Velkommen

Archive for Om meg

Om tapèt og hvorfor jeg er som jeg er.

Facebookbakgrunn11

 

Suksessfulle bloggere har mye bilder. Derfor er det ikke mye sånt hos meg. Men her er et unntak – bare fordi jeg har lyst! Dette er bakgrunnsbildet mitt på Facebook. Enkelte sier det verdt å kikke på. Les videre…

Om psykisk kvalme og følelse av en følelse

Jeg føler det er nyttig å oppdatere bloggen på min helsetilstand. Ikke at jeg har den ringeste illusjon om at det interesserer noen noe særlig, men det hjelper meg å vite at jeg har sagt og at det finnes tilgjengelig. Les videre…

Den Store Jebbursdagen

Om han befinner seg i Afghanistan eller andre stan’ er det alltid interessant når det plinger en melding fra Knut Espeseth. Det er aldri kjedelig, inneholder alltid no’ meningsfullt, men er aldri problematisk. Egentlig en grei oppsummering av Knut også. Les videre…

Om moltekrem, unge og kjerringfri

Først må en si litt om fri fra barn! Tenk på utrykket – ungefri. Mange bruker det og sosiale medier forkynner ofte denne statusen. Jeg vil på ingen måte til livs bruken, og jeg har den dypeste forståelse for at fri fra ungen eller ungene oppleves som positivt – MEN jeg vil at hver enkelt skal være klar over – sånn innerst inne – hvor grusom stygg denne frasen er. Les videre…

Hvorfor jeg ikke er noe stort

I anledning at jeg har vært sjuk i et år, så tillater jeg meg litt personlig betraktinger – om meg. Beklager at det er grunnleggende sjølopptatt og ikke så veldig morsomt.

La oss – eller i alle fall jeg – være helt ærlig nå. Jeg har de fleste forutsetninger for å såkalt lykkes. Jeg er ingen fløtepus, men jeg er en med et utseende du husker. Ingen benekter henimot ekstreme talegaver  – både i innhold og utførelse. Jeg er så god i diskusjoner at de fleste lokale helter ikke engang prøver seg – og gjør noen det så vinner jeg glatt. Noen vil benekte dette faktum, men når en motstander i det minste ikke greier å si hva som er feil i argumentasjonen min, så har du i min og de fleste andre bøker tapt.
Jeg er godt over gjennomsnittet intelligent – opp i mot MENSA kravet på 130 på en god dag.

Og som ikke det er nok så er jeg en veldig god lytter. Jeg har klokket og målt tekst og taleforståelse som ligger 10% over gjennomsnittet. Dette er kombinert med at jeg er kjent for å være veldig snill – noen vil si dumsnill. Og selvfølgelig har jeg mange avvæpnende svakheter. Jeg må stadig fores med noe nytt ellers så kjeder jeg meg – og kjeder jeg meg så gidder jeg ikke noe som helst. Jeg er klønete som en liten nyfødt pandabjørn, så ingen kan si jeg er en sånn ufordragelig supermann som fikser alt. Så skulle en tro at dette bare MÅ bli bra. Alle elsker jo en søt underdog!

Hvorfor har det da ikke blitt noen toppjobb, en respektert samfunnstøtte og en snart middelaldrende hedersmann? Og er det isteden helt katastrofe? Jeg er straffedømt (om enn urettmessig), konkurs og alt jeg har vært innblandet i har skåret seg. Stort sett har jeg ikke fått til noen ting – annet enn ikke å gi opp.
Jeg lever ikke i rennestein, men det er ikke så langt unna – jeg eksisterer stort sett på gode venners nåde og offentlig sikkerhetsnett. Jeg er blakk, sjukmeldt, ingen kjernefamilie og ikke en gang kjæreste har jeg greid å dra til meg siste ti år. Sjøl blinde høner finner hane bedre enn jeg finner høner…
Har jeg skyld sjøl? Selvfølgelig! Bevisst og strafferettslig ansvarlig skyld? Helt klart!

Men det er ikke hovedårsaken. Hovedårsaken kalles dualitet. Nei, det er ingen ny fancy diagnose – fenomenet er eldgammelt og inn-vevet i det meste av filosofi og kulturer rundt om kring i verden. Det betyr to-deling. Og dette slår for meg ut på følgende måte – jeg er sjølmotsigende! For opp i alt dette positive – som forårsaker en nesten behandlingstrengende høy sjøltillit. Og som ikke er konstruert eller en maske – jeg har oppriktig og ærlig trua på meg sjøl – så er jeg også livredd. Alt mulig! Redd for å få kjeft, redd for å ta feil, redd for å gjøre noe dumt og mest av alt – redd for å bli misforstått. At noen skal tro jeg mener, har gjort eller sagt noe jeg ikke har ment, gjort eller sagt. Jeg vil bli dømt etter hva jeg er – ikke hva folk tror jeg er.

Ingenting av dette er uvanlig eller katastrofalt, men når en parrer det med den ene essensielle tingen jeg mangler – nemlig charme! Her hjelper det ikke at jeg har en viktig del av det å være charmerende – nemlig humor. Jeg kan få en forsamling til å le av og med meg med en setning.  Men tilløpet til charme slås nemlig flatt til jorden av en kombinasjon – altså to-delingen. Dualiteten. Når jeg har denne grunnleggende usikkerheten – så merker folk den på et trolig ubevisst nivå. Det kan være noe i et blikk, en bevegelse. En stor del av menneskelig kommunikasjon er hardkablet gjennom evolusjon til å være ikke-verbal. Så da gir jeg et inntrykk – som mange gjør – ikke noe spesielt i det, men så skriker også framtoningen min noe annet – nemlig denne helt genuine sjøltilliten. Og da skjærer det seg. Folk for to motstridende inntrykk og da blir en usikker! Den verst tenkelig reaksjon.

Er folk positive kan du få dem med på hva som helst. Er de negative kan du skremme eller bølle dem til nesten like mye – men er de usikre så bare trekker de seg vekk og vurderer ikke det som blir foreslått engang – og konverterer gjerne følelsen til likegyldighet. Det rett og slett tror ikke på det jeg sier. For hva folk tror kommer ikke av hva de veit, og hva som blir argumentert med, men hva følelsene forteller dem om argumentene.

Derfor – tror jeg – får ikke jeg til dette udefinerbare som enkelte – særlig selgere – har. Evnen til å engasjere, begeistre og rive med andre i sine ideer. Jeg er bittelitt bedre på papiret enn i praksis, men ikke så mye at det oppveier personen real-life. Som ei jente engang sa til meg: – Du Øyvind er veldig charmerende – på papiret.

Plager dette meg? Av og til – ja, stort sett, njaaai…. det er ikke noe jeg får gjort noe med. Charme kan ikke læres og stoppe kjeften på ikke-verbal kommunikasjon er trolig heller ikke mulig. Men nå veit dere iallefall hva det kommer av – men selvfølgelig tror ikke noen et ord av det.

NAV – er det mulig?

Den Norske Arbeid og Velferdsetaten – NAV – hadde jeg ikke tenkt å si så mye om etter at jeg ble NAVer sjøl (grunnen til NAVingen er beskrevet her om det skulle interessere) Isteden hadde jeg lovet meg sjøl at jeg ikke skulle klage, sutre, kjefte eller på annen måte ytre misnøye. Først og fremst fordi når en tross alt får penger for å gjøre ingenting ei stund i 85% stilling, (bortsett fra å prøve og bli meg sjøl igjen, for mitt vedkommende) så bør en vel ikke bråke så mye med det? (Sjøl om jeg ikke har noen illusjoner om at jeg ikke fra før har betalt inn mye mer enn det jeg får igjen)

Men likevel så klarte jeg jo ikke å la være å si litt da. Sjølve måten saken og jeg ble mottatt på var forsåvidt veldig greit, alle impliserte forsto problemet og var imøtekommende, men fordi jeg ikke er født under noe heldig stjerne, men et sort hull, så slo jo uflaksen inn. Misforståelser, ferieavvikling, mer misforståelser og bittelitt treghet i mekanismen, men omsider så gikk det seg til med såkalte arbeidsavklaringpenger. Det varte og det rakk før de fant ut hvordan en forflytter penger fra Statens konto til min konto (sikkert en uvant følelse), men omsider fikk de det til. Etterbetalinger og korrekte motregninger og alt det morsomme de holder på med utover å skaffe folk jobb var endelig i boks. Og ting begynte å bli litt rutine. Og DA er det jeg vil si litt – og det er positivt. Når jeg registrerer meldekort online kl. 13.09 på en søndag og utbetalingen er på konto dagen etter kl. 13.45 så blir faktisk jeg litt imponert!

Det er sånn det skal fungere selvfølgelig, men likevel er dette verdt å nevne. For det viser at det er mulig å lage systemer som er stabile, raske og effektive. Så dette var stjerne i boka og ikke bare keep up the good work, men la dette spre seg som et positivt virus i hele organisasjonen med slagordet: – Det ER mulig!

Om meg, ei rotte og Clinter’n

Dette blir om meg – ingen andre. Det er noe jeg vil fortelle i fullt alvor for en gangs skyld.
Jeg har fysisk sett ikke så mye klage over – sjøl om med dagens krav til hva «alle» skal ha, så er jeg faktisk på eller under fattigdomsgrensa – og jeg har vært det lenge.
Men både litt av grunnen til at det har blitt slik og mesteparten av grunnen til at jeg takler det er at jeg er ukuelig – og trodde jeg – uhelbredelig optimist. Jeg har sagt at jeg ikke har et problem som ikke er relatert til økonomi. Og det har jeg følt og ment har vært sant.
Nå er det ikke helt sikkert det er tilfelle lengre.

Det jeg opplever kan nok komme av belastningen med «fattigdommen» – og fagfolkene sier at det ville være rart om det ikke var slik.

Men la meg starte med begynnelsen. Ei helg sist i februar fikk jeg feber. Jeg trodde jeg fikk influensa – noe jeg har hatt to ganger før i mitt liv, og resignerte med at dette ble virkelig vinteren min – hvor jeg to uker før hadde hatt omgangssjuke – som jeg ikke hadde hatt på nesten 30 år.

Men det var ikke influensa. Feberen sank litt og verkinga i ledda ga seg litt uten at jeg fikk de andre symptomene, så jeg krølla meg sammen i stresslessen foran dataskjermen og tenkte jeg skulle se over hvordan verden hadde hatt det uten meg et par dager. Jeg henter opp et innlegg fra VGD der en hadde svart meg – og da skjer det. Jeg forstår ordene, men ikke setningene. Jeg prøver igjen, rister på hodet klarner blikket og forsøker å få med meg hva Titan_Sable mener. Han er vanligvis klar som en fjellbekk. Det kan en ikke si jeg er. Flere forsøk. Ikke snakk om at jeg får ikke noen mening i det han skriver. Jeg må innrømme jeg begynner å bli litt bekymra. Jeg har høyt blodtrykk fra før av og mor døde av slag bare så vidt over 60.

Litt svekka av feber fra før av er dette litt utrivelig. Så blir det enda verre. Og denne er til dags dato vanskelig å beskrive – og det er for en halvproff ordsmed frustrerende nok.
Noen har kanskje en sjelden gang opplevd det som kalles søvnparalyse. Jeg har det relativt ofte. Og veit hva det er – hva det kommer av og at det ikke er farlig. Men det kan være skremmende. Du veit du sover og drømmer, men du klarer ikke å våkne. Drømmene du har er mye mer livaktige enn de vanlig, fordi du er nesten våken. Det som jeg følte denne søndagskvelden i februar minner om dette, bare omvendt, jeg veit jeg er våken, men det føles ikke slik. Helt – pardon the french – for jævlig!

I tillegg begynner det å prikke i ei hand og som en maur som forflytter seg under huden «går» følelsen sakte fra finger til finger.
Jeg tørr ikke annet enn å ringe legevakta. Da kommer neste overraskelse – jeg sliter med å finne ord når jeg skal forklare meg. Jeg – veltalenheten inkarnert med turbodrøvel og sølvtunge med sjølkvessende slitestål – får ikke forklart hva som er galt uten å slite! Nå er panikken veldig nær.
Men jeg får nå fram såpass at jeg blir bedt om å komme til Fagernes. Terje han stiller opp kjører en usedvanlig mutt Rust.

Legevakten gjør en med de utstyret de har en grundig undersøkelse og finner ikke noe fysisk galt – heldigvis. Jeg har fått igjen talens bruk sånn noenlunde, jeg skjønner igjen Det Skrevne Ord, men denne motbydelige Følelsen – den sitter der ennå.
Men den forsvinner omsider – ei lita stund.
Noen dager etter er jeg på MR – og får papirer på at fysisk sett er huet mitt heeeelt  i orden!

Så en kveld da jeg egentlig trodde jeg var «trygg» – så siger Følelsen på igjen. Den fester seg i mellomgulvet og nede i magesyra løfter ei slimete, våt rotte sitt stygge fjes og begynner å gnage urolig på innsida av magen min. Iallefall er det slik jeg ser det for meg.  Ledsaget av Den Urolige Rotte følger en annen skyggeaktig Følelse – som jeg ikke får skikkelig tak i. Den er en ond fetter av den jeg hadde i februar, men mer subtil og enda vanskeligere og verre å beskrive. Den sniker seg rundt meg – smyger seg litt bort for så og sette klørne i meg igjen. De synker inn og borte blir alt jeg kan glede meg til, alt jeg har lyst til og alt jeg liker. Og det føles som om de er borte for alltid. Jeg er våken, men i en tilstand der ingen ting fungerer som vanlig. Ingenting føles som det skal gjøre. Jeg kommer ikke på de enkleste ting uten å virkelig tvinge meg til konsentrasjon. Prøver jeg å sove så flakker usammenhengende motiv forbi på Det Indre Øyet, eller henger seg opp og sender samme «film» om igjen og om igjen – som når en har feberfantasier.

Jeg tar meg sjøl i nakken. Den svartkledde Skeptikern jeg sier jeg har en halv meter bak meg til en hver tid som et bilde på rasjonell, kynisk realisme og fornuft røsker tak i meg og snerrer iskaldt og forsøksvis beroligende i øret mitt: – at dette er bare en følelse, følelser biter ikke, de har en grunn, det er kun elektrokjemi gone bad – ikke noe annet. Årsaken er som det alltid er når du føler deg litt utilpass som alle gjør til tider – du er lei mas og/eller blakk! Alle er litt bi-polare innenfor normalen. Livet er ikke bare Spåtindturer i strålende solskinn, noen ganger er det Mørkgånga i tåke og pøsende regn! Just deal with it, Rustil!
Mitt svartkledde fornuftige Jeg høres som vanlig ut som en krysning av Andrew «Dice» Clay og Clinter’n – og jeg veit han har rett. Men hjelper det? Ikke det aller minste! Ikke veit jeg hva som utløser anfallene, ikke veit jeg hva som gjør at det går over, ikke kan en så lett se jeg har dem (stort sett fordi jeg prøver å unngå folk når det står på) Men jeg regner med at noen har merka det. Men sjøl det intense ubehaget er så diffust at jeg får ikke nok tak i det til å si mitt patenterte – ÆU! engang.

Selvfølgelig kan jeg ikke slite med dette alene. Jeg har bedt om hjelp og får det – sjøl om ting ikke akkurat går fort, så skal jeg selvfølgelig utredes, diagnostiseres, måles og veies (mista 6 kilo som følge av dårlig matlyst når det står på Ju-huh! En tar med seg de gleder en kan!)

Hva dette er veit jeg altså ikke, det kan være psykisk, det kan være min gamle uvenn migrene, som har vært snill ei stund, men kan ha kommet igjen som noe de kaller stille migrene – da har en ikke vondt i huet, men det meste annet kan slå seg vrangt – inkludert følelser. (Hm! Hørtes kjent ut!)
Det er ikke annet å gjøre enn som vi sier her i dalen – Vi får se da vettu’!

Men – så langt er jeg sjukmeldt. Klarer fremdeles til tider å slenge med kjeften, bakbeina fungerer også, men jeg har altså som enkelte vil ha sett langt ned DataSmia. Synd, men dette var et spark bak til å få gjort det. Ganske enkelt fordi nettbrett overtar i større og større grad for både stasjonære PC’er (som nesten ikke selges lengre) og bærbare. Det er stort sett disse to maskintypene jeg har drevet med, men nettbrett hverken oppgraderes eller repareres – de byttes ut. Så om ikke så lenge ville altså grunnlaget for DataSmia være borte – derfor kutta jeg tvert nå og satte kroken på døra.

Hva skal jeg så drive med? Bortsett fra å få fanga, satt ord på, og offentlig henretta denne Følesen jeg får og har alt for ofte – så har jeg ingen aning! Og det er egentlig ganske godt! Akkurat nå…

Om meg og matte.

For en gangs skyld skal jeg ikke klage på noen, gjøre narr av noe eller prøve å være morsom. (Ok, litt sjølironi kan forekomme)
Jeg skal derimot være litt personlig. Ikke fordi det er noen nødvendighet for meg å lette mitt hjerte, men fordi jeg heller vil at folk gjør narr av meg for noe som er reelt, framfor noe de finner på eller bare tror.

De fleste som kjenner meg veit jeg er dømt for noe i rettsvesenet og har sonet en dom på 35 dager. Jeg har ikke gjort det jeg er dømt for. (Pussig nok var det heller ingen andre som jeg sonet sammen med som hadde det) – og dommen er feil, men DET er en helt annen historie, som er i ferd med å ryddes opp i og som kommer til å gå seg til. Det er relatert til økonomi og jeg synes det er greit å være helt åpen om dette – samt årsaken som jeg skal fortelle om her. Og kanskje noen kjenner seg igjen eller kjenner igjen noen, så det kan spre litt kunnskap om et problem.

De fleste kjenner til diagnosen dysleksi. Da har en problemer bl.a med det skrevne ord. Det er en anerkjent diagnose hvor de fleste kjenner noen med dette. Det er ikke relatert til intelligens eller andre åndsevner. De mener det er et fysisk avvik fra «normalen» hjernen, men årsaken er ikke klarlagt.
Denne plagen har en slektning som kalles dyskalkuli. Kort fortalt så er forståelsen av tall og bruken av disse problematiske. Det er andre symptomer også, manglende koordinasjon, vansker med musikalske konsepter, ingen instinktiv forståelse av høyre/venstre o.l ting.

Jeg hadde aldri hørt om dette før jeg tilfeldigvis hører noe i en bisetning på TV. Allerede før det så hadde det begynt å gå opp for meg at det var noe som ikke stemte med meg. Det var mange som stadig masa om det, men det gikk på helt andre ting :o)
Spørsmålet jeg stilte meg var hvorfor jeg som liksom skal være så gløgg (igjen i henhold til enkelte andre) ikke får til matematikk?

I all ubeskjedenhet så veit jeg at jeg ikke er dum for å si det stygt og folkelig. Og folk jeg kjenner som jeg veit jeg presterte bedre enn på skolen fikser både regnskap alt sånt så det griner, mens jeg griner over å fylle ut en enkel selvangivelsen – fordi jeg ikke får det til!
Her var det noe som ikke stemte. Jeg begynner å nøste opp dette. Først via dette de kaller for Internett. Fantastisk oppfinnelse! Tror dette blir en hit!
Hvor jeg finner ut at jeg har over halvparten av symptomene en kan ha. Derifra via helsevesenet – som heller aldri hadde hørt om dyskalkuli – men undersøker og setter meg i kontakt med Øverby Kompetansesenter på Gjøvik. Og de hadde hørt om det. De satt faktisk med spisskompetanse for hele landet på nettopp dette og andre lærevansker selvfølgelig.

Testene er lange og uhyre smertefulle. De stikker glødende nåler i deg og så må du telle nålene – svarer du feil stikker de inn enda flere nåler.

Neida, dette var plankekjøring. Jeg vurderte selvfølgelig å jukse og svare bevisst feil, men det ligger ikke for meg å gjøre sånt, så jeg gjorde så godt jeg kunne. Og det var mer enn godt nok til klar og entydig dyskalkuli.
Jeg var såvidt sikker på at det var det jeg hadde etter å ha lest meg opp på fenomenet, at konklusjonen ikke var noen overraskelse, men alt en har skriftlig fra noen med et langt navn og en tung seriøs logo er alltid positivt.

Dette har jeg da fått formidlet til rette instanser i det offentlige – og de begynner jammen å forstå det også. Ting tar tid og det skal tross alt skiftes saksbehandlere, kursvirksomhet avholdes innimellom sjuke unger og avspasering, så jeg er vel frikjent og renvasket til jeg blir pensjonist, men jeg greier meg med å være optimist enn så lenge. Til tross for at det har kosta og koster fremdeles uten at jeg skal utpensle annen personlig pest og plage…

Hvis noen lurer på noe rundt dyskalkuli så ta for all del kontakt, men ikke spør meg om regnskapsføring :o)

RUST – over snittet…

Som enkelte kanskje veit, så kaller enkelte meg – Øyvind IRONOXIDE Rust – en god blanding av Jason Statham og Einar Gelius. Sammenligningen står seg forøvrig godt både i utseende og handlinger. Du har den litt råbarka cowboyen på ene sida som ikke går av veien for konfrontasjoner, samtidig har du en belest brilleslange med relativt god kunnskap om både kvantefysikk, islam og annen fiksjon.

På tross av min allsidighet og relativt brede spekter fra jeg en anelse om at mine bekjente sliter med å se skogen for bare trær. Altså, de ser ikke det forkrommede stålet fordi det er dekket av, ehh rust… ? Hvorfor jeg tror dette? Jo, til stadighet får jeg høre hvor hinsides doven jeg er, jeg er smalskuldra og klønete, uten evne til å gjennomføre de mange idéene jeg har osv, osv. Men nå mine damer, herrer og Jens Stoltenberg, skal jeg bruke noen linjer til skryte, ja – nettopp av meg selv.

Kort oppsummert snakker vi om en skalla mann på full fart mot middagshøyden, med egen bedrift og eget kontor i et forretningsbygg i hjertet av Sentrum (Sjekk sjøl – det står SENTRUM på skiltet). Greit nok, ingen millionbedrift, men jeg mottar hverken støtte fra den ene eller den andre, jeg er sjølforsynt. Poeng til Rust.

Dummerusten – eller DR – blir jeg også kalt (blant mye annet) av de mest ydmyke kompisene jeg har, akkurat hvor mye som legges i det er en annen sak. Men, jeg er villig til å ta en duell i MENSA sine tester any time… Jeg forventer ikke å slå dere ned i støvla (iallfall ikke alle) Men jeg veit sånn ca snittet, og DET slår jeg i hvertfall ned UNDER støvla! Nok et poeng til Rusten.

Så over på det fysiske. Ja, jeg hører enkelte kompiser ler helt fra «jobben» deres og opp hit. Jeg var ikke kongen i gymsalen i hine hårde, ei heller i dag. En kombinasjon av talent, rettere sagt mangel på – og interesse satte en effektiv stopper for akkurat det. Men hvis vi tar en titt på de konkrete fakta først. I voksen utgave måler Rusten godt og vel 180 cm fra tå til topp og bootsa i str.44 kunne ikke vært mindre. Hårveksten er også intakt, bare ikke på hodet. Og tross for at et påstås og være et feminint trekk, så er vekta aldri bikka ett ti dels tonn.

Og som noen også veit, så hersker en forbannelse over Etnedalens unge håpefulle(hankjønn fortrinnsvis) og deres sykelige interesse for det som befinner seg sør for navlen, på andre MENN!! Ja, du leste riktig. Ikke rent sjeldent får også jeg både indirekte og mer direkte henvendelser om hvordan det står til hos meg på det området, noe jeg selvfølgelig aldri har svart på!
For litt siden satt et par av bygdas friske planter og snakket høylytt om nettopp ovennevnte tema. De utleverte glatt seg sjøl og flere bekjente de visste «målene» på. Sjøl med minimal interesse og et halvt øre fikk jeg med meg at snittet visstnok skulle ligge rundt 16-18. (Jeg antar det var snakk om cm og ikke tommer? ) Jeg har ikke tenkt å utdype mer enn å be dere om å lese overskriften en gang til. 3-0 og game over. Takk for i dag!

%d bloggere liker dette: