Den Store Jebbursdagen

Om han befinner seg i Afghanistan eller andre stan’ er det alltid interessant når det plinger en melding fra Knut Espeseth. Det er aldri kjedelig, inneholder alltid no’ meningsfullt, men er aldri problematisk. Egentlig en grei oppsummering av Knut også.

Så også denne gangen. Knut lurte på om jeg var ledig den 11 april? Det hadde seg slik at han hadde kjøpt seg Camaro – og jeg som gammal AmKar var ønsket som sjåfør for å få dette hjem til gards. Knut ville ikke ha med seg noen spinnvill 18 åring for å kjøre noe med oppimot 700 kompressormata gamp til snaue 400 laks. Dette var for dyrt til å leikes med – samt at jeg måtte for alt i verden ikke fortelle mor Torfører dette! Medfølgende lå en finn.no annonse med et rødt monster. (For bilen altså – ikke Toril!)

Her burde flere ting skurra for meg.
1. Vest Opplands mest klønete yrkessjåfør – yours truly – var den siste jeg personlig ville satt til å kuske 700 illsinna gamp på varierende vårføre.
2. Knut er nok overveldende glad i mamma’n sin, men redd for å fortelle henne ting er han absolutt ikke. Snarere tvert i mot.

Men jeg er jo ung og naiv så jeg plotter inn lørdag 11 til disposisjon for Knut. Knut han sjekker meg opp flere ganger – seinest tre timer før avreise om jeg var klar – noe jeg var. Jeg lunter utover med Blücher og da begynner The Beautiful Mind of Rust endelig å funke. Dette henger ikke på greip! Knut har en zillion venner – hvor halvparten er både langt mer motorinteressert og de fleste (gutta iallefall) er bedre enn meg til å kjøre bil.
Jeg spinner videre på dette og tenker at om dette var en krimserie på TV ville Sherlock Holmes i en eller annen inkarnasjon så klart slått fast at historien ikke stemte og skjønt hva som var i gjerdet. Men som andre forfattere bruker som forklaring når noe usannsynlig skal lures i gjennom så overgår visst virkeligheten all fantasi, så jeg slo meg til ro med at jeg bare var små-paranoid.

Likevel i det jeg setter meg i bilen til Knut så sier jeg med en gang at jeg ikke er helt komfortabel med historien. Knut ser nærmest overraska på meg og forsikrer at joda, vi skal til Raufoss og hente Bil. Vi må bare en tur oppom Erland Espelien og hente ei bankremisse. Knut hadde lånt penger på Huset i Sparebank 1 der Erland bedriver dagen mellom 8 og 4.

Men så er ingen Erland Espelien hjemme. Og ingen samboer Jane Iren heller. Knut banker på vinduer, prøver dører samtidig som mobiltelefonen går varm på øret. Jeg sitter å ser på Våren i Haugalifeltet så lenge og aner fred og ingen fare. Dumme tosken!

Joda, han får nå tak i Erland. Han er i Etnedalshallen på dugnad. (Igjen burde det skurra – unge Espelien er en støtte både for det ene og det andre, men han er omtrent like glad i frivillig gratis arbeid som ei katte er i vann) Men for å komplisere situasjonen så ligger bankremissa i Erlands bil – og den har Jane Iren! Og hvor hun er hen veit da fugger’n (og muligens SV’s sentralstyre)

Joda, hun er enten på Heimen, eller på tur til Hallen finner Knut ut. Vi prøver begge steder. Ingen Jane. Ny telefon – og nå begynner Espeseth’n å bli sur. – Dette sku då dette rotehuggu tå en svartlugga Espelimink ha ordna opp i!
Jeg sitter å gliser litt for meg sjøl for at Erland roter med noe annet enn Jane Iren var helt nytt for meg. Gutten er jo vanligvis skjema i huet sitt! Og dette bankvidunderet av pålitelighet skal altså ha forlagt et verdipapir i hanskerommet på bilen. Ja, særlig!
Men fremdeles så skjønner ikke Dumme Rusten noe som helst.
Sjøl ikke da det viser seg at Jane er hos sine svigerforeldre så ringer det alarmbjeller. Men en lett svartbannende Knut drar nå opp i Espelibygda og tramper inn hos The Espeliens – og kommer ut igjen med en konvolutt.
Men hvor lenge var ting i boks? Sosehuet Espelien har nemlig glemt å underskrive – og nå er Knut forbanna! Nå skal banksjef Stian André «Skørrin» Skåren få en ny kunde på mandag! For slikt går ikke an! Uansett så må vi nå til Hallen for å få Erlands underskrift.
I mellomtida legger Knut ut om Camaroen og min forventning slash skrekk stiger for å prøve udyret.

Ved Hallen så står det en broket forsamling og den første jeg ser er Alf Einar Brusveen. Jo, ja, Brusveen stiller jo opp for samfunnet han, så hvorfor ikke? Så ser jeg Roger Byfuglien. Fremdeles ingen alarmbjeller – Roger har unger i alder for bruk av idrettshaller (sjøl om de har sunnere interesser som jakt og fiske, heldigvis)
Etter hvert som vi nærmer oss så identifiserer jeg flere og flere av nære og – iallefall inntil da – kjære venner. Inkludert Jon Inge Huset i dress og med gitar – og til slutt Erling Brufladt i kritt hvit dress.
Hva i hule helheimen er det som foregår her???
Jeg skjønner nå såpass at jeg må ut av bilen mens Knut ordner underskrifta – og være litt ekkel med folk. I det jeg kommer ut så ser jeg fantefliret til Knut.
I følge øyenvitner er de forundra over at han ikke falt om stein dau og ferdig kremert av blikket mitt…

Jeg trekker pusten – mønstrer forsamlingen som til sammen har Nord Europas bredeste glis. Jeg stopper foran Erling – og mønstrer framtoningen opp og ned to ganger – før jeg står foran porten til Hallen.
– No ska du berre stå her – sier Knut.  I noen ville sekunder ser jeg for meg alt fra musikkkorps til litauiske strippere på innsida av porten. Og så siger den opp i det «Star Spangled Banner» drønner ut fra Hallens høytalere.
Igjen i følge øyenvitner står jeg plutselig i rett med capsen over hjertet.
Det første jeg ser er en lavthengende spoiler, så en sølvgrå enorm støtfanger før FORD sin legendarisk galopperende mustang lyner i krom mot Mustang2meg.
Fremdeles hører jeg USA’s nasjonalhymne som fjern drønning inn og ut av fokus.
Det er da jeg ser snusgliset til Erland Espelien som styrer musikken og porten (Og som for ordens skyld altså ikke har rota med noe som helst) – og Øyvind «Åta» Bergene som filmer så fort telefon hans klarer.

Nå hadde jeg så klart – faktisk – hele tida skjønt hva som kom….eller hvem er det jeg prøver å lure? Jeg skjønte jo absolutt ingenting og ble så målbundet at den berømmelige prinsessa var ei skravlekjærring i forhold!

Resten er egentlig historie. Min veldig urunde 47 års dag ble feiret vel en måned for seint, men hva så! Det ble utrolig moro, det ble seint og jeg ble så grundig rundlurt av en mester i løgnens edle fanteri som det gikk an å bli.
Dette har de holdt på med å organisert i et halvt år. Egen Facebookgruppe – som visstnok omtrent hele e-dalen veit om – alle altså unntatt meg. Det er Kongen av sosiale medier sin det!

I årevis har jeg krangla med konspirasjonsteoretikere og sabla dem ned med at menneskedyret ikke greier å holde noe hemmelig. Derfor er store konspirasjoner umulig. Jeg er nå grundig mot-bevist. Noe som betyr at det kan godt være aliens som egentlig styrer verden, CIA styrer været og Jonas Gahr Støre er en robot, men det blåser jeg i! For jeg har verdens beste venner og en 2000 modell FORD MUSTANG!

 

Mustang1

%d bloggere liker dette: