Archive for Internt, halvgær’nt og fjernt!

I dag utenfor Matkroken ca 14.30.

Erland Espelien frigjorde jekkestropper og syltestrikker som han hadde forsvarlig surra fast han Veslefrikk med, og løftet krabaten ut av Connecten i det jeg stoppa Blücher med hylende dekk ved siden av ham.
– Åh du dæven!
Ja, no’ sånt svarte jeg. Videre gikk praten livlig om barnetrygd, morsomme ting fra barnehagen og verdens økonomiske situasjon. Altså alt Pio og jeg har felles kompetanse på…
Før samtalen tar en annen vending til det mer suspekte.

– E prata me Kvedar’n om de her i dag da…
– Ja, åssen er det med n’Hans nå? Jeg prøvde å styre samtalen inn på noe sivilisert igjen, sjøl om jeg lukta fare lang vei. Min gamle sjef, politikerkollega og kampfelle mot diverse urimeligheter var tross alt nærmeste nabo til Erland – og at de to veksla ord om meg kunne umulig være bra.

Og ganske så rett – joda, Hans var nå oppegående han, men det var yngstemann – Eivind aka Vesle-Kve – som Hans hadde fortalt om. Og i løpet av samtalen så hadde visst også jeg sneket meg inn som del-tema. Hvor Erland da hadde bidratt med følgende:
– Ja, så då sa e dæ at ‘n Oyvind kjenne væl gøtt hono Eivind? Slik e skjønte dæ so hadde væl Rusten lært’n Eivind dæ han kan om data.

Jeg dunka hue i biltaket og stønna:
Du SA ikke det?
Erland smilte sitt bredeste snus-smil
Jau, stemme ikkje dæ då?
– Vesle-Kve har universitetsutdannelse i informatikk og forsvant forbi meg i kunnskaper da han gikk i 6 klasse. Og det er han som lærte meg Windows!
Erland gliste om mulig enda bredere.
Ja, ner du si det så stussa Kvedar’n litte granne… Men e sto på mitt e og sa at du hadde no sagt dæ slik.
Men ner dæ va andre vegen så har e berre misførrstande e då

Videre utredelse om andre bragder Pio kunne ha skrytt på meg ble avbrutt av Jan lensmann som kom å skulle snakke jakt med Erland.
Noe som var like greit – siden jeg fra før av har hva vi kan kalle en sosial CV påført diverse gjerninger og utsagn, som i beste fall er sitater basert på virkelige hendelser, men stort sett fri fantasi.

I NATT JAG DRÖMDE

…. …at Knut Robøle hadde bygget en robot på gårdsplassen min. Og det var ikke en slik kjedelig boks som R2D2 i Star Wars heller, men skikkelige saker som kompisen hans C3PO.
Knut hadde litt problemer med å få montert hue på den, og helt ute av karakter var jeg mer interessert i å bære ved. Mulig jeg begynner å bli gammel og har fått vedasjuken…

Vel, uansett så fikk han det nå til og roboten kunne programmeres med talekommando. Dette synes jeg var sånn passe teit så i det jeg går forbi roboten med et vedfange så sier jeg: – Go fuck a duck! Og roboten begynner å løpe rundt på jordet – tydeligvis på utkikk etter ei and han kan…ja, dere skjønner.
Og dette var jo moro, så i pur ubetenksomhet så sier jeg: – KVAKK KVAKK! Da forsvant alt som var gøy. For roboten forsto såpass at om det ikke ser ut som ei and eller går som ei and, men i alle fall lyder som ei and – så er det nok muligens ei and!

Heldigvis våkna jeg før den fikk tak i meg, men jeg det er fascinerende hvor mye dumt en kan drømme av urealistisk tull – som at Knut Robøle skulle ha gjort noe praktisk!

MÅNEFORMØRKELSE PÅ DATASMIA.

Det var den vanlige morgenstunden ved 11 tida på DataSmia. Taxisjåfører, NAVere, slasker og Magne Robøle.
Bedriftens trofaste kaffekoker og psykiatriekspertise, Per – hadde akkurat lagt inn dagens tiende snus og erklærte at: – Nå blir’e kaldt!
Magne – nybarbert og frisk – kikket gledesstrålende opp fra «jobb» PC’n og var et eneste stort patentert Magne-smil – Ja, veit du! Det trur e me!
– E nymåne, ser du! – kom det fra Villmarkens sønn og Fjellets elsker Kjetil Mountainman – då snur det meste!
Jeg sleit meg løs fra VGs usannsynlig spennende dekning av stormen i vannglasset rundt nattens «terrortrussel» – og måtte gripe fatt i denne kandidaten til Nobelprisen i samtalekunst.
– Du er klar over at månen er der like mye uansett om vi ser den eller ikke, Kjetil, så hvordan kan mengden av sollys på månen påvirke været – og alt annet?
– E er då vøl før faen ingen asstrolog, forsvarte den langhåra reservehippien seg.
– Astronom, Kjetil. AstroNOM!
– Åh ja, du er vel ikkje akkurat noko økonom du hell! Fikk jeg i retur.
Per «reddet» situasjonen til å utarte seg i styggere retning ved å bryte inn fra plassen sin i kroken.
– Altså, det der synes jeg er interessant.
– Jaha? Sa jeg ikke helt kjemisk fri for en dråpe skepsis der jeg kikket over brillene på Julenissens ukjente stebror.
– Ja, hvordan lyset reflekteres fra månen….
– Kjem væl ann på ko gødt’n Øyvind pussa’n det! Kom det fra komikeren på Holmen Ranch. Jeg heiv en tom URGE boks på ham – og bommet. Det var tross alt drøye en og en halv meter…
– Jammen det e intresamt det! Lyste Magne opp igjen, mens han plukka opp URGE boksen og lepjet i seg et par siste dråper. Nysveeing er Nysveeing…
– Ja, sola skinner på månen som reflekterer lyset ned til oss – fantastisk spennende, sa jeg. – Trur nesten det overgår både snøsmelting og at maling tørker…
– Jamen, det stemme ikkje! Magne var blitt virkelig ivrig.
– Sjå førr de hælvmånin.
– Ja, nikket jeg – virkelig nervepirrende….
– Den går tvert over månin, ikkje sant?
– Ja, sist jeg sjekka så gjorde den det.
– Det går ikkje ann, førdi skuggin tå jorde er ikkje firkanta, men rund, då må skuggin på månin me vara rund!
– Det er jo faktisk helt sant, kom det forundret fra Per og sjøl astronomen Kjetil kastet seg ut i diskusjonen.

Det var da jeg gikk for å kjøpe hodepinetabletter og da jeg kom tilbake hadde de funnet forskjellen på månefaser og måneformørkelse….

Om fastleddet av pirattaxi

Lørdagskvelden hadde senket seg begivenhetsløst over Svaberget og utsiktene til en rolig natt var overhengende. Så jeg lå like godt og sov før midnattstimen kimte sine søvnige slag over land og by.
Likevel kimte det uttpå natta intenst i telefonen. Den lå akkurat såpass langt unna at jeg måtte ut av senga for å få stilna dævelskapen. SIVING CAND.MERKELIG lyste mot mine søvntilslørte øyne som blitsen på en fotoboks i tussmørke. For uinnvidde var det altså Knut Robøle som hadde slått nummeret mitt.
Kl var 0300 i følge displayet og pekefingen gled frem og tilbake mellom rød og grønn tast noen ganger før jeg endelig svarte. 

 – Hallo, kom det spørrende fra andre enden. Jeg gryntet med sedvanlig rustepessimisme, gitt tidspunkt for samtalen.
 – Du, Øyvind, kor mykje ska du ha for å køyre me og Skåren oppatt ? Mø er like ved Blåflat.
– Da kan dere pinadø gå, svarte jeg og la på røret. 5 sekunder gikk før det kimte på ny. Nå var jeg alt våken så jeg svarte litt raskere, mest av nyskjerrighet.
– Jamen duuu, Øyvind, det regna! Dessuten har e ikjji fottøy som er egna!
– Hmm, har du byn’t å snakke på rim nå? svarte jeg, ikke helt uten interesse for situasjonen
– Tullball, kan du enn kan du ikkje?
– La meg gjette, sa jeg – du har dradd på fest i gjennomsiktig linbukse og høyhæla slangeskinnsko?
– Heilt korrekt, python faktisk, sa gærningen stolt.
– Ja, se der gliste jeg, det er ofte en bakside ved medaljen om en juger på seg noen cm her og der. Dette forårsaket ikke noe annet enn mer trygling om hjelp så jeg sa jeg skulle fikse det


15 minutter senere og vel fremme, så var ikke diskusjonen på noen måte over – det var da den begynte. Nemlig hva skulle den utskremte pirattaxi-fører ha for jobben? Det tok ikke jeg så nøye – trivialiteter som småpenger interesserer meg egentlig ikke…
– Gløm det sa jeg, jeg er fanten den samma, hopp inn nå. Skåren tok i dørhåndtaket, men sivingens rettferdighetssans slo inn.
– Nei, det æ ikkji rett. 200,- sa han.
– Hææ, sier jeg. Du? Knut KR Robøle tilbyr meg penger etter jeg har sagt det er gratis?  Hvor mye har du egentlig drikki?
– Jau, litt ska du få. Drivstoff og dekk køsta peng, dessuten er det nattarbeid. 

Skåren trakk på skuldrene,
– 100,- på hver er uansett rimelig, sier han.

100,- på kor? snerret Sivingen. Du bor lengre opp enn me, det er rett og rimele du betala meir, sa han med sitt kjente og bestemte nikk.

Den videre dialog gikk slik:
Skørrin: Førn helvete, mø dela 50/50. 
Knut: Nonsens, du bor lenger opp og Rusten lyt derfor kjøre lengre. Ergo er det prisdrivande og får direkte utslag på sluttsummen.
Skørrin: Din gjerrige faen, dæ æ maks 3,5 km herifra og heimatt!
Knut: Rett ska vara rett. Du bor 400-500m lenger opp, og dermed er 15% tå turen kun for din del.
Skørrin: Åh Herregud…Ja, så ta denna 10-kroningen da din klovn.
Knut: Naaa, slettes ikkji, trekker mø ut dine 15% er summen mø ska dele 170, altså 85 på meg og 115 på deg! 
Alt kronepratet hadde fått i gang Stians små grå, som nå kontret.
Skørrin: Men du, dæ æ alltid eit fastledd, ein minstepris, den må og delast 50/50.
Knut: Fakern, det har du kanskje rett i. Rustepust, kor mykje utgjer fastleddet? Altså ved normal drosjekøyring?
Jeg: Hæh? Var mitt ikke direkte bidrags-ytende innlegg i samtalen
Knut: Altså, kor mykji kostar det om du kun skal kjøre meg 10 meter.
Jeg: Deg? Burde vært omtrent 1000,- , men ellers er det vel rundt 60,- kr.
Knut: Jaha. Då går det variable leddet ned, ergo litt mindre på Skåren, men du skal fortsatt betala mest!
Skørrin: Ja, da blir det vel ca den 10-kroningen i forskjell da?
Knut: Nei vent no litt….

Og det var da jeg reiste. De to økonomene var så engasjert at de la ikke engang merke til Blücher’n som rulla avgårde. Da jeg våkna langt utpå neste dag hadde jeg fire ubesvarte anrop fra sivingen. De var fra ca 2 timer etter at jeg hadde reist fra de. Jeg antar det var da de hadde greid å enes om en passelig sum på hver, for så å oppdage at jeg var borte vekk. Det ødela muligens en god natt søvn, men jeg sovnet tross alt igjen med et gedigent smil om munnen! – det kan være verdt mange penger.

 

Ironi-detektor – en guide

Det har over på VGD vært en heftig diskusjon om bruken av ironi-detektor. Det er derfor på sin plass å få på bordet en del fakta rundt dette, da dette i stor grad vil avhjelpe enkelte debattanters hjelpeløse omgang med dette hjelpemiddelet. Les videre…

Om ører og Smiugardens store sønner.

Dette skal ikke handle om dalens mangeårige og nå avgåtte ordfører Jan Arild. Samme om han er aldri så mye smiugardsbygding – og jeg har et og annet å berette der også – både om reaksjon på blod, en innbilt nær døden opplevelse og en høyst reell nesten-vold episode. Kort fortalt så gikk det ofte ut over rektor Berg når jeg kjeda meg litt som sivilarbeider. Les videre…

Hans og Blücher

I dag – Statens Vegvesen – Fagernes.

Rust – Mår’n mår’n! Jeg skulle ha en kilometer veg!
MS (Middelaldrende skrankedame) – Grynt?
Rust – OK, forretninger eller fornøyelser først?
MS – Hva kan jeg hjelpe deg med?
Rust – Jeg skulle levere disse skilta på Mazda’n min,
MS – (seig musepeking og påfølgende tastaturklikk) – Ja, den skulle vært godkjent i juli, så den må avskiltes.
Rust – Passer bra at jeg har skiltene her da?
MS – Du er også registrert med en Mercedes som det skulle vært betalt omregistrerings-avgift på…
Rust – Pussig at du nevner det – det er neste punkt. Kan vi ta Hans først?
MS – Hvem?
Rust – Mazda’n – den heter Hans. La oss ha litt respekt for de som snart skal bli spiker.
MS – Har du kjørt Mercedesen hit?
Rust – Hæ?
MS – Den kan etter loven ikke benyttes før betalt omregistrering og mottatt vognkort.
Rust – Åh sånn ja, nei, jeg kjørte Mazda’n hit.
MS – Da må den avskiltes…
Rust – (Holder fram skiltene med et overbærende smil)
MS – Hvordan kommer du deg herifra?
Rust – Da tar jeg Blücher…
MS – Hvem?
Rust – Merc’n – den heter Blücher
MS – Ja, men du sa du kjørte Mazdaen din hit?
Rust – Ja, og så har jeg Merc’n på biltralle.
MS – Unnskyld?
Rust – Ja, og så tar jeg Mazda’n på tralla og hekter den på Blücher…
MS – Tuller du med meg?
Rust – NÅ begynner du å skjønne sammenhengen her! Hvis du kan se noen sammenheng mellom dette (holder opp VISA kort) og omregistrering så fikser vi dette før stengetid. (Blunker og smiler) Når slutter du?

Det var da hun truet (endelig smilende) med å bøtlegge meg for seksuell trakassering (Noe jeg faktisk ikke visste lå under Biltilsynet) så jeg oppførte meg og nøyde meg med midlertidig vognkort.

Blücher – nå med vognkort

NO SUCH THING AS FREE LUNCH

Jeg åt lunch med Barack Obama her om dagen – eller Barkrakk, som jeg kaller´n. Det er en av de mange fine tingene med å bo på noe så relativt avsides som Svaberget – ingen bryr seg med høy musikk, skuddserier eller svarte helikoptre fra US Airforce som lander bak låven. Les videre…

Den Sorte Dame

Allehelgensnatt Blaafladt – anno 1980

Vi hadde vokst opp med historiene om Skatten på Kjempedokke, som bare kunne finnes en Jonsoknatt, Hunden fra Flatigarden og ikke minst Blaafladts Sorte Dame. Den gang i 1980 var ikke jeg og mine jevnaldrende så ofte på Bruflat. Jeg var bare 12 år, veslevoksen og ennå liten av vekst, men tiltagende rappkjefta. Så hadde det seg slik at jeg en ettermiddag seint i oktober fikk være med mor som skulle besøke en venninne som akkurat hadde flyttet på de da nybygde aldersboligene på beste Bruflat vestkant. Det hadde ikke jeg noe interesse av, men jeg kunne velge mellom to kompiser jeg kunne besøke. I ettertid ser jeg at jeg skulle valgt han i Prestgardssvingen 2, men det ble han litt kulere i Haugalifeltet – det også relativt nybygget. Avtalen var at jeg skulle hentes klokka 9. Så gikk det ikke bedre enn at kompisen – som en av de få – klarte å loppe meg for både fotballkort og femøringer. To spill jeg var vanligvis de fleste overlegen i. Jeg ble fornærma og bestemte meg for å gå før tida. Det var tross alt ikke så langt fra der en tidligere skolesjef i dag nyter sine laurbær og over til Bruflat Vest.

Men det var mørkt! Veldig mørkt! Fra lave, svarte skyer sildret et kjølig yr som snek seg inn over alt. Snart var jeg både våt og kald. Bruflat var ikke det urbane lyshavet det er i dag med gatelys og utelamper overalt. Nei, her skinte det bare et enslig talglys på kommunehuset hvor Erling Bruflats bestefar satt med kuleramme og gjorde ferdig kommuneregnskapet. Og noe annet som snek seg inn på meg like ubønnhørlig som regnet var redselen for mørket. Og historien om Blaafladts Sorte Dame reiste seg i et ungt sinn som en svart truende skygge.

Saktere og saktere gikk jeg etterhvert som jeg nærmet meg kirken – og kirkegården. Der Damen skulle i sene, mørke kvelder rusle blant gravene på evig leting etter sin egen. Redselen klemte til i brystet og det ble vanskelig å puste. Skulle jeg snu og gå tilbake til kompisen? En siste rest av stolthet tvang meg videre. Langt der framme blinket det i en enslig utelampe på rekka med aldersboliger. Så jeg bet tennene sammen og presset meg videre. Men i det gamle krysset inn til det som skulle så svært skiltes med Sentrum mange år senere stoppet det seg nesten. Men da jeg fikk se noen foran meg og jeg øynet en sjanse for selskap og løp – noe som var relativt sjeldent jeg gjorde – etter personen foran meg.
– Hei! Ropte jeg – eller prøvde – det ble bare et slags hest kvekk. Men personen så ut til å høre meg, snudde seg og jeg så det var en eldre dame. Hun hadde svart kåpe, var ganske høy og tynn, men så snill ut selv om jeg ikke kjente henne.
– Tror du du kan følge meg opp til aldersboligene? Fikk jeg hikstet fram. Hun så litt forundret ut, men svarte at det måtte da vel gå bra. Takknemlig diltet jeg etter henne forbi kirke og kirkegård og snart var vi trygt innenfor rekkevidden av lyset fra den nederste rekka med hus. Jeg var så lettet at jeg nærmest stormet mot trappa, men en god oppdragelse stoppet meg like før jeg nådde fram. Jeg måtte jo si takk for følget. Jeg snudde meg og damen sto der fremdeles.
– Tusen takk! Sa jeg med mitt mest tannregulert smil – Det var veldig snilt av deg – jeg er så fryktelig mørkeredd skjønner du! Damen smilte slik gamle damer gjør med hodet litt på skakke. Men det var da jeg så de store, gule og ujamne tennene i det usedvanlig bleke og magre ansiktet da hun sa:
– Det er helt i orden gutten min, det var jeg også da jeg levde!

Fullmåne på Nye Pumpa

Det var så hett at Sahara virket fristende i forhold. Hvis det ikke hadde vært for det utsøkte selskapet av to bysnupper som satt lettkledde og knisende på nabobordet. Selskapet ved bordet mitt på Nye Pumpa, innunder overbygget, var nesten like lettkledd, men adskillig mindre tiltalende, Øfster’n, Mountainman og Magne Robøle. (Vi må forøvrig ta en brainstorming på et bra nytt navn til Nye Pumpa, men det får være en annen historie.)

Eivind Garli hadde forskriftsmessig med hansker og alt kokkelert i hop en burger til meg, og jeg lot tennene synke inn mens smaksløkene krøllet seg av fryd og dressing fløt frydefullt i begge munnviker.
– Gøtt? Forhørte Magne seg med det tilsynelatende oppriktige guttungesmilet bare vi som kjenner’n veit drypper av ironi. Jeg bare skulte.
– Nå vil jeg ha regn og så snø! Forkynte Per og klasket en mygg som hadde mesket seg på overarmen hans. Myggen døde raskt og intenst lykkelig utsatt for diverse substanser iblandet Øftster’ns blodlegemer.
Mountainman strakte på en bar, solbrun overkropp og bysnuppene kniste enda høyere ved nabobordet – uten at jeg vil slå fast noen sammenheng. Uansett rettet han på Indianer Jonas hatten og blunket i retning bordet.
– Bli nok fint fram te nymåne att no, ser du, erklærte wannabeværprofeten. Here we go again, tenkte jeg.
Og ganske riktig. Magne skjøv til side jobb-PC’n og vred seg sidelengs så han kunne dra opp en raggsokk-kledd fot mellom oss og prøve å dekke til en legg som hverken voks eller høvel ville bite på – der trengtes det minst beitetrimmer. Om han hadde vært jente eller metroseksuell selvfølgelig.

– Hugsa dø mø prata på månin i vinter? Jeg kjente migrena løfte sitt stygge øglehue og snuse på innsida av skallen min. Per og Mountainman sa ikke noe, men tidde i mild interesse da Magnes kjappe blikk og tillitvekkende smil for mellom dem. Han fortsatte
– Mø fann ut at det va forskjell på månefase og måneformørkils, hugsa dø? No har dei fønne ut at ein søv mykje dåligare ner det er fullmåne.

Jeg la fra meg hamburgeren, fiska fram en halv Fenazon og gulpet den ned med Farris.
– Du, sa jeg – dette har jeg sagt før. At jeg sover dårlig når det er fullmåne.
– Har du prøvd slik nattluve, så du får dekka’n te? Undret Mountainman og fikk en velfortjent langfinger til svar.
– Og dette har du benekta, Magne – fortsatte jeg – og nå sitter du der å mæl om at det likevel HAR noe å si?
– Det er vel det at det blir for lyst, tenker jeg falt Per inn. – Men får ‘u i deg nok øll så sover du enten der lyst eller mørkt!
Magne fikk det ekstra interesserte blikket – som når en katt følger en pipp-pipp på TV skjermen.
– Nai, ser du! Det er eit stoff i hjerna som merka ner det er fullmåne! Tøft! Han sveipet blikket oppglødd fra den ene til den andre.
– Oh, spenningen dreper meg, sukket jeg – og dette skal være godt for da? Magne nærmest hoppet på benken.
– Veldig gødt spørsmål! Det koka ned te rein graskap! E veit koffør det har vørte slik. Dø har hørt om evvv’lusjon?
– Kjetil har hørt om det, sa jeg, men han gir blanke, Per trur ikke på det og jeg er god på det, men fortsett.
– Dæ er slik at er noko nyttigt så får dæ fleire unga.
– Sett ut i fra det, avbrøt jeg, – så sier du at du er mest nyttig med to unger, Kjetil er brukbar med en og Per og jeg er ikke godt for noe som helst?
Magne var på ingen måte uenig i det.

Han fortsatte – Og her kjem mø inn på månin og slek romantikk dei kalla.
– Ja, det er jo du god på… sa jeg med friskt i minne noe febrilsk blomsterhandling jeg hadde observert til diverse bryllupsdager.
– Nai, hør no! Du vait at jentutten lika slike måneskinnstura og stå og glåme opp på stjernut’n. Då bi dei heilt slek varme og rare.
– Det bi dei tå seks rusbrus og lite haimbrent me, opplyste Mountainman.
Magne blåste seg litt opp – Dei hadde ikkje haimbrent i steinalder’n!
– Rart de overlevde, sa jeg. – Nei! Vent! Det gjorde de jo ikke heller!
– Jo, nokon overlevde lengre enn andre, opplyste Magne.
– Ja, jeg veit det, sukket jeg – det er liksom grunnlaget for denne evolusjonen. Noen lever lengre og får spredd genene sine mer.
– Gøtt poeng! Ein lyt få spredd dei!
– Er det et poeng her som IKKE går på at jeg er barnløs? – knurret jeg.
– Vi andre er veldig takknemlig for den barnløse statusen, altså – opplyste Per.
– Kom til poenget! Snerra jeg og lepjet i meg dressing, salat og salsa fra hamburgerlomma.

Magne fortsatte – då veit mø dæ at nokon bli påvirka tå månin ner den er full, så dei ikkje får søva. Dei er då oppe, vakine og kan gå måneskinnstur med jentuten, mens dei som ikke har dette stoffet berre ligg å purka o søv! Kem trur du då det er som får seg kvinnfølk? Og får du de kvinnfølk so bi det unga og dessa genut’n dine bi ført viar! Derførr e det slik at du ikkje søv gødt ner det er fullmåne. Du sku vøre ute og fløge etter kvinnfølke! Magne slo ivrig ut med hendene etter den åpenlyse, for ikke å si månelyse, logikken.
– Det skjønte jeg ikke! Sa Per – de som sov var jo mer uthvilte og kunne jakte og skaffe mat.
– Jau, ser du – fortsatte Magne like oppglødd – dei va so utslettne på kvelden at dei ikkje ørka nokon ting!

Det var da jeg ikke orka mer heller og reiste meg for å gå. Men i det jeg med et smil passerte nabobordet med bysnuppene, så beviste naturen sjøl Magnes teori. Jeg hadde så vidt kommet forbi da den ene nærmest roper.- Hei! Du! Jeg snur meg og hun holder opp en IPHONE med ei nettside oppe. – Er ikke dette deg? Jeg måtte noe forundra medgi at joda Ironoxide.no var min blogg. Videre utvikling er helt irrelevant utenom at Magne har rett i at de som ikke får sove når det er fullmåne, men f.eks isteden sitter oppe og skriver tull på Internett, kan bli bedt på både hyttetur og måneskinnstur. Fotnote: Til de som har stilt spørsmål ved sannheten i historien – så er iallefall fakta å lese her:

%d bloggere liker dette: