Da han Marstin møtte bjødden.

Skrevet av Harald Rust – fortalt av Einar Rust – gjendiktet av Øyvind Rust


Han skreiv seg førr – som det kalte det – Martin Løverhaugen, men alle kalte ham Marstin på Laugen – så da gjør vi også det.

Med Løverhaugbruket fulgte det også ei lita seter opp mot Synnfjellet. Det ble sagt at etter en tur i Valdres hadde barnesang-dikteren Margrethe Munthe blitt inspirert til Åh jeg vet en seter av Laugen-setra, men det er en annen historie.

Det led mot seinhaustes og Marstin måtte et ærend opp på setra for å hente ost som lå i bua til modning.
Så han la i vei en efta etter fjøsstellet, vel vitende om at det ville bli mørkt før han var hjemme igjen. For allerede halvveis på veien snek skyggene seg på og sola sank bak Aurdalsfjellene.

Marstin gikk i egne tanker da han hørte en snøfting på siden av stien – det var mest som en gris som gryntet i søla. Griser visste han altså hvordan lød, men han ante også hva dette kunne være siden det nok ikke var noen gris. Det ble sagt at det også var slik bjørnen kunne høres ut.
Martin tok opp tollekniven og med den i neven begynte å liste seg så stille han kunne bortover stien mens han knapt våget å puste.

Han hørte et og annet grynt, men snart ble det stille og han våget å stoppe og roe seg litt da han så nabosetra til Laugen. Den store og høye pipa på seterhuset ruvet høyt over noe kronglete småbjørk. Så han ville unne seg et drag av sin egen pipe. Med hender som ennå skalv av redsel stappet han tobakken på plass og rispet av ei fyrstikk. Flammen lyste opp og i det samme hørte Marstin et brøl nesten like ved siden av seg. Det var bjørnen som hadde fulgt sporet. Marstin slapp både pipe og fyrstikk og la på sprang mot seterhuset. Bak seg hørte han det braket og knaket i kvist og kvast.
Vil han rekke det før bjørnen fant stien og fikk opp farten?
Han synes han kjente den ramme stanken av rovdyr bak seg, men turte ikke snu på hodet engang. Han så en enste redning. I det han nådde seterhuset kastet han seg framover, fikk spenntak i tømmerveggen og kravlet seg opp på det lave torvtaket.

Forsiktig kikket han ut over kanten og så en stor skygge som lusket langs veggen i tussmørket. Så reiste skikkelsen seg på to og var som en velvoksen mann å se til. Marstin hørte dunket da bjørnen slo labbene i tømmerveggen. Og så lenge setra sto kunne folk se merkene etter klørne i stokkene.
Marstin så seg livredd omkring og forsto igjen hva eneste løsning var. Han krabbet lengre opp på taket og kikket ned i pipa. Jo, det skulle gå akkurat!

Med hender som ble revet til blods mot den grove pipeveggen ålet han seg nedover i mørket – og slapp så taket. Det var ikke langt han falt og et øyeblikk holdt han på å sette seg fast, men landet i ei sky av sot og aske nede i peisen.

Det ble ei lang og kald natt i seterbua for Marstin. Flere ganger hørte han snøftingen utenfor og skraping av klør mot veggene, men når det nærmer seg grålysningen blir det stille og Marstin fikk et par timers urolig søvn.

Da han våknet var det en tindrende klar høstdag med sola alt godt over Kyrkjeknatten. Og ingen bjørn var å se. Marstin lirket opp et hekteglas og krøp ut i friheten.
Svart, fillete og blodig tok han på hjemvegen, mens han hele tiden lyttet og så seg rundt. Han kom seg velberget ut fra stien og på kjerrevegen som gikk gjennom bygda.
Det var da han så henne. Kjerringa. Og kjerringa så han. Eller hun så i alle fall noe. Marstin han så at det var Ho Birste på Flæo – men hva Birste på Flæo så var hun ikke så sikker på. Hun begynte å både se dårlig og høre likeså. For dette var da ei fæle skrymsle! Svart var han, fillet og blodig med! Birste tverrsnudde og begynte å springe!
Marstin så seg rundt og frykta det verste. Var bjørnen igjen kommet på sporet?
– HOY! Ropte han. – SER DU BJØDDEN?
Birste svarte ikke, men løp enda fortere. Så Marstin våget ikke annet enn å ta beina på nakken han også. Så slik løp de etter hverandre hjemover i bygda hver til sitt – og det var virkelig noen historier de kunne fortelle i ettertid.
For det Birste i sin redsel hørte i de gamle ører var: – HER KJEM DET AIN ME HØDDEN!

.

%d bloggere liker dette: