hadde alt bomma to ganger på ukjente biler og folk Sigrid hadde varslet om, men denne gangen var han faktisk sikker på at han ikke nok feil ved å si at det i alle fall ikke var denne karen. Sigrid hadde etter et kort, men oppmerksomt studie avskrevet alle de andre – og altså hatt rett. Bjørn hadde ikke deltatt i gjettekonkurransen. Han greide seg – som vanlig – med å se fra den ene til den andre og prøve å få med seg det meste som foregikk.

– Jeg tror det var han, sa Sigrid og satte seg igjen med et overbevist nikk og et blikk på Einar. Han ristet sakte på hodet og gikk for å fylle opp kaffekoppen.

Bjørn gikk seg en tur for å fortsette å rydde på et lager de hadde i kjelleren. Orden, system og organisering var han faktisk ganske god på, men noen stor etterforsker ville han aldri bli. Men før han kom så langt måtte han vente på heisen og da den endelig kom og slapp ut passasjeren, tok Bjørn bare en runde rundt i korridoren. Han som kom ut av heisen var nemlig fyren de hadde sett på parkeringsplassen, og han hadde kursen strake veien mot lensmannskontoret. Bjørn så han gikk inn da han kikket rundt hjørnet igjen. Han måtte gi Einar rett i et han slett ikke så ut som forventet. En ting var den uformelle, ungdommelige klesdrakta på en som nærma seg førti, men det halvlange mørkblonde håret i hestehale, capsen med ”Harley Davidson” på og kjettingen som trygt ankra lommeboka i baklomma, passet ikke inn med forventningene Bjørn hadde. Selv om disse mer var Einars og Sigrids enn hans egne. Det siste Bjørn så før døra lukket seg bak nykomlingen var et par slitte hæler på cowboystøvlene.

Han fulgte etter og kom akkurat tidsnok til dramaet.

Borger Ulvestølen hadde en dårlig dag. Det var ikke ofte, men det hendte. Han kompenserte med noen telefoner hit og dit med saker og ting han hadde spart til en dårlig dag. To hytteeiere i krangel og en politiadvokat på Gjøvik la i løpet av den neste timen på telefonrøret helt overbevist om at de hadde brannsår i øra.

Borger nærmest knurra etter han la på med politiadvokaten – og det var da det banket på døra.
– Kom inn! Det smalt som fra et gevær.

Mannen som adlød ordre – en av de få skulle det seinere vise seg – var Roger Lauritzson Westberg. Nybarbert, nydusja og velopplagt entret han Ulvestølens kontor.
– Hva i helvete er du vil her nå igjen? Borger reiste seg sakte opp. Riktignok så bikeren noe mer folkelig ut, men det irriterende smilet og morskapen i øynene var der ennå.

Roger stoppet foran skrivebordet, men sa ikke noe. Borger glodde på ham. Roger vek ikke en tomme, men smilte fortsatt.
– Jeg tror ikke det er noe enkel måte å si dette på, sa han omsider og grep etter lommeboka. Borger skvatt et øyeblikk, men tok seg inn i det han så hva bikeren egentlig gjorde og at han ikke grep etter et våpen.

Med en tydeligvis innøvd bevegelse vippet bikeren opp lommeboka han ikke hadde hatt ved siste møte. ID kortet var noe Borger kjente igjen. Han hadde et slikt sjøl. POLITI sto det til overskrift – og ved siden av bildet av en nesten alvorlig Westberg sto det at han hadde politimyndighet i kongeriket Norge og var førstebetjent av rangering.

– God dag, sa han med et smil.
– Jeg begynner å jobbe her i dag. Jeg håper jeg kan bidra til å holde dalen fri for plagsom støy fra motorsyklister.

Re-åpning av bibliotek!

Bibliotek ja, mitt egenproduserte til og med!
Med ujamne mellomrom så tenkte jeg å legge ut litt lengre tekster. Stort sett fri fantasi og fiksjon. Vi starter med en kriminalnovelle.
Jeg var så heldig å vinne et kapittel av en skrivekonkurranse ARK Bokhandel arrangerte i 2012 – der jeg introduserte sikkerhetskonsulenten James Rochkland Svendsen. Heldigvis tok ikke hovedvinneren av hele historien livet av Svendsen, så her er han igjen – i en historie rett og slett kalt:

SVENDSEN

Noen mennesker blir opphisset av håndjern. Blankt, kaldt stål mot varm hud. Tvang og underkastelse, som regel i kontrollerte former, kan etter hva det fortelles gi uante nytelser. Forbanna svada – spør du meg. Jeg synes følelsen av å få dem av seg var langt mer i slekt med nytelse.

Les videre…

%d bloggere liker dette: