Velkommen

Archive for Soga om gnomen Deigolv Digre

EN SEPTEMBER-NATTS MARERITT

Under Torshaugen  – et påfallende formet landskap i Etnedal – bor det en merkelig skapning. De Gamle kalte det en underjordisk. Også kjent som en tusse, gnom og haugaty. Han bærer navnet Deigolv Digre. Her er historiene om hans viderverdigheter.
(Av rent tekniske årsaker føres opptegnelsen i hans krøniker slik at nye begivenheter vil ligge i bunnen av kategorien så soga kan leses kronologisk.)
Gnomen farger4

EN SEPTEMBER-NATTS MARERITT

Det var en mørk og stormfull høstnatt…. Neida, faktisk var det ikke det. Det var måneskinn og vindstille under en dypt blå fløyels-mjuk himmel.
Haugalifeltet lå i dyp søvn og bare utelampene glødet i vennlig kappestrid med månen. Ingen høylydt jazz eller traktordur fra The Bøe Residens eller nordlandsk svartbanning fra to geirske naboer.
Nedover i feltet snek en villfaren månestråle seg inn på soverommet til Erland Espelien. Den listet seg over bunken med Klassekampen på Jane Iren Solbrekken-Nygård side av senga, videre over en sovende Janemor (forøvrig med et fornøyd utrykk i ansiktet – en historie vi kan komme tilbake til når ungene har lagt seg) – og lyste så opp en snorkende Erland.
Liggende rett ut på ryggen gryntet han, snudde seg over på siden og våknet. Siden han nå var en voksen mann i satt alder så krevde naturen sitt. Fremdeles ikke helt våken labbet han ut på badet og lempet den digre trøllebløygen ut av boxershortsen.
Etter å ha tømt seg for diverse avkapp fra øl og kaffe kvelden før snudde han seg for å gå tilbake til sengevarmen. Det var da han hørte tusling og tassing inne fra barnerommet. Forsiktig – for å ikke vekke hverken Kristine eller Jane smøg han opp døra inn til Espeliprinsessens lille kongerike. Isvann rant gjennom blodårer vanligvis fylt med en anelse blålig blod og Erland var lys våken i et glimt. Barnesenga var tom.

Det kjentes som rommet var helt tomt for luft der Erland kastet seg bort til senga og prøvde å ta inn hele rommet i et blikk. Panikken snørte seg i bringen og det flimret rødt for øynene. Bare en døsig nattlampe lyste opp rommet sammen med månen gjennom gardinene. Erland snudde seg og var i to skritt borte ved døra og fikk på lyset i det han samlet med en kraftanstrengelse nok luft til å skulle rope på Jane.
Ordene frøs fast i stemmebåndet av synet som møtte ham da lyset sprengte vekk tussmørket i rommet.
Først og fremst så han Kristine. Ettåringen var tulla inn i et teppe og lå og smilte tannløst og gurglet fornøyd. Hun lå i armene på en skikkelse ikke så stort større enn enn et par ganger større enn henne, men adskillig bredere. Den var nesten bare kropp og et digert hode, men korte armer og bein var likevel og skimte. Men lange kloaktige fingre holdt om ungen. Hodet på skikkelsen var ufattelig stygt.

Den lille styggingen så ikke mindre forundret ut enn Erland der den måpte med ujamne gule hestetenner og et grønt og et grått øye. Men figuren reagerte litt kjappere enn unge Espelien. Med en uforståelig fart tatt de korte beina i betraktning pilte den mot Erland og smatt smidig som en røyskatt i ei steinur ut mellom beina på han. Erland ble nesten dytta overende og før han fikk igjen balansen var barne-røveren ute i gangen og vei mot utgangen.
Endelig reagerte Espelins instinkter – finslipt av militær hardtrening og årevis med jakt og friluftsliv. Han kastet seg etter den lille løpende framtoningen, men strakte ute en arm i det han passerte inngangen til kjøkkenet og hånda lukket seg om og rev med seg en forskjærskniv på kjøkkenbenken.
Den flyktende lille tassen med Kristine fremdeles i armene nådde utgangsdøra og hoppet også forbausende lett opp for å nå dørklinka. I det den kloaktige neven lukket seg rundt den forgylte dørklinka kastet Erland kniven og med en syngende lyd boret den seg inn i edeltreet i døra like over hodet på figuren.
Figuren rant som uformelig søle ned foran døra og ble liggende og skjelve. Erland rev til seg babyen – som fremdeles bare pludret fornøyd og syns den nattlige leken var stor stas.
Med Kristine klemt godt inn til seg rygget Erland vekk fra den nå veldig reduserte inntrengeren.
– Du er en underjordisk, ikkje sant? Og du tåla ikkje at nokon kasta stål over deg? Erland kunne sine sagn og eventyr.
Gnomen, tussen, haugkallen – eller hva det nå egentlig var kavet seg opp i sittende stilling og tok seg tydelig sammen.
– Deigolv Digre har du kasta stålet over utan tvil, no lyt han i eit ønske gjera som du vil!

Om det var det dårlige rimet kombinert med panikken som fikk Erland til å smile er usikkert, men en ide begynte å forme seg i alt det utrolige.
– Eit ønske? Ko som helst?
Den underjordiske Deigolv Digre nikket.
– Eg ungen ville ta – slike ungar kan væra bra og ha!
Erland smilte enda bredere. Han visste nøyaktig hva han ville ønske seg.
Han fortalte gnomen om ønsket. Hvor han skulle dra og hva han skulle si.

——-
Senere samme natt – Svaberget.

Øyvind Ironoxide Rust våknet motvillig fra søvnen (og en drøm om Paris Hilton) – av iherdig dundring et eller annet sted fra. Han blinket mot månelyste, famlet etter brillene og fikk omsider fokusert såpass at han forsto det var noen som dundret på døra.
Fortsatt søvndrukken fikk han på seg buksa og ravet ned trappa. Fortsatt hamret det nådeløst på ytterdøra. Men da Øyvind kikket ut av vinduet i døra kunne han ikke se noen. Nølende vred han om nøkkelen og åpnet.
Ute på trappa sto en skikkelse ikke så stort større enn enn et par ganger en baby, men adskillig bredere. Den var nesten bare kropp og et digert hode, men korte armer og bein var likevel og skimte. Hodet på skikkelsen var ufattelig stygt. Den holdt armene ut til siden med lange kloaktige fingre ytterst, mens den smilte med sine gule heste-tenner fra det ene hårete øret til det andre.
Stemmen var som kritt mot tavle da den sa: – GLED DEG PAPPA! HER ER JEG!

….det var da jeg – heldigvis – våkna på ordentlig fra en september-natts mareritt.

EN ALLEHELGENS-NATT MARERITT

En september-natts mareritt 2
Gnomens hevn

Denne gangen var det faktisk en mørk og stormfull natt. To ganger hadde Kong Vinter alt sveipet innom Haugalifeltet og lagt igjen sin hvite, kalde kappe, men Ruskevær Høst hadde ikke tenkt å gi seg uten sverdslag med vestavind og regn. Så på Allehelgensaften reiste gradestokken sin søyle av rødt og regnet drev tidvis nesten vannrett inn over nabolaget på beste Bruflat Vestkant.

Da Midnattstimen kimte ut og selv de mest avhengige av TV 1000 hjelper deg hadde sovnet med ølboksen trygt i den ene handa og den andre like trygt i bokseren, så gikk strømmen. Hvordan Vegard Storsveen slet seg ut i fra Graneisbygde, og trosset elementenes ville kast og kav for å finne kabelbrudd til dobbel overtid og andre tillegg, er en annen og langt mer heroisk historie.

Ned fra Torshaugens allé av vier og brisk gled en skygge nedover mot Haugalifeltet.. Innhyllet i en kappe med hette snek gnomen, haugatyet og tussen Deigolv Digre seg langs med veikanten mens han været etter kristenmanns blod. Han stoppet utenfor hos Geir Otto Pettersen, men kjente ingenting. Han tuslet videre som tusser naturlig nok gjør, men bråstoppet da den liflige duften av nyfødt barn kilte i den lange nesa hans.

———-

Jon Inge Huset våknet og blunket mot mørket. Han så absolutt ingenting. – Ouuff! Sukket han oppgitt for seg selv – Typisk me. No er e pinadø dau me! Også te og me før e vart 30!
Det var da han merket at Åse snudde seg ved siden av ham, krøp inn til ham og mumlet – Hingsten! Før hun sovnet helt igjen.
– Ouff! Sukka Jon Inge igjen. – Ikkje eingong å daue skikkelig greie e…- da han forsto sammenhengen med at strømmen var gått. – Ja, eg får prøve og søva att, men e kjem sikkert te å drøyme noko drit kjedelig. Konkluderte han med sedvanlig optimisme…

Like før han sovnet igjen så hørte han en lyd. Det var da virkelig latter? Noen som lo et sted i huset. Det gikk litt før han skjønte det var Vanessa som gurglet fornøyd og hørtes ut til å ha det kjempemoro. – Ouuf! (Igjen.) – Alle har det moro, berre ikkje e. Typisk, tenkte unge Huset.

Han gled ut av senga og famlet seg mot døra. Igjen nesten hylte Vanessa av fryd inne på barnerommet. Jon Inges slett ikke dårlige øyne hadde vendt seg litt til mørket og han skimtet så vidt omriss og skygger ute i gangen.

Nå kunne vi trekke dette ut i langdrag, men siden enkelte ikke så veldig trofaste lesere uttrykker en viss misnøye med å lese lange, om enn spennende og grøssende som isvann langs ryggraden utpenslinger av begivenhetene, så spoler vi heller raskt fram med et lite resyme:

Jon Inge oppdager at vår gamle venn fra En Septembernatts Mareritt – altså gnomen Deigolv Digre som viser seg å bo under Torshaugen – har kommet seg inne i huset deres, og er i ferd med å røve den ikke helt nyfødte, men likevel nusselige Vanessa. Jon Inge har ikke vår helt fra Septembermarerittet Erland Espelien sine militære ferdigheter, men han har åndsnærværelsen! Så han utfordrer Deigolv – som den rimsmeden vi veit gnomen er – til duell! Med limerick! Den som først ikke greier å svare taper! Innsatsen er Vanessa.

Og her går vi inn igjen i historien.

——–

Deigolv flekket lange gule hestetenner og kremtet før han deklamerte med stor innlevelse og swung:

På Torshaugen er det mange grønne flekker,
der havner de som mot Deigolv Digre trekker!
Men det er lov å prøve,
det er bare å gå hjem og øve!
Det siste du hører er skallen som sprekker!

– OK, sa Jon Inge. – Den har Rusten lært deg, ikkje sant? Hm? Hm?
Men Rusten har e parkert so ofte at dette bli berre førr lett! Hør her no:

Du er ikkje pene synet!
Trur du er jævla tøff i trynet!
Men det er samme gamle regla
du har ikkje klør, berre møkjute negla!
Du er ikkje mer fale´ enn ei klissvåt dyne!

Gnomen akslet seg og gliste igjen.
-Rusten ja, han er en underlig skrue. Som når dere narrer ham med på Monopol!

Smågris og siving venta på blod,
når Rust og URberg over brettet banna og slo.
Nei, dette var titanenes kamp
– og slett ikke noe for siving og ramp!
Det endte da Rusten tapte og slo bordet i to!.

Jon Inge hadde svaret klart og lot seg ikke avspore fra temaet, men fulgte opp med direkte personangrep.

Under Torshaugen sitter en stakkarslig fjott,
Ikke et skarve kvinnfolk har han fått!
Alt han kan er å synse og mene
– samt drive hån mot de han burde tjene.
Nå må kjeften hans stoppes for godt!.

Deigolv Digre knyttet nevene og svor:

Når jeg ser deg må jeg flire,
Ikke kan du rygge og ikke kan du gire!
Men for en latsabb av rang,
kan tida fort bli fryktelig lang.
Når arbeidstida er fra to til fire!

Jon Inge skjøt fra hofta og la lista enda høyere:

I e-dalen var det høst og det det nærma seg jakta.
Og nå henger Deigolv til mørning, steindau og slakta.
For med gnomen var det bare tomt skryt og snakk.
Jon Inge flira og så var det farvel og takk!
Med ord han viste hvem som hadde makta!

Gnomen fulgte opp med å gå på familie, men måtte ty til nødrim..

Jon Inge i Huset kunne til eksamen ei vingle.
Dette var ingen lek for åte og pingle.
Men det svaret han ga,
var slett ikke bra!
Nå sliter han som gårdsgutt på Kringle! »

Jon Inge – som kjente han begynte å bli grisevill – lot blodet få flyte fritt.

Å vara så liten kan umulig vara sunt!
Og han svigers har smartare halm i bunt!
Du er ikkje stort større enn ei høne!
Så alle er nøgd te å skjøne,
at du er raskar å gå over enn rundt!

Det var ikke linjene om størrelsen som avgjorde det, men linja om høna. Som et lyn slo det ned i Deigolv Digre. Barndomsminnet fra over 1000 år siden. Kosehøna hans. Hønepøne. Han hadde hatt henne fra hun var liten kylling. Og det var den eneste vennen en adoptert tusse hadde hatt i trollfamilen der han vokste opp.

Åååh! Alle de eventyr de hadde delt. Men en dag var hun borte. Deigolv hadde lett hele dagen, men i tårer hadde han trasket hjem til trollhulen hvor trollmor hadde servert hønsefrikassé. Det gikk midt ut i måltidet blandet med hans salte tårer før han forsto sammenhengen…
Og når presset minner og tårer seg på

Fortvilet forsøkte han å dikte, men alt han kunne tenke på var Hønepønes klukkende latter og hvordan hun lekent hadde plukket av seg en fjær og kilt ham bak øret.

– Lei og vrang du er i ord…
Begynte Deigolv, men måtte snufse bort en lang nesedråpe som dinglet ytterst i snyteskaftet som fra en istapp en vårdag.
– eeeh….mye har du sagt og mer vil jeg si….

Så stoppet det seg helt. Deigolv slapp fra seg Vanessa og som en …vel, ikke akkurat tiger, men iallefall en velvoksen panda var Jon Inge over babyen og løftet henne opp. Før han fikk kommet seg unna så hugg Deigolv tak i foten hans, men det var ikke fordi han ville stoppe unge Huset. Nei, isteden klamret han seg til foten hans og lot tårene fosse tross sammenknepne øyne, mens han hylte – Høøøøøøøønepøøøøøne!

Det var da Jon Inge våknet av at Åse ristet i ham. Hun så både forskrekka og litt sinna ut. – Ko du meina med Hønepøne? Er du ikkje fresk?
Jon Inge smilte i skjegget. – Den drømmen var faktisk ikke så drit kjedelig likevel…

————–

Etterord.
Rett skal være rett. Takk til Jon Inge og Erland for noen av limerickene – om enn i andre sammenhenger og form :o)

EN NOVEMBER-NATTS DRØM

En september-natts mareritt 3
Gnomens Mareritt

Det dalte idyll ned i vinternatten. Som søsken av stjernene over skyene falt det stjerner av is fra undersiden. Som resten av Norge sov nesten hele Sør Etnedal med bare utelamper som døsige vektere mot nattemørke og snø.

I hønseriet på Voxen gård våknet et par – tre høner og klukket av angst og indre uro før de trakk seg tettere sammen og sovnet igjen.
Nede i krysset der den bratte stigningen fra hovedveien delte seg opp til gården og bort til Haugtun var det spor i nysnøen etter store føtter med korte skritt.

Tommy Øybakken hadde ikke vært nedpå stolen de siste fem minuttene. Potten var på 78 tusen – og bare han og en latterlig taper – Kane55 – var igjen på det virtuelle pokerbordet.

Tommy høynet beløpet han mente stemte sånn noenlunde med det lå i nattsafen på Narvesen kiosken hans, og trykket Enter.
Nå sto han oppreist på tåspissene (i den grad de slitte tøflene hadde noe slikt) og skjermen fløt inn og ut av fokus for ham.
Plutselig blafret skjermen på ordentlig (på samme tid som Voxen-hønene kjente uroen).
Tommy gispet etter luft. Skjermen falt til ro og den syntetiske lyden av kortutdeling summet fra høytalerne.
Kane55 kaste seg.
-YEEEEEEAAAAH!
Tommy knyttet nevene så hardt at de tegnet halvmåner i håndflatene og foretok en heller ukoordinert og til tider svær uanstendig dans rundt i stua.
Feiringen ble avbrutt av at Bente Andrine plutselig sto i døra og presterte det kunststykket og skrike samtidig som hun hvisket.:
– Ko du DRIV med? Du vekke ho Tomi….
Lengre kom hun ikke.
– Je skal gje de vekke je! Sa han og svinget Bente Andrine opp i armene og som i sine glansdager i fotball løp opp trappa – nå også på full fart til en heldig scoring.
Tre minutter etter var det igjen noen som hylte -YEEEEEEAAAAH!
Det var Bente Andrine.

Men Tomine – Tommy og Bente Andrines lille lykke, med sin mors utseende og – skulle det vise seg – sin fars flaks, sov uforstyrret.
Helt til Deigolv Digre løftet henne ut av barnesenga.

Denne barnerøvende gnomen med ikke helt klar forestilling om hvorfor han prøvde å røver unger. Det var bare slikt gnomer gjorde. Dessverre hadde han ikke fått med seg at det egentlig skulle gjøres med at en bytta ut en av sine gnomunger – en såkalt bytting – med et menneskebarn, men adoptert av en trollfamilie som Deigov var, så hadde ikke alle gnomskikker blitt forklart i detalj. Troll er som kjent mer opptatt av å stenge prinsesser inne i berg, samle gull og kappete med askeladder. Men det var da for svarte ikke eventyr jeg skulle fortelle!

Så jo, altså Tomine våknet, blunket mot det usannsynlig stygge skaftetrynet som kikket ned på henne. Småjenta kniste og gurglet. En kunne si hva en ville om Deigolv, men barnetekke hadde han.
Og dette hadde blitt en av Deigolvs mer suksessfulle røverier – faktisk det eneste han hadde fått til, hvis han ikke hadde satt seg opp mot Vest Opplands største flaksegris – Tommy The Kjing Øybakken. Universet tillater rett og slett ikke sånt. Planetene går i sine baner, stjernene henger der de gjør og Tommy har flaks.

Og nettopp unge Øybakken strakte seg fornøyd og kjente etter om han var sulten – mja, mjo litt. Nyknallet, nesten 80 K rikere og bare litt mat nå så var livet helt greit. Han dyttet en sovende – og smilende – Bente Andrine ikke direkte hensynsfullt unna og dro skjødesløst på seg den berømmelige veldig grå treningsbuksa, før han tasset ned i den byggeplassen Haugtun for tiden var. Snart var det mer standsmessing, men enn så lenge så fløt opp-pussing og nybygging overalt. Tommy hentet ut det mest usunne han kunne finne i kjøleskapet.

Og som så ofte før var det Den Evige sannhet – fylla har skylda – som hadde nettopp det. Tommy ville ha øl! Og ølet var i kjelleren. Tommy tenkte seg om litt, skulle han rope på Bente Andrine og få henne til å hente? Unge Øybakken var ikke helt immun mot erfaringer og lignende scenarioer før i verden hadde ikke falt direkte heldig ut – noe som for så vidt var en så uvanlig følelse for Tommy at han stusset litt og virkelig kjente litt på følelsen. Helt i tråd med råd fra alle forståsegpåere av selvutvikling – sjøl slikt som andre betalte i dyre dommer for fikk Øybakken selvfølgelig helt gratis. Men ølet måtte han hente sjøl fant han ut.

Vel nede og i det han slo på lyset så han rett på det styggeste utysket han hadde sett i hele sitt liv. En snau meter høy, nesten like bred med korte armer og bein men enorme hender og føtter. Men hodet slo alt. Et grev av ei nese som ville fått en maursluker til å grine av misunnelse og to små røde øyne som forundret kikket til hver sin kant. I en åpen munn grodde en skog av skjeve, gule og lange tenner. Klærne var et lappverk av filler og farger. Midt opp i armene på alt dette lå Tomine og smilte fornøyd.

Tommy hadde verken militær trening eller slu kreativitet som kompisene hans Erland og Jon Inge hadde hatt i møtet med gnomen Deigov Digre, men han lot seg ikke stoppe av det. Dette gikk på kun farsinstinkt. Men nei, Tommy brukte ikke sine ferdigheter fra fotball med en rå takling, men instinktet satte i verk et av hans andre uovervinnelige våpen. Charmen.
– Jasså, sa Tommy, er det den karen? – Bli med opp å ta ein øl no. Han gikk nonchalant bort og plukket opp et par bokser fra den anselige stabelen med brett like nedenfor trappa.

Deigolv Digre – som var vant med skrik og skrål når noen en sjelden gang fikk se ham, ble stående og bare glane på Tommy. Det lange menneskerekelet sto lent mot trappegelenderet med hodet lett på skakke og det innbydende halvsmilet ikke en levende sjel enda hadde greid å motstå.
Deigolv kjente en liten glo begynne å gløde i et frosset gnomhjerte og tok to usikre stabbende skritt mot Tommy. Denne nikket med hodet og snudde seg for å gå opp
– Kom no! Sa han og Deigolv var solgt.

Snart satt de ved kjøkkenbordet med hver sin øl og Tomine gurglet nysgjerrig i fanget på Deigolv. Tommy skålte og skoldet Deigolv i lyset fra et nytt smil så blytungt av charm at Deigolv bare måtte smile tilbake.

Men i mens raste Tommys kalkulerende spillerhjerne av sted. Regnet ut odds, muligheter og sjanser. Alt på siden av en bevissthet som for lengst var slått over på pur automatikk. Skissen av en plan begynte å komme i fokus.
– Slike gnoma har je hørrt veit ganske my’….spørsmålet ble fulgt av et nytt smil.
Deigolv slurpet i seg en ny slurk øl og dyttet forsiktig Tomine unna som leende grep etter nesa hans.
– At vi vet mye er sikkert som banken, hva var det du hadde i tanken?
Tommy stusset et lite øyeblikk om dette var et limerick, men kom til at det ikke var det.
– Veit du åkken som har størst her i dalen da? Du veit slik….igjen smilet med et talende blunk.
Deigolv lyste opp.
– Åh ja, det skal du vite – at gnomer vet hvem som har mye og hvem som har lite!
– Jaha? Få høre da?
Deigolv kremtet.
– Det er han som har ansvaret for pølser å pakke – ingen andre enn han Jan Terje i Rustebakke!

Tommy gliste. – Åh jeg veit nå itte det da! Dæ er my’ styggdiger dall oppi her!
Gnomen ristet bestemt på hodet og Tomine prøvde begeistra å fange det lange svingende nesegrevet.
– Det som et gnomedikt sier er viktig er også alltid faktisk riktig!
Tommy skjønte det var fast fisk på snøret han hadde slengt ut. Det var bare en måte dette kunne gjøres på. Slik han hadde ordnet resten av livet sitt. Pur flaks!
– Nå har det seg slik, sa Tommy og lente seg sjølsikkert tilbake med hendene bak nakken.
– At je har en magisk tommelstokk! Og den fortel heilt andre ting…
– Tommestokk er vel ordet de fleste fatter – for ikke å bli gjort til høylydt latter!
– Åh nei, se du! Detti er en TOMMELstokk! Tommy dro opp en helt ordinært utseende to meters gul tommestokk fram fra under stolen han satt på. Haugtun var en byggeplass som vi husker.
– Denna her bære finn du eit tall på og så kan je si deg åkken som har så lang.
– Om du er aldri så lang og mager av løgn er du full! For dette er jo bare reinspikka tull!
– Pøh! blåste Kjingen – er bære å prøve dæ! Han sendte den påståtte tommelstokken spinnende tvers over bordet, og Deigolv hogg tak med gule klør. Han studerte Tommy med smale øyne – et grått og et grønt. Tommy satte maks watt på smilet og nikka oppfordrende.
– Hvis jeg gjetter riktig så får je att ho Tomine. Deal?
Deigolv så skeivt på Tommy og en kunne nesten se at odds for og i mot ble kalkulert i øynene hans.
– Vi kaller det en avtale og den skal du til fulle betale!
– Det er jaddi greit! Tommy slo i bordet, men fremdeles smilende.

Gnomen brettet sakte ut tommelstokken og ga Tommy et blikk for hver lengde som rettet seg ut. En krokete finger med en like vanskapt negl startet på enden og gled raslende oppover plastikken. Tommy greide så vidt å beholde smilet da han så strimen av røyk som begynte å sive opp fra en ruglete fure i måleredskapen der kloneglen sakte krøp oppover. Den stoppet – nesten på 13 cm. Før den beveget seg som en snegle med leddgikt opp mot 15. Der stoppen den igjen – nesten. Som et lyn glimtet det blå elektrisitet og Deigolv Digres negl falt til ro med en sislende lyd som vann på varm kokeplate. På 19,5.
Tommys smil visnet og la seg i alvorlige folder.
– Tja, åkken kan det vara som har ein slik trøllebløyg da?
– Det er ikke mange – som har såpass digre og lange! Erklærte gnomen med et smalt smil.
Tommy retta seg. Selvfølgelig svikta ikke flaksen.
– Åh du skal nok får veta åkken det er! Med en kjapp rutinert bevegelse vippet han ned den berømmelige grå joggebuksa.
– Det er ingen andre enn denna her!
Tomine lo høyt og Tommy rødmet faktisk og kjente han muligens hadde brutt flere lover for anstendighet enn han noen gang kom til å gjøre igjen.
Gnomen bare satt og stirret storøyd på det fæle utysket som hang over strikken i joggebuksa som en feit pytonslange i solsteiken over ei grein.

Tommy slapp udyret tilbake på plass og benyttet gnomens sjokk til å plukke fra ham Tomine som ble forsvarlig sikret i en barnestol.
Så satte han seg på bordkanten rett foran gnomen.
– Åh veit du å da, sa han. – Jeg har faktisk aldri knalla en gnom….diskret snek handa seg innafor joggebuksa igjen.
Deigolv Digre sperra øynene forskrekket opp og spratt lynsnart ned fra stolen og rygget mot døra i imponerende tempo. Tommy blunka og smilte. Deigolv snudde og løp.

Denne gangen registrerte ikke hønene på Voxen gård at det var trollpakk som for forbi, for trollpakket føk så fort forbi at han knapt satte spor.

Tommy plukket opp Tomine. – Nå ser vi itte den gnomen meir!
– Dom gnom! Slo Tomine bestemt fast.

———-
Neste morgen – Haugtun.

Tommy tuslet noe søvnig ned på kjøkkenet etter å ha sovet noen timer. Han var ikke helt bestemt på om han hadde hatt et livaktig mareritt eller hva som var tilfelle. Så hørte han Bente Andrine inne på stua. Hun satt med Tomine på fanget og holdt på med en pekebok. Det var åpenbart ikke «Vallers førr dei minste»
– Nei, Tomine! Det er en e-le-fant. Ikkje pa-pa…

EN VÅR-NATTS MARERITT

En september-natts mareritt 4
Gnomens likemann

Påskeevangeliet var forlengst pakket bort og Kong Vinter gispet døende i bakhellinger mot tidvis sol og regn.
Men selv om lysere tider hadde meldt sin ankomst lå stillheten og tussmørket som et mørkeblått teppe over Bruflat i de sene nattetimer. Kun en svak melodi fra en og annen tilårskommen bekk som sildret gjennom snøen hindret total stillhet. Med et hørtes tassing i grusen opp Kjørkjebakkene, som svake taktslag mot bekkenes vårsymfoni!

En mørk, liten skikkelse med kloaktig fingre forserte terrenget i et unaturlig høyt tempo, de korte beina til tross Ja, det er helt riktig – det er Deigolv Digre som har våknet opp fra sitt tilholdssted nedunder Torshaugen. Den (forsøksvis) barnerøvende gnomen, eller tusseladden om du vil – fra et Septembernatts Mareritt har denne gangen tatt turen til andre sida av Bruflat sentrum. Etter to mislykkede kidnappingsforsøk i Haugalifeltet, (og et sensurert på Haugun) verket den underjordiske nå etter duften av kristenmanns blod!

Kjørkjebakko burde jo i så måte være midt i smørøyet, men nå var det først og fremst små barn gnomen higet etter, så presten fikk sove i fred. Den lange nesa snuste seg elegant forbi Prestgardssvingen 2 – der hvor mor Åse og Ola forlengst hadde tatt kvelden. Gnomen stusset litt over et skarpt lys som brått kom fra et rom i andre etasje der, men han tusset videre i retning Magne Robøles gjeldsfrie palass av tømmer og torv.
——-
Samtidig, ca 200m lenger opp

Magne Robøle våknet av et glass som knustes….
– Fuuun, detta va eit svært glas, eit par svølga va dæ att mæ. Magne hadde pent og pyntelig sovnet i fyringsrommet sitt mens han bivånet flammene i selskap med noe sterkt i koppen.
Den lysebrune «colaen» flommet utover gulvet og dannet noe som for Magne lignet et kart.
– Fuun, kanskje det æ eit skattekart, tenkte Magne. Men så begynte han å gruble, ko æ nå egentle eit skattekart? Og koffer heite dæ kart? Kunna det vara i slekt med møltekart?
– Detta må e te bøtn i, e tek ein ørliten skvett te…
Som tenkt så gjort.

Linda og barna var forlengst i drømmeland, og ante behagelig lite om hva som var i ferd med å skje innen husets fire vegger.
Gnomen listet seg ned trappa til fyrrommet for å konstantere at Magne satt og døste foran flammene. Joda, strevsomme dager i Relacoms tjeneste hadde gjort Magne både sliten og tørst, som igjen var på tur inn i drømmeland – nå med et pappkrus i hånda. Deigolv tvinnet de digre klørne av tommeltotter og dro på seg et glis av gule hestetenner – kysten var klar!

Han listet seg over skifergulvet, og satte kurs mot andre etasje hvor Robøleprinsessene sov trygt. For en gangs skyld forløp alt etter plan og hensikt. Maya og Synne hadde arvet sin fars gener til å «søva dubb» så ingen av dem engang våknet da gnomen bar dem ned inntullet i ullteppe – en unge under hver arm.

Faktisk kom Deigolv Digre helt ut av huset og halvveis bort til portstolpene borte ved prestegården før ting skar seg.

– Hei der! Kæm æ du? Gnomen snudde seg sakte mens hans mest fryktinngytende snerr la seg rutinert til rette mellom vorter og rynker. Figuren foran ham så ikke akkurat skremt ut. Med knapt en halv meter mer høyde enn gnomen sjøl, med en tett og bustet manke av syndesvart hår var det egentlig bare brillene som sa imot påstander om at denne karen også var av gnomeslekt.
– Jeg er Deigolv Digre Den Grusomme’ – og hvilket kryp ønsker så å vite de’?.
Svaret overrasket gnomen.
– Navnet er Knut, det er av god norsk avstamning og er ei skikkelig sterkt, godt mannsnavn. Eg er Siv.ing frå NTH, cand.Merc frå NHH – høgare befal og innehar NM-sølv i judo, før å nevne noko.
Tiraden ble avslutte med et fornøyd lite og ikke helt umerkelig stolt nikk.

Gnomen skjønte med ett han var opp i mot skikkelig motstand, en mann av sjeldent kaliber – både fysisk og intellektuelt. Det som i utgangspunktet var plankekjøring var plutselig blitt et betydelig fjell å bestige.
Knut Robøle – Magnes eldre bror og bevandret i både norske og russiske legender – gjennom en betydelig Donald-blad samling og mange frierferder i Østblokken, var ikke et øyeblikk i tvil om at dette var en sertifisert logikk og empiribrytende tusse. En skapning hans husmann, men intellektuelle nemesis Ironoxide kunne kokt i hop en sein lørdagskveld.
– Eg vil på det sterkaste tilrå deg å gje frå deg niesene mine. Konsekvensen lyt ellers bli fysisk håndgemeng. Og eg er større og sterkare enn deg. Det var ikke rom for tvil i faktumet sivingen slo fast.
Deigolv blåste i nesa.
– En utfordring har du gitt! Lever det fra deg så jeg får skrevet på passet ditt!
Knut sprutet ut i undertrykt foraktelig latter.
– Sjøl Skåren får til betre dikting enn noko slikt!
Gnomen snerret – Så velg gren der vi kan holde en test og avgjøre hvem som er best!
Knut mønstret den vel meter høye klumpen av filler og deformerte lemmer. Dette ville nesten bli uetisk lett.
– Åh du veit eg kan svinge ei dame elegant i ein vals! Så lat oss danse om seieren.

——-

To timer seinere sank Robøle og Digre sammen i hvert sitt hjørne.
I to strake timer hadde Knuts gamle gutterom gitt rom for gammeldans, swing og svenskpop – – Og e æ så elegant, sa Robøle – tydelig fornøyd med egen innsats etter første runde, men gnomen trinset rundt som en dvergaktig kraftplugg på speed. Dansen gikk fortere, musikken ble høyere og etter en stund merket både sivingen og gnomen kjøret. De to premieprinsessene og Knuts kusiner sov forøvrig uforstyrret på Knuts gamle køye. De hadde hørt verre når deres far hadde Zappa-kveld…

Knut fikk igjen pusten.
– Dette lyt avgjerast no. Eg utfordrar deg til pardans. Eg fører.
Gnomen snøftet og skulte mot veggen full av judotrofeer.
– Ja, at du får tak i meg det er nok et sjakktrekk verdig – da ville jeg være rimelig fort ferdig!
– Duh! Ikkje! Knut viftet advarende med pekefingeren. – Ikkje beskuld meg førr å ville jukse! Det ville væra heilt uetisk og ikkje i tråd med like vilkår førr ein handel vi begge har nytte av.
Tusseladden stusset.
– Er dette ditt ærlige ord – sverger du ved din kjære mor?
Knut bekreftet det med omtrent femti ord på nynorsk.
Gnomen kravlet seg opp og gikk Knut i møte som bukket elegant. – Kan eg få denne dansen?
Deigolv Digres krokete klolignende hand hadde ikke før lukket seg om sivingens diskret manikyrerte puselanke før tussen seilet gjennom lufta. Han landet med et brak og var plutselig knytt sammen i en intrikat menneskelignende knute, mens han ble holdt nede i et jerngrep mellom knuste møbler og annet uvurderlig arvegods fra Robøles barndom.
– Jam-m-m-men du looooovet å ikke jukse!!! Pep gnomen og fikk ikke engang til et skarve nødrim, han minnet mest om Trond Viggos Griner’n der han lå klemt fast i Nysveknekken som Knut hadde oversatt grepet fra japansk.
Gnomen kjente Robøles varme pust mot øret og hørte en lav hvisking. – Det er ikkje mye ein kan lære tå Rustepusten, men å ikkje bry seg om ko som er løv, men berre ko som er Rett er ein tå dei tinge’!
Deigolv kjente han ble løftet opp og så vinduet nærme seg. Knut skiftet lynsnart til et ethåndsgrep og åpnet vinduet med det andre.

Deigolv Digre landet igjen med et noe mer dempet brak nede i far Ola Robøles ripsbusker og trillet videre nedover Kyrkjebakken. Han stoppet ikke før han slo hodet hardt i bårehuset ved Bruflat Kirke. Blå gnister av beskyttende magi brant av ham hårtuster og snufsende kom han seg på beina.
Han skjønte nå hva han hadde hatt med å gjøre. Liggende på gulvet på Knuts gutterom etter den uhyre korte «slosskampen» hadde han fått sett et bilde som hadde sklidd ut av et fotoalbum. Et gammelt gulnet foto med en mannsperson på. Med sirlig skrift var det skrevet «Nysveeingenes stamfar» Det som forklarte alt for gnomen var det som stakk ut av beinet på den tidsriktige nikkersen mannen hadde på seg.
Noe lignende «fot» på en mann hadde gnomen ikke sett siden han ble sendt ned i kjelleren etter øl under et særdeles blodig bryllup i Hallingdal på 1700-tallet.

MARERITT I MAI

En september-natts mareritt 5
 Gnomen – The Movie

Graneisbygda låg pakka inn i ein tåkeheim og maimånads mjuke mørkre…..
Hva i all verden? Hvorfor skriver jeg på nynorsk? Vel, vi prøver igjen…. «mjuke mørkre«….hjelpe seg… Uff!

Jo, altså, det var tåka som gårsdagens ertesuppe, sommeren hadde ennå ikke fått skikkelig tak 800 stadig kjøligere meter over havet – i den grad den arktiske kakelinna som årvisst innfinner seg i juni og juli kan kalles sommer.

Fra Bruit’n til Kåres Veg alt stille. Nå kunne vi ta en runde med namedroping og tagging på mange med hvordan alle fra Svaberget til Hagajordet så ut når de sov, men de er så skikkelige i denne bygda at når Vårherre vurderte hvor Jesus skulle bli født, strøyk Han Graneisbygda først av lista siden ingen ville tro noen var født uten for ekteskap der.

Men helt rolig var det ikke, sjøl om de fleste sov. I et pent hus like ved veien med nybygget veranda, flakket et blålig lys fra en flatskjerm innenfor et vindu. Henning Byfuglien satt oppslukt av filmen og med denne som eneste lyskilde i stua. Det var en romantisk komedie med Hugh Grant og Drew Barrymore. Henning tørket en tåre som stille sildret ned i retning en skjelvende munnvik.

Marianne og lille Emil sov trygt. Og mens Haley Bennet i Music & Lyrics som Britney parodien Cora Corman, rumpevrikkende drar Buddas Delight til Hennings ivrige taktslåing og mednynning, lar vi blikket og oppmerksomheten vandre mot en nesten gjemt og iallefall glemt snarvei nedefra Juvfossen. Beinstigen som den ble kalt av ukjente årsaker, hadde ikke blitt gått på flere tiår.
Det hørtes rasling i fjorgammelt gras og sultefora brisk i ei bergskorte rørte på seg i det Deigolv Digre brøytet seg vei oppover. Tross en i fra vanlig folkelig syn vanskapt kropp beveget han seg forbausende lett og ledig, og noen anstrengt pust var knapt å spore.
Den stadig optimistiske aspiranten til barnerov hadde etter flere forsmedelige nederlag i Bruflat-kroken besluttet å skifte jaktmark. Den lange nesa stakk opp over reinekanten nederst i jordet på Bergo, og ikke ulikt det nøttejaktende ekornet i Istid været nesegrevet i lufta etter nylig døpt kristenmannsblod.
Siden det nå var Vegard Storsveen som besatt Bergo så fantes det ikke eim av slikt der, men likevel fanget noe gnomens interesse. Som en blodhund på sporet kravlet han seg helt opp og med nesa i sky fulgte han den søte duften av uskyldsrent barn.

Slik det nå skulle utvikle seg så hadde Deigolv litt flaks, sjøl om han aldri kom til å få vite det. Av alle de unger han hadde forsøkt å stjæle så hadde ingen blitt skremt. Gnomen hadde tross utseende som noe fra en parodi på Alien et fantastisk barnetekke. Nå skulle det vise seg at lille Emil skulle vokse opp til å bli en skikkelig skeptiker, som ikke godtok noe sentimentalt nonsens. Han ville derfor vræla som en tåkelur med halsbrann om han hadde fått sett Deigolv Digre.
Men så lang kom aldri gnomen.
Henning hadde akkurat tørket tårene og snytt seg skikkelig etter Happy Endingen på filmen, og hadde satt i en ny film.
Det var da Deigolv Digre kom listende inn i stua. Simba – familiens svarte hund kom logrende etter. Gnomer har også dyretekke så det holder. Henning var allerede dypt inn i forteksten på filmen og ville ikke merka det om så hele Napoleons berømmelige hær hadde trampa inn. Men så stoppet gnomen så brått at Simba gikk rett inni ham og ga fra seg et forundret bjeff.
Det hørte faktisk Henning og ble røsket ut av film-trancen.

De fleste har nok opplevd dette med å møte en person de øyeblikkelig er på bølgelengde med. Og her var et slikt tilfelle. Etter dette å røve unger – som var mer en jobb enn en lidenskap for Deigolv – så hadde han en virkelig stor lidenskap. Film! I det romslige hulekomplekset (under Torshaugen som vi husker) – så hadde han egen kinosal og tusenvis av filmer, både gamle klassikere på VHS og ikke minst det nyeste både på DVD og Blåstråle. Alt i fra tragisk norsk sosialrealisme med Wam & Vennerød, via Olsenbanden til Directors Cut av Avengers og Vann til elefantene.
Så etter noen innledende runder med forskrekkelse og forvirring fant Henning og Deigolv Digre tonen. Filmen som Henning hadde satt på var Ãnglagård – en av gnomens absolutt favoritter. Så snart satt gnomen og Henning i sofaen med popcorn mellom seg og Simba sovende på gulvet foran dem, mens svensk bygdekomedie med seriøse undertoner utspant seg på skjermen.

Da rulleteksten forsvant i øvre bildekant strakte begge to på seg og gjespet.
– Nei, det er blitt seine kvellen’, sa Deigolv – en liten gnom skulle for lengst vært under fellen!
– Ska’ du ikkje prøve å røve hono Emil altså? Henning blunket trøtt og rimelig klar for senga sjøl.
Deigolv Digre klødde seg under det betydelige nesegrevet og så skakt på Henning.
– Det tror jeg må vente, vi får heller ta det igjen hvis du får ei jente!
Henning var plutselig lysvåken.
– Mø ska’ ikkje ta en film-quiz om det då?

Da var det gnomen tok beina på nakken. Av alle trusler han hadde fått av stål, sølv, hvitløk og limerick-dueller var film-quiz med Henning Byfulien det siste han våget seg på. Dessuten hadde han i et uoppmerksomt øyeblikk fra husverten fått med seg noe som var verdt like mye som tusen unger.

——–

Henning våknet neste morgen av at Marianne sto i døra inn til soverommet og så veldig misfornøyd ut.
– Henning! Hvor er Ford Fairlane DVD’en min?

 

 

ET MIDTSOMMER-NATTS MARERITT

En september-natts mareritt 6
Gnomen vs Jason Berg – License to skøy

OPPTAKT – LITT TIDLIGERE PÅ FORSOMMEREN

Ole Bjørn Fløgum hadde gått gjennom hele Opels mangeårige historie. Dette var noe som til vanlig engasjerte Deigolv Digre, men akkurat denne kvelden satt gnomen mutt og tankefull ved kjøkkenbordet i Fløgumsvillaen.
Til slutt etter den tredje kaffekoppen, og en særdeles interessant anekdote om Opels viderverdigheter med wankelmotorer, måtte Ole Bjørn nesten dytte borti gnomen for å få en reaksjon.
Det var fryktelig trivelig når denne lille rare figuren – gnomen altså – stakk innom Ole Bjørn for en lang bilprat. At han så noe merkelig ut – igjen fremdels gnomen – brydde ikke Ole Bjørn seg noe om. Han var veldig tolerant slik så lenge karen var interessert i bil. Men denne kvelden var det ingen entusiasme å spore.
– Er det noko gale? Måtte Ole Bjørn til slutt spørre med et høflig og unnskyldende smil.
Deigolv sukket dypt og store mengder luft blåste ut av den lange, digre nesa hans med slik fart og kraft at en serviett lettet fra kjøkkenbordet og landet flagrende på gulvet.
Ole Bjørn var raskt til stede og plukket den opp med søplebrett og feiekost.

Og etter hvert kom historien. Deigolv Digre var dypt deprimert. Ikke noe hadde han fått til i sine over 1000 år! Han hadde flott hus, eller hule for å være korrekt, under Torshaugen, masse gull og sølv, men det som virkelig betydde noe for gnomer og annet trollpakk fikk han ikke til! Hva betydde all verdens rikdom når en ikke fikk realisert seg som gnom? Hva skulle han med hele rom med rikdom, når han ikke fikk tak i et eneste barn av kristenmannsblod?

Snufsende fortsatte Deigolv klagesangen sin
– Ikke en eneste snørrunge klarer jeg å stjele – jeg kan like godt gi opp det hele!
En gang hadde jeg både kone og en liten knøttegnom.
Nå er hula mi bare trist, stille og tom!

Så kom den tragiske historien om hvordan Deigolv hadde gifta seg, fått unge og livet så lyst ut for en da middelaldrende gnometass. Helt til en stormfull natt menn med fakler og høygafler hadde funnet hula, dratt kona Villdur og sønnen Mygle med seg. Deigolv hadde så vidt greid å rømme. Villdur hadde en kåtsprengt ungkar fra Torpa kasta stål over og gifta seg med og sønnen Mygle hadde Deigolv lett etter i årevis, før han hadde i rein desperasjon tok opp den gamle underjordiske skikken med å stjele andres unger. Både som hevn og for å døyve ensomheten og savn. Men han hadde ikke greid å få med seg en eneste unge og nå orket han snart ikke mer. Han savnet Mygle så grusomt. Den surklende latteren, og sin fars henholdsvis grå og grønne øyne som strålte av glede når han ble lugget lett i nesehårene (Det virker på gnomer som når noen kiler oss mennesker)

Ole Bjørn trøstet så godt han kunne – og holdt det stadig økende forbruket av tårevått snytepapir unna.
Så fikk han en ide! Praktiker som han var så var dette forholdsvis lett å løse med litt planlegging. Hvor var unger lettest å få tak i? Jo, når foreldrene sov og med færrest mulig foreldre i nærheten.
– Og hvor i all verdens rike, finner en stakkarslig gnom slike?
Deigolv dro inne en halv liter med snørr og svelget tungt, mens han så på kammeraten med blanke, men en smule håpefulle øyne. Et grått og et grønt.
– Njai, det er jo ein familie borti her som karen er mykje borte… Dei har akkurat fått andre ungin.
Deigolv blunket og nesten siklet.

—–
MIDTSOMMER

Duften av syrin flommet som fra en velduftende kvinne langs veien opp fra Blåflat. Sommernattens lette dimming av lyset ga akkurat nok dekning til at Deigolv kunne stikke seg vekk om en sein bil skulle forstyrre idyllen.  Og dessuten var trolig en hver sjåfør i E-dalen så seint ute så full at de ikke ville kunne skille de rosa elefantene fra en liten gnom.

Han ble stående i avkjørselen opp til Bøvarstogo. Mot den lyse sommernatthimmelen lå taket Bergene-villaen så vidt synlig over den skogkledde lia. Som et Soria Moria bak fjellene.
Deigolv var ikke helt ukjent i området – det hendte han besøkte tante Ingun og fikk henne til å lese høyt fra gamle Tina katt historier, men dette var jobb og ikke fornøyelser.
Gnomen begynte å snike seg uhyre forsiktig oppover i lia, han våget ikke gå veien så nærme målet. Han hadde gått opp ruta før og spanet på villaen. Han var sikker på at Wenche, Marie og den nyfødte var alene hjemme og at Øyvind var ute på et hasteoppdrag. Gnomer har som vi veldig store og gode ører – samt at vi tross alt er i Ettendar’n der alle veit alt om alle.
Og dette ville gått veldig bra – sett fra Deigolvs ståsted – om det ikke var for Ole Bjørns (og stort sett resten av verdens) dype uvitenhet.
For han kom seg inn, fikk pakket Marie og den lille i hvert sitt pledd, lagt dem trygt i en medbrakt kurv uten at det så mye som gryntet i Wenche Rognerud. Nå tviler vel de fleste på at ei så classy jente som Wenche kan grynte, men det låt iallefall ikke i henne.
Deigolv var nesten borte ved de doble inngangsdørene på vei ut igjen da han hørte det knase i grus under bilhjul og en bil stoppet utenfor.
Og her slår uvitenheten inn. Om hvem fenomenet Øyvind Bergene egentlig var.

Han hadde vært Øyvind Bergene helt siden den tragiske ulykken da den ekte Øyvind hadde prestert det kunststykket å kjøre over seg sjøl som 11 åring – med sin fars bil. En lang og som vi skjønner tragisk historie.
Nå har det seg slik at lenge før CIA og NSA begynte å overvåke Google, Facebook og Kyrkjevarden, så har de hatt sine systemer i sving på diverse arenaer. Som f.eks sjukehus. Da den sterkt skada unge gutten ble brakt inn, så slo et varslingssystem inn. På grunn av likheten han hadde med en ung og lovende agent for en organisasjon så hemmelig at navnet var ukjent for alle som jobbet i den. Det tar ofte flere år før agentene forstår at organisasjonen faktisk heter U.K.J.E.N.T. (Universell Kriminalitet Juks og Elendighet Nedkjempings Tropp)

Uansett så hadde det gått galt med Øyvind på operasjonsbordet – dype spor etter en Volvo med 16 toms felg over brystkassa er vanskelig å lege. Likevel så kom han seg på mirakuløst vis – siden han i all hemmelighet ble byttet ut med den unge og lovende agenten. Familien var overlykkelig – om enn noe forbauset over at unge Øyvind etter ulykken både var hyggelig, mindre frekk, påfallende praktisk anlagt og faktisk hverken rapa ved bordet eller pælme stein og rognebær etter forbipasserende biler.
Dette bedra seg til det verre og mer normale tilstander etter noen uker da agenten – egentlig døpt Jason Berg på barnehjemmet der han vokste opp – fikk studert seg inn i rollen. Da var han mer perfekt som Øyvind Bergene enn Øyvind sjøl hadde vært.
Og slik gikk nå årene. Det perfekte dekke for en hemmelig superagent var etablert og stabilisert. Når en så og opplevde unge Bergene var en virkelighetens 007 det siste en tenkte på. Med noen få tommer som reddet ham fra dvergstatus, konstant snusleppe, så klønete at sjøl borrelås på skoa var en utfordring og overlegen sjøltillit uten den ringeste grunn til å ha det, var dette det perfekte dekke for en finslipt drapsmaskin. Når han da i en hver forsamling tiltrakk seg oppmerksomhet med å gjøre narr av alt og alle, så var kamuflasjeteknikken hiding in plain sight perfekt utført. Sjøl ikke da han erta på seg et par lettlivde jenter på Fagernes og fikk grisebank av dem sprakk dekket. Det sier noe om trening, disiplin og ferdigheter. Bergene lot seg villig banke opp til spott og spe’ – alt i tjeneste for U.K.J.E.N.T.

Seinere forsto ingen hvordan han – Øyvind «Åta» Bergene – kapra en av E-dalens flotteste jenter. Lite visste bygdepraten at «Wenche» var også U.K.J.E.N.T. agent og utplassert som Jason Bergs partner og logistikk-ansvarlig. Ungene de så ut til å ha fått var adoptert og var tiltenkt å bli U.K.J.E.N.T. agenter når de vokste til. Det er ved slik langsiktig planlegging U.K.J.E.N.T. har forblitt ukjent.

Uansett så var Jason Berg blitt tidlig ferdig med det siste hastoppdraget – det hadde vært usedvanlig lett å fake et hjerteattakk for Sopranos-stjernen James Gandolfini. Årsaken til likvideringen var at U.K.J.E.N.T. hadde endelig avslørt hva Sopranos-serien egentlig var. Nemlig mafians første reality-TV satsing og alt som folk trodde var fiksjon faktisk skjedde direkte på åpen skjerm.

Jason Berg strakte seg i sommernatta, hentet ut baggen med diverse utstyr og gjorde seg klar til å bli Øyvind Bergene. Han vippet på plass et par fargende kontaktlinser, la inn en solid snus, klinte den godt ut over fortennene og tok det patentert pistolgrepet mot en usynlig stakkar han akkurat hadde skøyd. Operativ Jason Berg – med lisens til det meste var erstattet av raringen Øyvind «Åta» Bergene – med rett til å skøy. (Og svært lite annet)

Sjøl som Øyvind lå Jason alltid vakende like under overflata, så med en gang han kom inn i den nybygde villaen, merket han at noe var galt.  I brøkdelen av et sekund foretok han vurderinger om han skulle stay in caracter, eller slippe løs Jason Berg igjen. Han valgte å forbli Øyvind og snudde seg liksom tilfeldig. Stoppet, slapp bagen sin ned på gulvet og skvatt til av synet av Deigolv Digre, som sto mindre forundret, men adskillig mer fortvilet over at nok et raid var i ferd med å skjære seg.
Riktignok så ikke mannen i huset til å være noen nevneverdig utfordring, ingen katteaktige reflekser slik denne svarthåra Espeliluringen hadde hatt, ikke noen overlegen og faglig tyngde i psykologisk innsikt slik Husetgutten hadde vist, og han så heller ikke til å være utstyrt til å gi en dølahingst psykiske problemer relatert til sjøltillit.

Likevel kom reaksjonen noe uventet på Deigolv. Øyvind dro overleppa opp over en solid snuskladd og en summende mellomting av fnis og latter sildret ut mellom snusflekkede tenner.
– Nei, har du sett på raring! Denna nasin der kan du væl både grava potet og børa etter ølje med! Og så dei øyrute’n då! Vart mor di valdtakin tå ein elefant ell gjorde ho det heilt frivillig?

Deigolv blunket forundret mot fornærmelsene før den grundige rekognoseringen endelig kom opp med svaret. Øyvind ”Åta” Bergene var som vi veit kjent for både kunne og ville skøy Fanden av flat mark.
Men dette var et spill gnomen også kunne – generasjoner med frustrasjon lå lagret og bare ventet på å velte fram som en vulkan av svart, mannevond lava. Og forundersøkelsene ga ham nok å ta av om Åta.  Gnomen trakk pusten og satte igang

– Og det kommer fra en som i ungdommen lot seg forfalle i over ei uke,
til skjegget stakk og han mest ligna ei ku-ruke!
Inspirert av Kristopher Schau var det vel kanskje helt topp,
men nå kunne du vel snart si stopp?

– Leende guldbruna øgon du remjer på svensk,
men denne spillelista trenger vel snart en rensk?
Ja, mener en Svensktopp er flott,
så kan en umulig ha det helt godt!

– Slarve og sladre tar mye tid,
men samma det bare andre får svi!
God info kommer du på i blant,
og da gir du blanke i om det ikke er sant!

Penger på konto er slik du måler folks verdi!
Er de blakke så få inn kniven og vri!
Fattiglus skal knuses mellom snusgule tenner!
Slik sorterer Åta sine virkelige venner!

Det siste verset kom på hikstede utpust fra gnomen, og en god varm følelse som en vellykket orgasme spredde seg i mellomgulvet av at han virkelig hadde fått tømt seg for kvalme og dritt.

Øyvind ”Åta” Bergene sto der like blid og gliste fornøyd. Deigolv rynket et par buskete bryn og fikk ikke dette til å stemme. Ingen kunne ta så mye verbal juling og være like blid. Noe klikket på plass i gnomens hjerne med århundrer av erfaring. Han hadde en gang forsøkt å stjele den berømte Byffelikjerringas nyfødte, og det hadde gått forbausende bra. Jenta hadde bare smilt til ham og til og med bydd ham på rømme og flatbrød. Opplegget skar seg da den ekte Byffelikjerringa plutselig dukka opp. Saken var at det var kjerringas mor som satt barnevakt, og hun var jo av trollpakk så hun hadde skapt seg om for å ligne datteren.

Gnomen forsto at her var det noe lignende på ferde. Dette kunne umulig være den ekte Øyvind Bergene, ellers ville han blitt dødelig fornærmet, brutt sammen i tårer eller sinne og ikke bare stått og flira som en annen landsbyidiot.
Gnomen skakket på hodet og tenkte så det knaket. Hva om noen hadde bytte ut Øyvind med noen andre? Omtrent slik underjordiske som gnomen sjøl holdt på med, men bare la en av deres egne unger i vogga (et konsept Deigolv aldri hadde forstått hensikten med, dessuten hadde han jo ingen unger å bytte med – noe som var hovedproblemet til å begynne med)

Deigolv hevet hodet og blåste i nesa og små snørrdråper sto som en geysir ut av neseborene.
– Her er det gauk og ugler i mosen på fære’ !
Du er absolutt ikke den du gir deg ut for å være!
Konkluderte gnomen triumferende.

Dette gjorde underverker med reaksjonen. Det utenkelige var skjedd, noen hadde blåst coveret til Jason Berg!
Som en litt for liten frakk kastet han av seg rollen som Øyvind Bergene, rettet seg, svelget snusen og i en glidende bevegelse grep han etter sin trofaste Glock 19 i baggen på gulvet.
Deigolv skjønte hva som kom, slapp kurven med ungene, krøket seg sammen som en ball og som ei mangefarget bowlingkule suste han inn i Jason Berg før han fikk siktet seg inn. I et virrvarr av armer, bein og et digert nesegrev dundret de inn i veggen så hele huset ristet.
Deigolv havnet på topp og fikk låst Jasons pistolarm mellom overarmen og nesegrevet sitt. Så der lå de og stønnet, spyttet og svor.

Jason tok i alt han kunne og greide å rulle over på siden. En manøver gnomen møtte med å sparke hardt i fra i det han rullet av Jason, en spiss støveltupp traff  Jason i skrittet og all kamplyst forsvant i en tåke av smerte. Han rullet av gnomen og krøllet seg sammen med hendene låst i et solid balletak på seg sjøl. Gnomen kom seg opp og grafset samtidig til seg Jason Bergs pistol. Han tok den i et solid dobbelgrep og retta den mot Jason. Tross smerter og store pustevansker så superagenten hva som var i ferd med å skje og sperret for en sjelden gangs skyld skrekkslagen opp øynene. Det forandret historiens gang. I kampens hete hadde han mistet begge kontaktlinsene.
Gnomen møtte blikket hans. Et grønt og et grått øye stirret vidåpent inn i to andre med nøyaktig samme farge.
Deigolv Digre sto stiv og lamslått som om noen hadde kasta verdens skarpeste samekniv over hodet hans.
– M-m-m-m-mygle??? Min egen sønn Mygle? Fikk han omsider stotret fram.
Glemte og fortrengte minner flommet også opp forbi smertene i ballene hos han som alltid hadde trodd han var et barnehjemsbarn med ukjente foreldre, og hadde bare godtatt sin skjebne som Jason Berg. En ensom drapsmaskin i et evig skuespill.

Om Mygle Digre fortsatte og være både Øyvind Bergene og Jason Berg, eller om Wenche rapporterte alt til sine overordnede i U.K.J.E.N.T, så Deigolv Digre som nyoppdaget bestefar ikke kunne besøke sin kjære sønn og barnebarn i seine kvelder, må bare bygdesladderen vite, men neste gang du treffer Øyvind så sjekk øyenfargen – eller du kan spørre Ole Bjørn. Han veit alt sånt.

THE FINAL SHOWDOWN – GNOMEN vs RUST

Et septembernatts mareritt 7

Denne historien starter for noen år siden en morgen klokka halv seks på Svaberget. Mellom to dyner dro Greven av Svaberget seg med stødige snork. Eller greve og greve…. Han var ikke rik nok til hverken tittelen baron eller noe annet adelig, men noen hadde i alle fall nevnt ordet grevling om både mengde kroppsfett, matvaner og evne til å bite seg fast. Uansett var det ingen biologisk klokke som hadde tenkt å kime noe signal om våken tilstand på i alle fall tre-fire timer.
Men telefonen den kimte. Den gang ganske unge Rust kavet seg ut av dyner og en drøm om rikdom, berømmelse og sin gamle hårsveis. Med et kvart øye åpent så fikk han fokusert på telefonen. ”Vegar Storsveen” blinket hissig i displayet. Rust skar en uforstående grimase og trykket på et grønt symbol for et telefonrør.
Gharrlho? Rust kremtet og fikk etter hvert fram et forståelig – Hallo?
Alt som hørtes var noe som ført minnet om ei dør som knirker, eller noen som hermer etter lyden. Det gikk så over i noen små hikst. Rust forsto omsider hva han hørte. Det var en unge som småsurvet litt. Ingen hylskrik, men bare et uttrykk for at verden var ikke helt tørr-bleie-og-full-pupp.
Rust blunket begge øyne åpne og prøvde seg med et litt langt – Haaallooo? Ungen var fremdeles ikke helt fornøyd, men noen krise eller panikk var ikke å spore,
Ting begynte å falle på plass for Rust. Vegar Storsveen – den gang nybakt far og ellers aldri sein med å påpeke at skikkelig jobb – eller arrbai – med fastsatte tider (f.eks tidlig på morgenen) aldri hadde falt… skal vi si – naturlig for Rust, hadde selvfølgelig funnet det som en ustyrtelig morsom ide og la Rust få høre og føle hvordan det var å ha små barn.
Ha ha så inderlig ha, sa Rust og la på.
Storsveen ble selvfølgelig seinere konfrontert med skadeverket, men under bredt glis og stor fryd benektet et hvert kjennskap til saken – utover at telefonen under barnestellet hadde ramlet ned mellom madrass og sengekant og ringt – helt av seg selv – til et helt tilfeldig nummer. Rust trodde mer på Julenissen enn akkurat den forklaringen, men hva kunne han gjøre utover å lagre hendelsen til en seinere anledning for bloddryppende hevn.
Men slik ville ikke universet ha det.

Noen år seinere hadde ekstremværet Ivar herjet seg ferdig på Vestlandet var og i noe redusert versjon i ferd med å ta ut siste rest på Østlandet. For det meste med vind dundret uværet løs på nattsvart granskog og det uunngåelige skjedde. Sjøl om det var dyktig ryddet gater langs høyspentlinjer av den ene og andre av innleide lokale motorsaghelter, så var Murphys Lov fremdeles gjeldene (i alle fall når det skulle vise seg Rust var involvert) – og et dugelig grantre bare skjemmet av ei kløft midt oppe på stammen, ga etter for Ivars krappe kast og knakk tvers av – slo salto med toppen i bakken og i et gnistregn endte den ferden godt hjulpet av et nytt vindkast oppe på høyspentlinja. I et blålig lynblaff som om Tor sjøl (ikke Bjørnødegård altså) hadde  dundret til med hammeren mot Spåtind så gikk verden – eller i alle fall store deler av E-dalen – i svart.

Oppe i de finere strøk av dalen, med god utsikt til de dårligere stilte – så sant det var klarvær – lå Bergo også i mørke. Vegar Storsveen våknet i det strømmen gikk og lyset sloknet. Nå sov ikke Vegar med lyset på fordi han var mørkeredd, men fordi mørket var redd for ham. Omtrent som for Lars Monsen og Chuck Norris.
Og noe var riv ruskende galt! Vegar sto opp og dro fra gardinene på soverommet – de var av hensyn til nysgjerrige kvinnelige forbipasserende og mannlige med dårlig sjøltillit alltid trygt dratt for. Han fikk bekreftet det han fryktet – det kombinerte gatelyset og lysløypa i Graneisbygda var mørklagt! Like sikkert som at vann er vått visste Storsveen hva dette betød, strømmen var gått! Nå var strengt tatt ikke det hans problem – siden han ikke hadde vakt. Så han snudde seg for å labbe bort til senga igjen. Men han ville først kikke innom ungene og ta seg en melkesvelg. De søte små (det var noe de hadde etter moren) sov som kattunger. Vegar dro kjapt ned en halv liter H-melk og kikket ut fra kjøkkenet med god utsikt over dalen. Det var da han så det. To striper av rødt skjøt opp fra Blåflatkroken. Det lignet nyttårsraketter, men lyste sterkere og formet en stor ”V”. Som frontkjemper i VOKKS’ fremste linje av linjemontører visste Vegar hva dette var. Det var det ytterste nødsignalet til VOKKS. Alle – absolutt alle – måtte snarest mulig møte på Bruflat.

Snart var Vegar klar for oppdrag. Velutstyrt på mer enn én måte. Med nyslipte stolpesko og fullrigget sæle satte han kursen for bilen. Men det var noe han hadde glemt! Han ble stående usikker og trampe stortåa mot gulvet som når andre trommer utålmodig med fingrene. Så kom han på det! Ungene! De kunne tross alt ikke være igjen alene.
Vegar grep mobilen og begynte å ringe rundt. Naboene Henning og Marianne hadde forlengst søkt tilflukt på Rotvollstølen og Vegar var like langt. Ved tidenes uflaks så var det samme svar å få bortover i bygda. Enten var de bortreist, sjuke, stupfulle eller ingen svarte.

Det var da tildragelsen fra år tilbake da han hadde fått det for seg at å vekke dovendyret på Svaberget med ungemas var en fortreffelig ide. Og nå kunne vi dratt dette enda lenger ut, men slik gikk det altså til at Rust ble sittende barnevakt for Vegar Storsveens håpefulle – en uværsnatt i november. Vegar, som jo hadde liten tro på Øyvinds evner sånn generelt, var ikke rent lite skeptisk til det hele. Men, han hadde sverget ed til de Ohmske lover om å bekjempe all form for strømbrudd, og slo seg til ro med at «Rusten æ vøl snill – om ikkji anna«.

Rusten som hverken hadde spesielt interesse for, eller erfaring med barnepass, hadde nok nølt litt først. Men kom så også på telefonen for noen år siden – og at Vegar måtte ut i dette været var en grei hevn og bonus – samme om det også sikkert medførte bonus for Storsveen av mer økonomisk karakter!
Så slik gikk det til at noe av det mest usannsynlige en kan tenke seg via tilfeldigheter likevel skjedde. Rusten satt barnevakt for tre småtroll – som heldigvis så ut til å bare ville sove.

Etter å ha levert sine små på Svaberget hos Rusten satte Vegar kursen mot Blåflat og etter noens mening mer siviliserte strøk. På tur ned brattlendet ved Juvfossen møtte han en liten tass av en tobeint skapning på full fart opp de bratte bakkene. Vegar kunne ikke fatte at noen kunne være ute nå? Pluggen raste mot han og forbi uten å ense VOKKS sin edle ridder.
Nei? Dæ va vøl ikkje’n Alf Einar? Han bruka nå ikkje ha dæ so travelt – tenkte Storsveen.

Tassen han møtte var selvsagt vår kjenning fra nedunder Torshaugen – Deigolv Digre. Etter flere mislykkede kidnappingsforsøk midt- og sør i dalen ville han prøve lykken lengre nord. Gnomen hadde fulgt nøye med på uværet og tilfeldigvis snappet opp nødsignalet fra VOKKS og godt utstyrt som trollpakk er – blant annet med instinkter – så ante det Deigolv at her kunne det være unger uten forsvarlig tilsyn.

Tilsyn eller ikke – på Svaberget sov det tre ungene tungt i en godt innsittet stressless, inntullet i Stars and Stripes og et gedigent sørstatsflagg som gjorde nytten som pledd og dyne. Husets herre hadde også dratt godt og grundig til på gamlesofaen til Kåre Nyhagen (lang historie) etter å ha tent en haug med stearinlys som brant rolig, mens regn og vind slo mot værbitte vegger, så sovnet Rusten også etter tre sider i ei bok.

Gnomen tok en omvei bortom det ekte Svaberg hvor to hytter lå forlatt og i mørke, og kom luskende opp blant  amcars og utslitte boots i steinfyllinga på nedsida av låven, der han nærmest vasset i tomhylser og kruttslam. En og annen pc-skjerm med kulehull og noen flatt-tråkka sauebjeller lå innklemt blant talle og fôr ved låveveggen. Han passerte stallen og den lange nesa snuste febrilsk. Deigolv kjente av lukta at her hadde det enten bodd en urgammel hest, ellers så var det en real lortegris av en cowboy som holdt til på bruket – kanskje begge deler?

Inngangsdøra var forsvarlig låst, men gnomen visste råd. Ei kjellerdør på halv tolv – som det meste annet på bruket – ga lett etter og via en gammeldags kjellerlem sto han snart i et stort kjøkken som hadde blitt utsatt for Rustens skippertak dagen i forveien, så det så nesten ut som det kunne bo folk der. I lyset fra stearinlys (gnomen – ivrig opptatt av sikkerhet – ristet på hodet av den åpne ilden) – så det likevel ganske koselig ut, der han kunne skimte Star Wars plakater og fra en annen vegg skulte en forslått Bruce Willis ut fra en Die Hard 4.0 poster. I ei diger tydeligvis forsøksvis sjøl”snekret” bokhylle sto rekker med skrekk, thrillere og Morgan Kane. I andre hyller bugnet det av gamle tegneserier. – Hmmm – var denne berømmelige Rusten ikke mer enn en stor guttunge? Tenkte gnomen og listet seg videre inn i stua.
Påtenkte person lå som nevnt utstrakt på en sofa og snorket med ei bok av Stephen King trygt over ansiktet.
I en godstol foran en for en gangs skyld mørk TV sov Storsveens søte små uten en bekymring i verden.

Forsiktig løftet Deigolv opp ungene en etter en. Ingvild, som var den eldste var nok mest skeptisk til denne rare skapnigen med vorter og nese som en vanskapt flaggspett,  men gnomens barnetekke  var av de sjeldne og snart hadde han en smilende tvilling på hver arm og ei fornøyd jente på ryggen som alle syntes denne natteleken var helt topp!

I det de passerte den snorkende barnepassern fikk en av tvillingene tak i en villfaren hårtust bak øret og røsket til! På en alt annet enn elegant måte stablet Rusten seg på beina og endelig møttes de to ansikt til ansikt. Deigolv Digre, liten, med bred som en liten trailer og med lange, gule hestetenner i et vilt snærr.
Midt i mot ham sto Rusten. Armene i kors, hodet på skakke og et mistenksomt blikk skulende ut bak brillene og dette skjeve gliset – som hadde skremt kommunestyrerepresentanter og onkler i en liten mannsalder og fått pikebarn til å sukke drømmende og melankolsk som vind i gamle trekkefulle hus.
Deigolv Digre…. Rusten brøt tausheten. Han hadde hørt rykter om denne skapningens krumspring rundtom i dalen, og faktisk håpet på han skulle avlegge Svaberget et besøk.

– Det skal være sant og visst! Og hvordan skal vi avgjøre for hvem dette ender forsmedelig og trist?
Det viste seg nemlig at også gnomen hadde hørt et og annet legenden på Svaberget og mønstret ham skeptisk. Av alle som gnomen hadde utfordret var nok dette den mest imponerende. Gnomen kunne jo – i motsetning til Rusten – legge sammen to og to. F.eks var Deigolv etter trening med sønnen Mygle en brukbar revolvermann sjøl, men etter å ha sett både fottøyet og hørt om våpensamlingen til Rusten så var nok oddsen betraktelig i mot gnomen. Få kunne smi ord og rim som gnomen, men solstråla og sølvtunga Jon inge fra Rustebakko hadde satt han kraftig på plass tidligere, og han anså  datasmeden som en minst like formidabel motstander. Elegante dansetrinn med en siving og forsmedelig lite drag på damene i forhold til en jeger i Fellsbygda var som blåbær å regne mot dette. Deigolv hadde også friskt i minne møte med pytonslangen til Tommy Øybakken. Og tatt i betraktning teksten «Over snittet«, som gnomen hadde lest på Rustens blogg – og at Rustens kallenavn på Tommy var lillebror – ønsket han absolutt ingen duell nedenfor beltestedet

Slaget virket tapt, skulle virkelig Deigolv Digre – med  flere tusen  års erfaring og visdom – måtte melde pass uten et eneste sverdslag mot denne uutdannede hobby-filosofen? Men det var tanken på Rustens så langt fra rosa blogg, som satte gnomen på ideen.

Gnomen smilte sitt mest charmerende smil – som tross å være stygg som sju års ulykke faktisk var ganske vinnende når han ville.

Kan ordsmeden fristes med utfordring av de store? Og la det slik avgjøres hvem som virkelig behersker orde’?
Rusten snøftet. – Skal vi skrive om kapp?  Trur’u jeg er no’n fucking Jo Nesbø?

Men gnomen ante – oppvakt som han var – den lille såre tone i enden av sarkasmen og fortsatte: – Åh den derre der’s skriblerier om polti’ og blo’ – blir nok bare en stakkarslig pingle mot oss to!

Gnomen dro opp den dyreste IPHONE’n som var å få og nærmest deklamerte forslaget sitt .
Hver av oss skriver vårt hjertes status om lyst eller glede – og lar våre venner avgjøre med latter eller vrede!
– Hæ? Rusten dro også den andre munnvika opp i en spørrende gest.
Gnomen sukket. – De som på Facebook flest av oss liker – enten der troll, smågris eller pene piker!
Er DU på Tryneboka? Rusten så patentert skeptisk ut.
1213 venner med troll, nisser og huldra inkludert! Så der er det servert! Forkynte gnomen stolt.

Hmmm….hvor langt da?  Rusten var tross alt ikke lysten på å bli lurt til noe tidspress. Gnomen forsto han nesten hadde ham og var medgjørlig.
Ungene sover været er ille – vi kan la sanden i uret en time få trille.

Så slik gikk det en time – hvor uværet Ivar sleit seg ut over E-dalen. Vegar og de andre figurene i VOKKS dro høyspent og ryddet linjer. I hver sin stol satt gnomen og Rusten bøyd over telefonene sine og skrev til krampa nesten tok dem begge. Gnomen ble ferdig først, men Rusten hang på til siste sekund og fikk trykket Send i det timen var gått.

I huler, fraflytta seterhus og under vindfall der tusser og annet trollfolk har sine tilkoblinger til nett lyste en ny status opp fra Deigolv Barnerøver Digre. (Troll har egne regler for nettiquette, så han trengte ikke rime. Noe som i ettertid kan sies kanskje hadde hjulpet litt om han hadde gjort) Den lød slik:

Livet er en lek og er det rart en er i den syvende himmel med så mange gode venner rundt seg. Det viktigste er de små tingene som et smil fra en ukjent og et nikk fra en fremmed. For vi er der alle for hverandre og er alle stasjoner på vårt felles tog. # Vennskap #Lykke # Varme # Lys –

Det var illustrert med tre svære hjerter og bilde av en kattunge med rød sløyfe. Gnomen pleide å samle bøtter med Likes på slike statuser og var egentlig helt trygg på at dette kunne ikke Rusten matche..

Siden Vegar fikk igjen tre unger like hele – sjøl om de snakka om han rare nissen i drømmen (Vegar trodde det var Rusten de mente) og gnomen lunta nedslått og tomhendt fra Svaberget, men innerst inne glad for at han ikke hadde endt som en ny grønn flekk bak låven til Rusten, så skjønner vi vel at Deigolv Digre nok en gang tok seg vann over hue.

Og hva Rusten skreiv? Det har du akkurat lest!

DEIGOLV DIGRE – The Early Years

Syrinen blomstret så pollen og farger flommet i strie strømmer. Fuglene jafset grådig i seg insekter så fluevinger og følehorn sprutet, mens de kvitret sin hyllest til denne vakre sommerdagen for noen år tilbake. Humler konkurrerte med bier om blomster der de iherdig stjal nektar på ei eng hvor en nesten uttørket bekk sildret sin dødsralling i bakgrunn. Et rådyr beitet forsiktig i ei skyggefull, men duggfrisk glenne i skogkanten.

Midt blant denne herligheten lå Torshaugen, som en irrgrønn perle på Blåflats fineste østkant!

To sommerfugler lettet i tandem der brukets overhode, Arne, svingte ljåen bak det gamle stabburet. Engsyre, lusehatt og løvetann ble nådeløst skilt fra bakken i det knivseggen traff med kirurgisk presisjon. Kun et svakt lufttrykk av ljåen ga en forvarsel om hva som ventet. Det var som når Arne sjøl snakket – det gikk ikke fort, men det var ryddig og metodisk.

Han stoppet og strakte på seg. Svetten seig sakte nedover en bar brystkasse. De fleste kroppsfunksjoner gikk også sakte på Arne.
Han hørte en rasling bak seg og etter et halvt minutts tid snudde han seg. Og der mellom marikåpe og prestekrager satt den en liten tass. De to så på hverandre – lenge. Endelig – omtrent etter ti minutter – brøt guttetassen tausheten. Med en usedvanlig grov stemme for en så liten gutt sa han høyt om enn ikke helt reint: – Joddi æ du tygg!

3 uker tidligere.
Før dette lille dramaet utspant seg på Torshaugen må vi tre uker enda lengre tilbake i tid. Til en vårdag i 1997. Mye var annerledes da. Verden var uskyldig og naiv. Mobiltelefoner ble bare ringt med, Rusten hadde kjæreste, politikerne var ærlige (Rusten var også i kommunestyret) og flesteparten trodde ikke på global oppvarming, men på at alt kom til å kollapse om tre år når 2000 års bug’n slo til.
Vår venn den barnerøvende gnomen Deigolv Digre hadde god kjennskap til begge problemene og så ikke svart på noen av dem. Når en hadde vært med så lenge som Deigolv så visste en at trusler kom og gikk. Var det ikke Svartedauen så var det Dommedag.

Men akkurat denne lystige dagen var fri for dom og død der Deigolv småsprang i lykkerus hjem til hula under Torshaugen. Han hadde klart det! Han hadde en sønn igjen! Etter tragedien med familien hadde han lenge forsøkt å stjele seg en ny fra andre gnomer. Røvertoktet hadde foregått på andre sida av dalen hos en velstående gnom – Terjolv Bjøddnabure – i Fjellsbygda. Deigolv hadde ligget på lur i flere dager og omsider hadde en av Terjolvs små tasser forvillet seg litt for langt ut i fra hula. Far sjøl var opptatt nede en gammel bil og hadde ikke merket noen ting. Bjøddnabur-gnomene var født med spillolje i årene og ekstra tung høyrefot som lå godt på gassen.
Deigolv hadde hoppet fram fra briskekjørret der han lå i skjul og tredd en sekk over gnomenurket, slengt ham på ryggen og lagt i vei det forteste han greide. Merkelig nok sprellet guttungen ikke i det hele tatt og litt skamfull tenkte Deigolv på om han var helt stiv av skrekk.
Hjemme i hula tømte han sekken ut på gulvet og den tette lille pluggen ramla ut med et dunk. Deigolv hadde ikke trengt å bekymre seg. Tassen satte seg i bedagelig tempo opp og så seg rundt. Lenge. Så festa han to store øyne med et alvorlig nesten voksent utrykk på gnomen, men sa ingenting.
Deigolv smilte med sine lange, gule hestetenner, men det så slett ikke bare skremmende ut tross de hårete spisse ørene og den lange nesa dekorert med vorter.
Hei! Sa han, – hva heter den lille karen da? (Gnomer rimer bare når de snakker med mennesker og revisorer – lang historie)
Den lille karen fortsatte å se på ham uten å blunke. Deigolv begynte å lure litt. Hadde han fått tak i en som ikke var helt som andre i hodet? Gnomer har som kjent 148 kromosomer, men noen er født med 149 og har Doven syndromet. (Det finnes mennesker som også har dette syndromet sjøl med ordinære 46 kromosomer uten at vi skal nevne navn)
Deigolv hadde bestemt seg for å prøve igjen da det lød en uvanlig dyp rumling fra tassen og som om ei diger humle durte bak i halsen så kom det saaakte, men tydelig:
Kohfø ha du snurrin din der andre ha nase?
Deigolv tok seg til det digre nesegrevet og kjente det brenne i øreflippene.
Eeeh, sånt sier en vel ikke?
Den lille gnomen fortsatte bare den bedagelige stirringen.
Er du sulten, spurte Deigolv.
Igjen gikk det så lang tid at Deigolv lurte på om han hadde hørt spørsmålet.
Kan du laga mat då? Spørsmålet ble fulgt av at øyelokken gled opp og ned i et seigt blunk. Som vindusviskere på et dårlig batteri.
Åh ja! Jeg er veldig flink til å lage mat. Deigolv prøvde igjen å smile vennlig. Det ville skremt vettet av en tropp marinejegere, men til gnom å være var det ganske vellykket.
Lang pause igjen. Deigolv sto og smilte. Så kom det omsider fra guttungen:
Kohfø æ’kkje maten ferdig om du er så flink då? Som for å understreke det letta guttungen så vidt på seg og slapp en lang og høy fjert. Fremdeles med helt uttrykksløst ansikt.
Deigolv blunket forskrekket og rygget – både av den manglende oppdragelsen og lukten.

De neste tre ukene ble det mange slike saktegående frekkheter og nesehår-rivende dunster i gnomhula under Torshaugen. Deigolv fikk endelig ut av tassen at han het Lingolv og var absolutt ikke dum, men livet gikk bare litt seinere bak steinansiktet.
Likevel begynte Deigolv å merke at nervene ble slitt og tynnere for hver dag Lingolv stadig fant nye måter å bare være…ja, Lingolv på.

Den gangen hadde f.eks Deigolv en stor samling av video på VHS, så en ettermiddag kom Lingolv stabbene ut på kjøkkenet der Deigolv forberedte en femretters (Lingolv var veldig glad i mat). Etter å ha satt seg på gulvet og sett på Deigolv som for att og fram mellom gryter, micro og ildsted (Han var god på å mikse gammel og ny teknologi) – så kom det: – Duuuh…ko lang æ ein video?
Deigolv stoppet opp og tenkte seg om.
Det spørs hvor lang filmen er det?
Lingolv reiste seg og stabbet ut i den romslige stua igjen i det han sa: – Åh naaai, dæ kan’kkje stemme…
Deigolv fulgte etter med bange anelser. Rundt stua strakte det seg nå som svarte bånd til julepakker noe som tydeligvis var videotape. Det så ut som flere kilometer. Han så ned på Lingolv som satt i midten av en stabel med kassetter han hadde dratt alt ut av. Han blunket med tydelig fornøyd mine.
Ain video æ so lang som ti gånge rundt stogo di den.

Det var da det raknet for Deigolv Digre. Det begynte å ryke ut av ørene hans og små lyn flakket under de buskede krattene av øyenbryn. – Din slags forgjorte vesle rakkerunge! Deigolv tårnet over gnometassen og det var som om skyggene vokste og la hele hula i mørke.
Nå skal du få ris på blanke baken!!! Brølte Deigolv så det klirret i sølvtøy og nips i hele berget.
Lingolv så opp på den rasende gnomen. Blunket igjen og sa like rolig som skjæra på tunet: – Æh du vill enn?

Da orket ikke Deigolv mer. Han hogg tak i guttungen i buksebaken og bar han med seg ut. Det gikk i rasende fart over på andre sida av dalen og snart stod han for en gangs skyld andpusten på gårdsplassen utenfor hula til Terjolv Bjøddnabure. – TERJOLV! Ropte Deigolv og litt etter kom Bjøddnabur-gnomen ut av de doble dørene i hula. Lingolv hang i buksebaken og så hverken skremt ut eller egentlig noe annet ut heller.
Ta igjen dette slags forferdelig krapylet ditt og hold det langt unna meg! Sa Deigolv og stemmen brast på slutten. To store tårer trilla end på hver side av nesegrevet. – Jeg orker ham ikke mer!.

Terjolv hektet tommelfingrene innom bukseselene og dro luft inn gjennom barten.
Åh det var du Digre som vart ved denne kroppen der. Han smilte med jamne, hvite tenner. Han fortsatte: – Men du veit no vel det at det mø gnoma stjæl det det kan mø ikkje gje tebars att utta noko i bytte. Og e har ingenting e vil bytte mot denna der!
Deigolv svelget: – Vær så snill å ta ham igjen. Jeg orker ikke mer!
Terjolv humret. – Dæ er’kkje mitt problem. Så snudde han seg å gikk inn igjen.
Deigolv ble stående rådvill med hengende armer, men fremdeles med tak i Lingolvs buksebak.
– Kan mø gå heimat no’ enn ska du grine meir fyst? sa han.

Deigolv subbet hjem igjen. Han hadde kommet fram til hula igjen og ble stående å se seg om. Rundt ham kvitret fugler, blomster duftet og en fjern lyd av taktfaste «svissh – svissh» nådde ørene hans. En ide slo ned i gnomen. Han festa et nytt tak i Lingolvs buksebak og sprintet inn i skogen og opp mot toppen av Torshaugen. Ganske riktig! Der gikk Arne og slo. Gnomen smilet ondt – nesten sitt gamle jeg – og listet seg ut i det høye graset.
Nå skal vi leike gjemsel. Sitt her du og tell til 100, så gjemmer jeg meg, hvisket han til Lingolv. Så satte han ned tassen og løp for livet.

Og slik gikk det til at Erling Brufladt havnet på Torshaugen. Og har han ikke kommet til 100 så er han vel der ennå.

#Gnom #Tjuveri #Villmarkens Helt

Et septembernatts mareritt 8

Minstemann blant kommunesøsknene i Valdres lå som en blåfrossen og grå helheim. Den puslete lille attpåklatten av ei bygd var ikke engang verdig å kalles Etnedal Askeladd.  Stakkarslige små snøfnugg som fra ei tynn, fattigslig og fillet dyne fant nølende veien den, som om selv himmelen ikke ville dele noe med bygda under. Som kalde stive lik av duggdråper datt snøen ned, men nesten uten tyngde eller innhold. En kunne se den ligge der, men merket den ikke. Noen ville nok se en poetisk likhet med det fastboende terrenget her. Det var altså kaldt og jamt over lite trivelig rund baut!

Men enkelte steder var det verre enn andre. Rett på øversida av den for lengst stengte rundkjøringen som bar betegnelsen Sentrum og desperat forsøkte å overse ironien, lå en tre-fire hus en regnet som forstad – om en kunne ignorere enda større doser geografisk sarkasme. I et lite hus nærmest gravd inn i skråningen som fra en villfaren hobbit, strålte vanligvis idyllen ut som et varmt fyrtårn i en grå og deprimerende hverdag, men denne kvelden var Lykken, Roen og Kosen i ferd med å slå store sprekker, kantre og druknes i iskald fortvilelse.

Det trommet hissig fra høyhæla sko som forserte trapper og gulv i et rasende tempo. Ingjerd Thon Hagaseth var så stressa som hun nok aldri hadde vært før – i alle fall ikke på denne siden av et Stortingsvalg. Hun dro ut skuffer og skap, ommøblerte og lette febrilsk! Nærmest som et heroinvrak på full fart mot ‘noia og uten å finne stæsjet sitt. Ingjerd skulle levere sitt kapittel til Den Store Kloke Innovasjonsboken neste dag – tittelen var: ”Innovasjons-kommunikasjon og synergier innen  prosess-strategi mot målrettet forvaltning og retrospektiv balanse i offentlig støtte til fokusert distrikts-basert næringsutvikling” og  kapittelet  var forlengst skrevet, men da Ingjerd skulle lese gjennom en siste gang fikk hun sjokk! Nesten halvparten av alle ordene hun hadde produsert var borte! Det var til og med Ingjerds favoritt ord- og uttrykk – «hæsjtæggen» – som var vekk! Altså dette hypermoderne # tegnet. Men ordet bak hæsjtæggen var umulig å spore noe sted. Sjøl #-tasten på tastaturet var fjernet!
Ingjerd var desperat og dundret inn døra i kjellerstua der husbonden Ole Knut og datteren Maria satt og spilte Ludo. Lett andpusten, vill i blikket og trippende lurte hun på om Ole Knut hadde sett hæsjtæggen hennes.  Siden dette er en anstendig historie både for lensmann og Marit Prest, så forbigår vi i stillhet den noe pinlige misforståelsen dette ny-ordet forårsaket mellom ektefellene.

Men etter litt hadde hun fått forklart Ole Knut hva som egentlig foregikk og han var klar til å bistå. Vel inne på hjemmekontoret konstaterte Villmarkens Sønn at hvis ikke Ingjerd nylig hadde vært utendørs, hadde ubudne gjester vært innom. Det var små dammer etter smeltet snø på gulvet, i tillegg var kontorstolen kjørt opp på øverste nivå. Den uvedkommende hadde altså kommet skogleies, og var liten av vekst, Ole Knut begynte å danne seg et bilde av gjesten. Neste steg ble å sjekke fotavtrykkene utenfor, som gammel speider, nåværende naturoppsyn og innehaver av både Hakkespettbok og et par vegger med diplomer for fullførte kurs, var han ikke lenger i tvil. Dette var spor fra en underjordisk, en tusseladd eller gnom om du vil.

Og så klart så forstår vel alle nå hvem vi snakker om. Det var selvfølgelig Deigolv Digre som sto bak. Han smålo giftig som en klukkende, men Rotenonbehandlet vårbekk der han småløp oppover i Haugalifeltet i retning Torshaugen. Han tok seg likevel tid til å slå lens på postkassa til en annen av gnome-slekt – Nysing Blåe – som han markerte revir ovenfor, før han travet videre med en stor sekk på ryggen.
Han forsto ikke hvorfor han ikke hadde gjort dette før. Han var jo tross alt velskolert og opplært i all slags trollskap og svartekunst. Og som vi veit så var han også særdeles aktiv på Facebook. Etter et forsmedelig nederlag mot en relativt nasjonalt ukjent, men lokalt beryktet hobbysmed av ord og små personlige katastrofer, så hadde Deiglov lagt for hat alle som dro mer Likes enn ham sjøl. Det var ikke mange. Ikke nødvendigvis fordi den godeste Digres statuser avstedkom mer kvalitet enn kvantitet, men som kjent er haugen et fjell i ei flat eng. (Og det var nettopp den slags ordkunst Deigolv drev med)
Men det var en person som alltid overgikk gnomen i strålende optimisme og positive tanker. Selve inkarnasjonen av vellykket feminin kraft, styrke og ressurser. Vara-stortingsrepresentant(e) for Venstre Ingjerd Thon Hagaseth!
Så hadde det plutselig slått gnomen at dette kunne han gjøre noe med! Med en enkel, men kraftig trylleformular hadde han ikke bare fjernet både sjølve symbolet på Likes-magnetisme – hæsjtagge’n – fra Ingjerds tastatur, men også sørget for at alle ordene hun hadde brukt den foran forsvant og til og med fått henne til å glemme hvordan den ble skrevet. Minnene og ordene vred og vrei seg i den magiske trollsekken han hadde på ryggen, men den var forsvarlig snørt igjen med kvinneskjegg og røtter av fjell. (Som vi sikkert husker fra o-fag’n om nordisk mytologi er det derfor dameskjegg er så sjeldent og at fjellet ikke har røtter – det brukes opp som verktøy i magi)

Vel hjemme i hula under Torshaugen stuet Deigolv sekken inn i et skap, gliste fornøyd og skjenket seg et breddfullt glass med Fun Light (rabarbra og bringebær-smak) Han hadde trøstespist litt vel mye etter nederlaget mot Greven av Svaberget og måtte ned noen kilo. Men nå skulle det feires. Fornøyd sank han ned i en godt innsittet saccosekk og så for seg panikken som nå sikkert herjet Ingjerd Thon Hagaseth. #Katastrofe #Undergang #Tårer. Gnomen humret fornøyd.

Lite visste han hvor nærme undergangen var. For gjennom dyp snø, drevskavler og granskog tynget av is fulgte det ikke noen blodtørstig jeger, men noe mye, mye verre. En som sto over jegerne og kontrollerte dem! Et sertifisert og bemyndiget Naturoppsyn.
Ole Knut hadde fått satt en så smått hyperventilerende hustru ned i sofaen, og med rolig og stødig argumentasjon spurt om hun ikke var enig i at dette kunne han ordne opp i?
Ingjerd hadde nikket og roet seg litt.
Så hadde han rustet seg ut med niste, lovbok og kikkert og lagt i vei. Han hadde raskt funnet leia skurken hadde kommet og kjempet seg målbevisst oppover lia. Snart sto han foran de godt kamuflerte doble dørene i sjølve Torshaug haugen. Han trakk pusten – nesten ikke andpusten i det hele tatt – og banket myndig på.

Deigolv Digre våknet av dagdrømmen og rynket sine buskete bryn i forundring og en smule mistenksomhet. Hvem kunne dette være? Det var ikke mange som visste om hula hans og alt utenfor var beskyttet av både naturlig kamuflasje og hint av trolldom. Forsiktig åpnet han døra på gløtt og stakk den lange nesa ut. Eimen av sunt, friskt kristenmannsblod (ispedd en dråpe av brisk og granbar) slo som en vegg i mot ham. Ole Knut kikket ned på den kortvokste skapningen som minnet om resultatet av en het natt mellom en hakkespett og Ludvik fra Flåklypa.
Ole Knut skrudde på sitt mest charmerende guttesmil – en mine som beroliget sjøl den mest skyldbelastede tjuvfisker og multekart-overgriper.
«God dag! Er det Deigolv Digre ein har æra av å helsa på?»
Deigolv måtte si som sant var og slapp Ole Knut inn. Gnomen var en smule tatt på senga, men forsto snart at dette ikke kunne være helt bra. Særlig når Ole Knut la fram i en litt unnskyldende, (men underforstått alvorlig og statlig bemyndiget) tone om gnomen kjente noe til en forsvunnet hashtagg? Gnomen merket stålet bak det medfølgende smilet – og stål i alle former er noe trollpakk ikke tåler. To store dråper av svette brøt fram på gnomens ruglete pannebrask og fant sine leier ned blant vorter og rynker, før det falt seigt ned fra ytterst på nesetippen, når Deigolv iherdig ristet på hodet.
Ole Knut dro fram et fargerikt hefte fra innerlomma på Gaupa-jakka og bladde litt i den. Fremdeles smilende som om han leste opp noe fra Prøysens samlede verker sa han.
«Slik det framgjeng av Statleg instruks om artar på Raudlista, så er gnomar ført opp som ein særs truga art, og all jakt og/eller fangts er på det strengaste forbode…»
Deigolv svelget og kom ikke på et eneste svar hverken med eller uten rim.
«Vidare» – fortsatte Ole Knut – «det kan i særskilde tilfelle opnast for begrensa jakt. Fullmakt til løyve er tillagt og underlagt blant anna naturoppsyn. Så eg spør på nytt – skulle det likevel hende at vyrde Digre kan hende på sin veg har sett noko til nemde IT utstyr?»
Gnomen fikk endelig samlet seg til et svar.
«Hverken taster eller beskrivende ord – har denne gnom ikke sett i år eller fjor’!»
«Hmm,» Ole Knut satte opp en tenkende mine – ikke helt ulik den gamle Detektime-helten Colombo like før saken løses.
«Har eg nemt noko om beskrivande ord?»
«Uhm…eh…» en nye bekk av svette sildret fram på gnomens panne. Ole Knut dyttet gnomen varsomt ut på kanten av stupet.
«Som nemt kan eg gje løyve til mange slags jakt og eg vil tru at å ha kjende folk som Mountainman Martinsen, Daniel Storbukkengen og Håvard Brundebukksveen på sporet av seg ikkje kan være særleg underhaldande? Ja, sjølv Rusten kan få inn eit lukkeleg skot med magnumladning om haldet er stutt nok og været godt…»
Gnomen så seg fortvilet rundt, før han sank sammen og tasset bort til skapet. Tok ut trollsekken og slapp den ned foran Ole Knut. Så slo en tanke ham, og han kikket opp – nesten som sitt gamle slu jeg.
«Vel kan du få både ord og knotter, men det gjør ikke mer nytte en mus og rotter! For de magiske ord som får alt som det var – jeg må beklage og si at du ikke har!»
Ole Knut tok opp sekken og humret litt i skjeggstubbene.
«Det skulle ikkje være noko problem. Eg har både diplom i Skogens Trolldom og Fjellets Mystikk, og likeins  kurs i Villmarkas Magi – så dette finn vi nok ut av.»
Gnomen kunne ikke annet enn stå med gråten i halsen og se at Ole Knut tok sekken på ryggen og tok muntert farvel.

Gledescenene som utspant seg nede i den før omtalte forstaden til Bruflat smeltet både hjerter og is, etter hvert som Ingjerds tekst falt på plass igjen og Lykken spredde seg som ringer i klare fjellvann ut over den vide dal. Spurver kvitret sin glede, tunge grå skyer lettet og en lyseblå himmel strakte sin høye kuppel over fjell og åser. Varmt solskinn spilte en glad melodi med istapper som Moder Naturs egen xylofon, og dryppet toner om varmere og bedre tider, for folk og fe i en dal som viste at gode ting kan komme selv i små pakker.

Under Torshaugen satt likevel Deigolv Digre og sturet. Irritert re-loadet han Facebook og lurte på om han for en gangs skyld skulle poste en virkelig sur status. Det ble ikke bedre av at fra Ingjerd sin side gnistret hæsjtæggene som et fyrverkeri. Så var den en ting som fanget gnomens oppmerksomhet. #Barnebarn #Lykke
Et bredt, gult glis med lange krokete hestetenner bredte seg fra gnomens ene håret øre til det andre, i det han klikket opp Google Maps og zoomet inn på Fjellsbygda…

The End…?

Et Skjebnens Mareritt – Gnomen mot dårlig impulskontroll

En septembernatts mareritt 9

Skjebnen er en lunefull mekanisme – om en tror på sånt da. Men i et univers der en har små magiske gnomer som bryter naturlover og flaksen til Tommy Øybakken, så er det vanskelig å avvise både Styring og det overnaturlige.Uansett – trosten Tor hadde hatt en flott sommer i e-dalen og tidlig en søndagsmorgen kastet han seg ut fra furua oppe i Byffeliberget der den hadde overnattet. Seilte ut over bygda i det sola brøt seg opp over Spåtind og en tindrende høstmorgen flommet ut over himmelhvelvingen. Tor hadde hekka opp et par kull med gapatroster, mesket seg med feit mark i hele sommer og satte nå kursen mot Afrika hvor utsikten til eksotiske frukter og kølsvarte nakne negressebryst ventet. Les videre…

%d bloggere liker dette: