DEIGOLV DIGRE – The Early Years

Syrinen blomstret så pollen og farger flommet i strie strømmer. Fuglene jafset grådig i seg insekter så fluevinger og følehorn sprutet, mens de kvitret sin hyllest til denne vakre sommerdagen for noen år tilbake. Humler konkurrerte med bier om blomster der de iherdig stjal nektar på ei eng hvor en nesten uttørket bekk sildret sin dødsralling i bakgrunn. Et rådyr beitet forsiktig i ei skyggefull, men duggfrisk glenne i skogkanten.

Midt blant denne herligheten lå Torshaugen, som en irrgrønn perle på Blåflats fineste østkant!

To sommerfugler lettet i tandem der brukets overhode, Arne, svingte ljåen bak det gamle stabburet. Engsyre, lusehatt og løvetann ble nådeløst skilt fra bakken i det knivseggen traff med kirurgisk presisjon. Kun et svakt lufttrykk av ljåen ga en forvarsel om hva som ventet. Det var som når Arne sjøl snakket – det gikk ikke fort, men det var ryddig og metodisk.

Han stoppet og strakte på seg. Svetten seig sakte nedover en bar brystkasse. De fleste kroppsfunksjoner gikk også sakte på Arne.
Han hørte en rasling bak seg og etter et halvt minutts tid snudde han seg. Og der mellom marikåpe og prestekrager satt den en liten tass. De to så på hverandre – lenge. Endelig – omtrent etter ti minutter – brøt guttetassen tausheten. Med en usedvanlig grov stemme for en så liten gutt sa han høyt om enn ikke helt reint: – Joddi æ du tygg!

3 uker tidligere.
Før dette lille dramaet utspant seg på Torshaugen må vi tre uker enda lengre tilbake i tid. Til en vårdag i 1997. Mye var annerledes da. Verden var uskyldig og naiv. Mobiltelefoner ble bare ringt med, Rusten hadde kjæreste, politikerne var ærlige (Rusten var også i kommunestyret) og flesteparten trodde ikke på global oppvarming, men på at alt kom til å kollapse om tre år når 2000 års bug’n slo til.
Vår venn den barnerøvende gnomen Deigolv Digre hadde god kjennskap til begge problemene og så ikke svart på noen av dem. Når en hadde vært med så lenge som Deigolv så visste en at trusler kom og gikk. Var det ikke Svartedauen så var det Dommedag.

Men akkurat denne lystige dagen var fri for dom og død der Deigolv småsprang i lykkerus hjem til hula under Torshaugen. Han hadde klart det! Han hadde en sønn igjen! Etter tragedien med familien hadde han lenge forsøkt å stjele seg en ny fra andre gnomer. Røvertoktet hadde foregått på andre sida av dalen hos en velstående gnom – Terjolv Bjøddnabure – i Fjellsbygda. Deigolv hadde ligget på lur i flere dager og omsider hadde en av Terjolvs små tasser forvillet seg litt for langt ut i fra hula. Far sjøl var opptatt nede en gammel bil og hadde ikke merket noen ting. Bjøddnabur-gnomene var født med spillolje i årene og ekstra tung høyrefot som lå godt på gassen.
Deigolv hadde hoppet fram fra briskekjørret der han lå i skjul og tredd en sekk over gnomenurket, slengt ham på ryggen og lagt i vei det forteste han greide. Merkelig nok sprellet guttungen ikke i det hele tatt og litt skamfull tenkte Deigolv på om han var helt stiv av skrekk.
Hjemme i hula tømte han sekken ut på gulvet og den tette lille pluggen ramla ut med et dunk. Deigolv hadde ikke trengt å bekymre seg. Tassen satte seg i bedagelig tempo opp og så seg rundt. Lenge. Så festa han to store øyne med et alvorlig nesten voksent utrykk på gnomen, men sa ingenting.
Deigolv smilte med sine lange, gule hestetenner, men det så slett ikke bare skremmende ut tross de hårete spisse ørene og den lange nesa dekorert med vorter.
Hei! Sa han, – hva heter den lille karen da? (Gnomer rimer bare når de snakker med mennesker og revisorer – lang historie)
Den lille karen fortsatte å se på ham uten å blunke. Deigolv begynte å lure litt. Hadde han fått tak i en som ikke var helt som andre i hodet? Gnomer har som kjent 148 kromosomer, men noen er født med 149 og har Doven syndromet. (Det finnes mennesker som også har dette syndromet sjøl med ordinære 46 kromosomer uten at vi skal nevne navn)
Deigolv hadde bestemt seg for å prøve igjen da det lød en uvanlig dyp rumling fra tassen og som om ei diger humle durte bak i halsen så kom det saaakte, men tydelig:
Kohfø ha du snurrin din der andre ha nase?
Deigolv tok seg til det digre nesegrevet og kjente det brenne i øreflippene.
Eeeh, sånt sier en vel ikke?
Den lille gnomen fortsatte bare den bedagelige stirringen.
Er du sulten, spurte Deigolv.
Igjen gikk det så lang tid at Deigolv lurte på om han hadde hørt spørsmålet.
Kan du laga mat då? Spørsmålet ble fulgt av at øyelokken gled opp og ned i et seigt blunk. Som vindusviskere på et dårlig batteri.
Åh ja! Jeg er veldig flink til å lage mat. Deigolv prøvde igjen å smile vennlig. Det ville skremt vettet av en tropp marinejegere, men til gnom å være var det ganske vellykket.
Lang pause igjen. Deigolv sto og smilte. Så kom det omsider fra guttungen:
Kohfø æ’kkje maten ferdig om du er så flink då? Som for å understreke det letta guttungen så vidt på seg og slapp en lang og høy fjert. Fremdeles med helt uttrykksløst ansikt.
Deigolv blunket forskrekket og rygget – både av den manglende oppdragelsen og lukten.

De neste tre ukene ble det mange slike saktegående frekkheter og nesehår-rivende dunster i gnomhula under Torshaugen. Deigolv fikk endelig ut av tassen at han het Lingolv og var absolutt ikke dum, men livet gikk bare litt seinere bak steinansiktet.
Likevel begynte Deigolv å merke at nervene ble slitt og tynnere for hver dag Lingolv stadig fant nye måter å bare være…ja, Lingolv på.

Den gangen hadde f.eks Deigolv en stor samling av video på VHS, så en ettermiddag kom Lingolv stabbene ut på kjøkkenet der Deigolv forberedte en femretters (Lingolv var veldig glad i mat). Etter å ha satt seg på gulvet og sett på Deigolv som for att og fram mellom gryter, micro og ildsted (Han var god på å mikse gammel og ny teknologi) – så kom det: – Duuuh…ko lang æ ein video?
Deigolv stoppet opp og tenkte seg om.
Det spørs hvor lang filmen er det?
Lingolv reiste seg og stabbet ut i den romslige stua igjen i det han sa: – Åh naaai, dæ kan’kkje stemme…
Deigolv fulgte etter med bange anelser. Rundt stua strakte det seg nå som svarte bånd til julepakker noe som tydeligvis var videotape. Det så ut som flere kilometer. Han så ned på Lingolv som satt i midten av en stabel med kassetter han hadde dratt alt ut av. Han blunket med tydelig fornøyd mine.
Ain video æ so lang som ti gånge rundt stogo di den.

Det var da det raknet for Deigolv Digre. Det begynte å ryke ut av ørene hans og små lyn flakket under de buskede krattene av øyenbryn. – Din slags forgjorte vesle rakkerunge! Deigolv tårnet over gnometassen og det var som om skyggene vokste og la hele hula i mørke.
Nå skal du få ris på blanke baken!!! Brølte Deigolv så det klirret i sølvtøy og nips i hele berget.
Lingolv så opp på den rasende gnomen. Blunket igjen og sa like rolig som skjæra på tunet: – Æh du vill enn?

Da orket ikke Deigolv mer. Han hogg tak i guttungen i buksebaken og bar han med seg ut. Det gikk i rasende fart over på andre sida av dalen og snart stod han for en gangs skyld andpusten på gårdsplassen utenfor hula til Terjolv Bjøddnabure. – TERJOLV! Ropte Deigolv og litt etter kom Bjøddnabur-gnomen ut av de doble dørene i hula. Lingolv hang i buksebaken og så hverken skremt ut eller egentlig noe annet ut heller.
Ta igjen dette slags forferdelig krapylet ditt og hold det langt unna meg! Sa Deigolv og stemmen brast på slutten. To store tårer trilla end på hver side av nesegrevet. – Jeg orker ham ikke mer!.

Terjolv hektet tommelfingrene innom bukseselene og dro luft inn gjennom barten.
Åh det var du Digre som vart ved denne kroppen der. Han smilte med jamne, hvite tenner. Han fortsatte: – Men du veit no vel det at det mø gnoma stjæl det det kan mø ikkje gje tebars att utta noko i bytte. Og e har ingenting e vil bytte mot denna der!
Deigolv svelget: – Vær så snill å ta ham igjen. Jeg orker ikke mer!
Terjolv humret. – Dæ er’kkje mitt problem. Så snudde han seg å gikk inn igjen.
Deigolv ble stående rådvill med hengende armer, men fremdeles med tak i Lingolvs buksebak.
– Kan mø gå heimat no’ enn ska du grine meir fyst? sa han.

Deigolv subbet hjem igjen. Han hadde kommet fram til hula igjen og ble stående å se seg om. Rundt ham kvitret fugler, blomster duftet og en fjern lyd av taktfaste «svissh – svissh» nådde ørene hans. En ide slo ned i gnomen. Han festa et nytt tak i Lingolvs buksebak og sprintet inn i skogen og opp mot toppen av Torshaugen. Ganske riktig! Der gikk Arne og slo. Gnomen smilet ondt – nesten sitt gamle jeg – og listet seg ut i det høye graset.
Nå skal vi leike gjemsel. Sitt her du og tell til 100, så gjemmer jeg meg, hvisket han til Lingolv. Så satte han ned tassen og løp for livet.

Og slik gikk det til at Erling Brufladt havnet på Torshaugen. Og har han ikke kommet til 100 så er han vel der ennå.

%d bloggere liker dette: