Velkommen

Archive for Knutens Krøniker

Konge i bunn – narr på toppen.

Solen løftet seg forsiktig over horisonten i øst og varmet gavmildt innbyggerne på Oslos beste vestkant. Selv Moder Natur velsignet ofte disse beboere av øverste rang og klasse med en forsiktig vekking. Likevel sov de fleste beboende langs Eddaveien fortsatt denne søndagsmorgen, men ikke alle. Les videre…

God dag mann økseskap!

Etnedal – årets vinterferie.
En hvit SUV svinger elegant inn gjennom de svære portstolpene av gammel lerk. Sjelden har nok noen bil passert stolpene med slik presisjon. Nøyaktig lik avstand til begge stolpene, målt fra bilens sidespeil.
Et par turgåere bevitnet bragden, uten at de så mye som hilste anerkjennende til den eminente sjåfør.
Les videre…

I NATT JAG DRÖMDE

…. …at Knut Robøle hadde bygget en robot på gårdsplassen min. Og det var ikke en slik kjedelig boks som R2D2 i Star Wars heller, men skikkelige saker som kompisen hans C3PO.
Knut hadde litt problemer med å få montert hue på den, og helt ute av karakter var jeg mer interessert i å bære ved. Mulig jeg begynner å bli gammel og har fått vedasjuken…

Vel, uansett så fikk han det nå til og roboten kunne programmeres med talekommando. Dette synes jeg var sånn passe teit så i det jeg går forbi roboten med et vedfange så sier jeg: – Go fuck a duck! Og roboten begynner å løpe rundt på jordet – tydeligvis på utkikk etter ei and han kan…ja, dere skjønner.
Og dette var jo moro, så i pur ubetenksomhet så sier jeg: – KVAKK KVAKK! Da forsvant alt som var gøy. For roboten forsto såpass at om det ikke ser ut som ei and eller går som ei and, men i alle fall lyder som ei and – så er det nok muligens ei and!

Heldigvis våkna jeg før den fikk tak i meg, men jeg det er fascinerende hvor mye dumt en kan drømme av urealistisk tull – som at Knut Robøle skulle ha gjort noe praktisk!

Om fastleddet av pirattaxi

Lørdagskvelden hadde senket seg begivenhetsløst over Svaberget og utsiktene til en rolig natt var overhengende. Så jeg lå like godt og sov før midnattstimen kimte sine søvnige slag over land og by.
Likevel kimte det uttpå natta intenst i telefonen. Den lå akkurat såpass langt unna at jeg måtte ut av senga for å få stilna dævelskapen. SIVING CAND.MERKELIG lyste mot mine søvntilslørte øyne som blitsen på en fotoboks i tussmørke. For uinnvidde var det altså Knut Robøle som hadde slått nummeret mitt.
Kl var 0300 i følge displayet og pekefingen gled frem og tilbake mellom rød og grønn tast noen ganger før jeg endelig svarte. 

 – Hallo, kom det spørrende fra andre enden. Jeg gryntet med sedvanlig rustepessimisme, gitt tidspunkt for samtalen.
 – Du, Øyvind, kor mykje ska du ha for å køyre me og Skåren oppatt ? Mø er like ved Blåflat.
– Da kan dere pinadø gå, svarte jeg og la på røret. 5 sekunder gikk før det kimte på ny. Nå var jeg alt våken så jeg svarte litt raskere, mest av nyskjerrighet.
– Jamen duuu, Øyvind, det regna! Dessuten har e ikjji fottøy som er egna!
– Hmm, har du byn’t å snakke på rim nå? svarte jeg, ikke helt uten interesse for situasjonen
– Tullball, kan du enn kan du ikkje?
– La meg gjette, sa jeg – du har dradd på fest i gjennomsiktig linbukse og høyhæla slangeskinnsko?
– Heilt korrekt, python faktisk, sa gærningen stolt.
– Ja, se der gliste jeg, det er ofte en bakside ved medaljen om en juger på seg noen cm her og der. Dette forårsaket ikke noe annet enn mer trygling om hjelp så jeg sa jeg skulle fikse det


15 minutter senere og vel fremme, så var ikke diskusjonen på noen måte over – det var da den begynte. Nemlig hva skulle den utskremte pirattaxi-fører ha for jobben? Det tok ikke jeg så nøye – trivialiteter som småpenger interesserer meg egentlig ikke…
– Gløm det sa jeg, jeg er fanten den samma, hopp inn nå. Skåren tok i dørhåndtaket, men sivingens rettferdighetssans slo inn.
– Nei, det æ ikkji rett. 200,- sa han.
– Hææ, sier jeg. Du? Knut KR Robøle tilbyr meg penger etter jeg har sagt det er gratis?  Hvor mye har du egentlig drikki?
– Jau, litt ska du få. Drivstoff og dekk køsta peng, dessuten er det nattarbeid. 

Skåren trakk på skuldrene,
– 100,- på hver er uansett rimelig, sier han.

100,- på kor? snerret Sivingen. Du bor lengre opp enn me, det er rett og rimele du betala meir, sa han med sitt kjente og bestemte nikk.

Den videre dialog gikk slik:
Skørrin: Førn helvete, mø dela 50/50. 
Knut: Nonsens, du bor lenger opp og Rusten lyt derfor kjøre lengre. Ergo er det prisdrivande og får direkte utslag på sluttsummen.
Skørrin: Din gjerrige faen, dæ æ maks 3,5 km herifra og heimatt!
Knut: Rett ska vara rett. Du bor 400-500m lenger opp, og dermed er 15% tå turen kun for din del.
Skørrin: Åh Herregud…Ja, så ta denna 10-kroningen da din klovn.
Knut: Naaa, slettes ikkji, trekker mø ut dine 15% er summen mø ska dele 170, altså 85 på meg og 115 på deg! 
Alt kronepratet hadde fått i gang Stians små grå, som nå kontret.
Skørrin: Men du, dæ æ alltid eit fastledd, ein minstepris, den må og delast 50/50.
Knut: Fakern, det har du kanskje rett i. Rustepust, kor mykje utgjer fastleddet? Altså ved normal drosjekøyring?
Jeg: Hæh? Var mitt ikke direkte bidrags-ytende innlegg i samtalen
Knut: Altså, kor mykji kostar det om du kun skal kjøre meg 10 meter.
Jeg: Deg? Burde vært omtrent 1000,- , men ellers er det vel rundt 60,- kr.
Knut: Jaha. Då går det variable leddet ned, ergo litt mindre på Skåren, men du skal fortsatt betala mest!
Skørrin: Ja, da blir det vel ca den 10-kroningen i forskjell da?
Knut: Nei vent no litt….

Og det var da jeg reiste. De to økonomene var så engasjert at de la ikke engang merke til Blücher’n som rulla avgårde. Da jeg våkna langt utpå neste dag hadde jeg fire ubesvarte anrop fra sivingen. De var fra ca 2 timer etter at jeg hadde reist fra de. Jeg antar det var da de hadde greid å enes om en passelig sum på hver, for så å oppdage at jeg var borte vekk. Det ødela muligens en god natt søvn, men jeg sovnet tross alt igjen med et gedigent smil om munnen! – det kan være verdt mange penger.

 

EN VÅR-NATTS MARERITT

En september-natts mareritt 4
Gnomens likemann

Påskeevangeliet var forlengst pakket bort og Kong Vinter gispet døende i bakhellinger mot tidvis sol og regn.
Men selv om lysere tider hadde meldt sin ankomst lå stillheten og tussmørket som et mørkeblått teppe over Bruflat i de sene nattetimer. Kun en svak melodi fra en og annen tilårskommen bekk som sildret gjennom snøen hindret total stillhet. Med et hørtes tassing i grusen opp Kjørkjebakkene, som svake taktslag mot bekkenes vårsymfoni! Les videre…

%d bloggere liker dette: