Archive for Internt, halvgær’nt og fjernt!

God dag mann økseskap!

Etnedal – årets vinterferie.
En hvit SUV svinger elegant inn gjennom de svære portstolpene av gammel lerk. Sjelden har nok noen bil passert stolpene med slik presisjon. Nøyaktig lik avstand til begge stolpene, målt fra bilens sidespeil.
Et par turgåere bevitnet bragden, uten at de så mye som hilste anerkjennende til den eminente sjåfør.
Les videre…

Om krigsminner på gale vei-beskrivelser

Formiddagen lå hverdagsgrå ut over Svaberget. Med en helt matchende farge på den heldekkende skya over. Jeg hadde ikke kommet så langt ut på dagen at noe planlegging var utført. Mulighetene strakte seg endeløse helt i fra Netflix til husarbeid. Les videre…

Julenissens vikar

Han så slett ikke frisk ut. Radmager var han også blitt. Det før så veldige hvite skjegget hang i grå pistrer nedover et innsunket bryst. Det var ikke det minste Hoh Hoh Hoh og Jolly good Christmas igjen. Julenissen var rett og slett redusert til et vrak.
– Jaha, sa jeg – er vi talefot? Les videre…

– Du kødda ikkje me Rusten!

Tom Jonas Bøe tente dagens åttiende sigarett og tok en slurk kaffe. (Han bikket da 6 liter siste døgn) Mercedesen kjent som Blücher var nyskodd med ikke nye, men fullt brukbare vinterdekk. Les videre…

Kosetime

For for noen år siden så utfordret jeg Facebook til noe inspirert av hva vi av og til gjorde i kosetimene på skolen. Læreren hadde laget en historie – men uten adjektiver. Så fylte vi vilkårlig inn adjektivene. Barnslig, men effektiv humor.
Jeg ville gjøre det litt avansert og ba om ord – så skulle jeg flette dem inn i ei helt ny historie. Her i går så fant jeg igjen både ordene og historien. Jeg trur den er verdt en re-post. Les videre…

Rust vs Julenissen

Jeg skal prøve å beskrive kveldens begivenheter kort. Det var det vanlige «jobben» jeg har på Julekvelden – dele ut pakker i G-bygda, frydskremme unger med dype amerikanske HOH HOH HOH! og slenge med leppa baka maska til de voksne. (Egentlig er det vel kanskje bare pakkene som er spesielle for Julekvelden…)
Jeg fyra Hans den Andre og rulla iført forstørret kulemage og ellers modernisert
Fjøsnissekostyme opp mot Bruit’n. I det jeg passerer brua så hører jeg et forferdelig leven og det begynner å blinke rundt øra på meg. Siden jeg ikke har skikkelig førerkort akkurat nå, men kun midlertidig kjøretillatelse, (lang historie fortalt før i uka) så skvatt jeg av både blålys og det som verre var – særlig når tillatelsen lå forsvarlig sammenbrettet i en fastlenket lommebok – i ei annen bukse hjemme på S-berget.

Men det var noe langt, langt verre enn Onkel Blå, for før jeg fikk summa meg dundrer det en raggete klov som fra en liten elg ned på panseret mitt og jeg står enda mer på bremsen. Levenet blir verre og i et fyrverkeri av stjerneskudd og dundrende klauver, så lander det en enorm slede full av blinkende lys samt lyn og torden rett foran bilen.
Jeg kjenner magen knyter seg av det jeg har visst måtte komme etter å ha fuska som julenisse i 20 år. En konfrontasjon med The Real Deal.
En høy blankpolert støvel strekker seg ut fra sleden og Julenissen Himself stiger ut. Nå har jeg ydmyka meg unna både anmeldelse for piratkjøring, godsnakka Skatt Øst til fornuft og har stort sett kommet unna med det meste, men NÅ sitter Rustens julebjeller godt i saksa.
Julenissen knipser en glødende sigarett ut i mørket over Åfeta og lener seg mot bilen. Stakkars Hans II gir etter da minst et kvart tonn rødkledd nisse legger tyngden på taket. Jeg svelger og sveiver nølende ned ruta. Turbodrøvelen med tilhørende sølvtunge med sjølslipende slitestål ligger nå som en blyklump i bunn av munnen min.

Julenissen tar utstudert rolig av seg et par RayBan solbriller og to isblå, små øyne inne i rimpyntet hvitt skjegg lyner ned mot meg.
– HOH HOH HOH! drønner det ned mot meg og Julenissen greier det kunststykket å få det til å høres hånlig sarkastisk ut.
– Eeeeh…altså, jeg….resten blir bare tørre klikk i strupen min.
– Åh ikkje ein gong prøv deg! Litt utenfor meg sjøl registrerer jeg med nesten hysterisk humor at Julenissen snakker nynorsk.

Det er da en telefon ringer. Og det er ikke min. Julenissen retter seg og peker med en fjellstø finger i hvit hanske på meg. Han trenger ikke engang si at jeg ikke skal røre meg. Noe som er helt unødvendig, siden jeg er paralysert av skrekk. Julenissen trykker på noe i øret under lua og det blinker diskret blått i en Bluetooth-dings.
– Ja, kva er det? Hvordan den samme stemmen kan spre juleglede, julefryd, julestemning og stort sett det meste med jul foran er meg et mysterium.
Julenissen lytter, før han slenger ut ei remse og rekke med ord, som garantert ikke står på lista over utrykk som øker engelbarns sjanser for mange pakker. Han avslutter med: – fåkkande, morpjuskade Grinchen!!!
Fremdeles uttafor meg sjøl må jeg beundre Julenissens nynorskisering av amerikansk bannskap.
Han bryter forbindelsen og vender oppmerksomheten mot meg igjen. Vanligvis er det en plage å vente på at noen blir ferdig i telefonen, men akkurat da kunne han gjerne prata til neste år for min del. Men igjen er blikket kaldt som en istapp på Nordpolen festa på meg.
– Det ser ut til at lukka for ein gongs skuld er bedre enn vetet for din del, Rust! Grinchen prøver endå ein gong å stjele Jula, så eg lyt leta deg gå, men ser eg deg ute i slikt ærende til neste år…
Jeg bare nikker stumt til trusselen som henger som frostrøyk i lufta.
Julenissen snur på hælen og med nytt lyn og torden i et regnvær av gnister tar Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen og Rudolf av igjen. Brølet av rå, utemmet julemagi greier ikke å overdøve – HOH HOH HOH! som ruller inn over Robølshaugen og Glenna.

Det er en spak, noe redusert blek nisse-erstatning som likevel lykkelig over å være like hel, sniker seg til å dele ut noen pakker like ovenfor Bruit’n, men med et takknemlig sukk stuer nissekostymet innerst i skapet hjemme på Svaberget. Nå fast bestemt på å ligge unna ting jeg ikke kan, men kun fuske litt i faget ut på vårsida som Påskehare. Han er ikke så skummel….tror jeg….

Tonsåsen ca 13.30 i dag.

UP-snuppe: God dag!
Rust: Hey! Jasså er det julesjekken?
UP-snuppe: Ja, det er promillekontroll så jeg må få se førerkortet!
Rust: Ja, står det hvor mye promille jeg har der?
UP-snuppe: Hm… Blås her. Lenge og hardt.
Rust: Kun hvis du spør pent og på engelsk..
UP-snuppe: (Desperat prøver å la være å flire) Vær vennlig og ta testen:
Rust: Sure, babe! (Blåser)
UP-snuppe: Du er edru iallefall…
Rust: Ja, da funker apparatet ditt!
UP-snuppe: Så var det førerkortet.
Rust: Ja, du tar det ikke! Jeg har bare ett!
UP-snuppe: Dette var jo ikke noe godt bilde av deg…
Rust: Nei, jeg er blitt penere med åra…
UP-snuppe: Jeg tror nesten at du må få et skriv på at dette må skiftes.
Rust: Utseende eller førerkortet?
UP-snuppe: (Greier ikke å holde seg lengre, men gapler)
Rust: Jeg skal til Fagernes nå, og ordner det i dag – skal vi si det er greit?
UP-snuppe: (Gir tilbake førerkortet, ler fortsatt og vinker Rust videre)

HYGGE

 – Ko du gjer her? Terje Taxis velkomst på Etnedal Taxis hypermoderne hovedkvarter i toppetasjen i Bruflat Sentrum var som vanlig ytterst forekommende.
– Jeg tenkte jeg skulle spise frokost her, svarte jeg og dinglet med en pose ostebriks.
– Æ pinadø ikke vært du legg igjen æi æneste brødsmule – kom det oppmuntrende fra sjåfør og hyperaktiv kjøkkenansvarlig nordlands-trompet G.O Pettersen
– Har dere kaffe da? spør jeg og lunter ut på kjøkkenet.
– Ta tå de på føto! Den Eldste Bukken Bjødnagærning – onkel Svein – buldret som fjern torden.
– Du dreg jo pinadø inn all snø’n på Blåflat!
Ta med kopp til meg også, forlangte Gunnar Sande fra et sted nede mellom skulderbladene.
– Står’e «Gunnars neger» i panna mi? forhørte jeg meg fra innerst i taxibuas kjøleskap.
Dæ æ’kkje lett o sjå så månejøst som dæ e i dei trakto! Det var Tom Byfuglien som avsluttet mottakelsessermonien.

Frokosten smakte fortreffelig og selskapet var nesten overveldende hyggelig, Så om jeg skulle bestemme meg for å ta middagen med grilling av koteletter i et IS okkupert område med høytlesning fra Muhammeds Vitsetegninger, så er vel det det eneste som kan slå en morgenstund hos Etnedal Taxi i kos og hygge….

I dag utenfor Matkroken ca 14.30.

Erland Espelien frigjorde jekkestropper og syltestrikker som han hadde forsvarlig surra fast han Veslefrikk med, og løftet krabaten ut av Connecten i det jeg stoppa Blücher med hylende dekk ved siden av ham.
– Åh du dæven!
Ja, no’ sånt svarte jeg. Videre gikk praten livlig om barnetrygd, morsomme ting fra barnehagen og verdens økonomiske situasjon. Altså alt Pio og jeg har felles kompetanse på…
Før samtalen tar en annen vending til det mer suspekte.

– E prata me Kvedar’n om de her i dag da…
– Ja, åssen er det med n’Hans nå? Jeg prøvde å styre samtalen inn på noe sivilisert igjen, sjøl om jeg lukta fare lang vei. Min gamle sjef, politikerkollega og kampfelle mot diverse urimeligheter var tross alt nærmeste nabo til Erland – og at de to veksla ord om meg kunne umulig være bra.

Og ganske så rett – joda, Hans var nå oppegående han, men det var yngstemann – Eivind aka Vesle-Kve – som Hans hadde fortalt om. Og i løpet av samtalen så hadde visst også jeg sneket meg inn som del-tema. Hvor Erland da hadde bidratt med følgende:
– Ja, så då sa e dæ at ‘n Oyvind kjenne væl gøtt hono Eivind? Slik e skjønte dæ so hadde væl Rusten lært’n Eivind dæ han kan om data.

Jeg dunka hue i biltaket og stønna:
Du SA ikke det?
Erland smilte sitt bredeste snus-smil
Jau, stemme ikkje dæ då?
– Vesle-Kve har universitetsutdannelse i informatikk og forsvant forbi meg i kunnskaper da han gikk i 6 klasse. Og det er han som lærte meg Windows!
Erland gliste om mulig enda bredere.
Ja, ner du si det så stussa Kvedar’n litte granne… Men e sto på mitt e og sa at du hadde no sagt dæ slik.
Men ner dæ va andre vegen så har e berre misførrstande e då

Videre utredelse om andre bragder Pio kunne ha skrytt på meg ble avbrutt av Jan lensmann som kom å skulle snakke jakt med Erland.
Noe som var like greit – siden jeg fra før av har hva vi kan kalle en sosial CV påført diverse gjerninger og utsagn, som i beste fall er sitater basert på virkelige hendelser, men stort sett fri fantasi.

I NATT JAG DRÖMDE

…. …at Knut Robøle hadde bygget en robot på gårdsplassen min. Og det var ikke en slik kjedelig boks som R2D2 i Star Wars heller, men skikkelige saker som kompisen hans C3PO.
Knut hadde litt problemer med å få montert hue på den, og helt ute av karakter var jeg mer interessert i å bære ved. Mulig jeg begynner å bli gammel og har fått vedasjuken…

Vel, uansett så fikk han det nå til og roboten kunne programmeres med talekommando. Dette synes jeg var sånn passe teit så i det jeg går forbi roboten med et vedfange så sier jeg: – Go fuck a duck! Og roboten begynner å løpe rundt på jordet – tydeligvis på utkikk etter ei and han kan…ja, dere skjønner.
Og dette var jo moro, så i pur ubetenksomhet så sier jeg: – KVAKK KVAKK! Da forsvant alt som var gøy. For roboten forsto såpass at om det ikke ser ut som ei and eller går som ei and, men i alle fall lyder som ei and – så er det nok muligens ei and!

Heldigvis våkna jeg før den fikk tak i meg, men jeg det er fascinerende hvor mye dumt en kan drømme av urealistisk tull – som at Knut Robøle skulle ha gjort noe praktisk!

%d bloggere liker dette: