Den Sorte Dame

Allehelgensnatt Blaafladt – anno 1980

Vi hadde vokst opp med historiene om Skatten på Kjempedokke, som bare kunne finnes en Jonsoknatt, Hunden fra Flatigarden og ikke minst Blaafladts Sorte Dame. Den gang i 1980 var ikke jeg og mine jevnaldrende så ofte på Bruflat. Jeg var bare 12 år, veslevoksen og ennå liten av vekst, men tiltagende rappkjefta. Så hadde det seg slik at jeg en ettermiddag seint i oktober fikk være med mor som skulle besøke en venninne som akkurat hadde flyttet på de da nybygde aldersboligene på beste Bruflat vestkant. Det hadde ikke jeg noe interesse av, men jeg kunne velge mellom to kompiser jeg kunne besøke. I ettertid ser jeg at jeg skulle valgt han i Prestgardssvingen 2, men det ble han litt kulere i Haugalifeltet – det også relativt nybygget. Avtalen var at jeg skulle hentes klokka 9. Så gikk det ikke bedre enn at kompisen – som en av de få – klarte å loppe meg for både fotballkort og femøringer. To spill jeg var vanligvis de fleste overlegen i. Jeg ble fornærma og bestemte meg for å gå før tida. Det var tross alt ikke så langt fra der en tidligere skolesjef i dag nyter sine laurbær og over til Bruflat Vest.

Men det var mørkt! Veldig mørkt! Fra lave, svarte skyer sildret et kjølig yr som snek seg inn over alt. Snart var jeg både våt og kald. Bruflat var ikke det urbane lyshavet det er i dag med gatelys og utelamper overalt. Nei, her skinte det bare et enslig talglys på kommunehuset hvor Erling Bruflats bestefar satt med kuleramme og gjorde ferdig kommuneregnskapet. Og noe annet som snek seg inn på meg like ubønnhørlig som regnet var redselen for mørket. Og historien om Blaafladts Sorte Dame reiste seg i et ungt sinn som en svart truende skygge.

Saktere og saktere gikk jeg etterhvert som jeg nærmet meg kirken – og kirkegården. Der Damen skulle i sene, mørke kvelder rusle blant gravene på evig leting etter sin egen. Redselen klemte til i brystet og det ble vanskelig å puste. Skulle jeg snu og gå tilbake til kompisen? En siste rest av stolthet tvang meg videre. Langt der framme blinket det i en enslig utelampe på rekka med aldersboliger. Så jeg bet tennene sammen og presset meg videre. Men i det gamle krysset inn til det som skulle så svært skiltes med Sentrum mange år senere stoppet det seg nesten. Men da jeg fikk se noen foran meg og jeg øynet en sjanse for selskap og løp – noe som var relativt sjeldent jeg gjorde – etter personen foran meg.
– Hei! Ropte jeg – eller prøvde – det ble bare et slags hest kvekk. Men personen så ut til å høre meg, snudde seg og jeg så det var en eldre dame. Hun hadde svart kåpe, var ganske høy og tynn, men så snill ut selv om jeg ikke kjente henne.
– Tror du du kan følge meg opp til aldersboligene? Fikk jeg hikstet fram. Hun så litt forundret ut, men svarte at det måtte da vel gå bra. Takknemlig diltet jeg etter henne forbi kirke og kirkegård og snart var vi trygt innenfor rekkevidden av lyset fra den nederste rekka med hus. Jeg var så lettet at jeg nærmest stormet mot trappa, men en god oppdragelse stoppet meg like før jeg nådde fram. Jeg måtte jo si takk for følget. Jeg snudde meg og damen sto der fremdeles.
– Tusen takk! Sa jeg med mitt mest tannregulert smil – Det var veldig snilt av deg – jeg er så fryktelig mørkeredd skjønner du! Damen smilte slik gamle damer gjør med hodet litt på skakke. Men det var da jeg så de store, gule og ujamne tennene i det usedvanlig bleke og magre ansiktet da hun sa:
– Det er helt i orden gutten min, det var jeg også da jeg levde!

%d bloggere liker dette: