Tom Jonas Bøe tente dagens åttiende sigarett og tok en slurk kaffe. (Han bikket da 6 liter siste døgn) Mercedesen kjent som Blücher var nyskodd med ikke nye, men fullt brukbare vinterdekk.
Tom Jonas – også kjent som TJ – kikka med smale øyne bort på oppdragets hjelpemann – Henrik Kompen. Unge kompen hadde hengt – bokstavelig talt – en hel sommer rundt Bøe-residensen og snekra veranda, og var derfor dratt inn i TJ’s nettverk av pussigheter han forsøkte i like deler utnytte og få folk av.
Som f.eks denne torsdagskvelden midt i oktober hvor de hadde altså skodd Rustens koksgrå Mercedes. (En bil som så alt for fin ut for fattiglusa Rust)
– Åh du veit, sa Bøe – ein sku gjort noko drit med bilen hass.
Bilens eier lå for øyeblikket makelig henslengt i en sofa på Ungdomsklubben og styrte de unge håpefulle med like deler sarkasme og jernhånd. Men lykkelig uvitende om den gryende konspirasjonen
Unge Kompen hoppet omtrent opp og ned av iver.
– Ja, finade! (han hadde en gang i tiden styra med et kvinnfolk i Bagn) – Mø lyt gjera noko!
Begge to gikk seg en runde rundt bilen mens de tankefullt slurpa kaffe og ettertenksomt dro inn tjære og nikotin!
TJ retta seg så det smalt i titanstål-støttene i en hardt skadet rygg. (Det er sånt mer normale folk unngår ved ikke å hoppe ut av fly som faktisk fungerer – lang historie)
– Hvis mø hadde hatt ei tute te overs – åsså kobla den på fjernlyse hass!
– Jaaaah! Bifalt unge kompen med et bredt glis lett vandalisert etter en snøscootertur som endte brått i ei trerot.
Etter ivrig snoking i kriker og kroker på bygget enda kalt Smia på folkemunne, fant TJ det han lette etter. De sørgelige restene av en Volvo – i form av en nedstøva del med korrekt betegnelse «signalhorn» – eller altså «tute» for alle som ikke er ansatt i Statens Vegvesen.
De to wannabe-skøyerne humret fornøyd og skred til verket. Med kabelsko, gamle ledninger til forlengst stilnet bilstereo og høy sjøltillit på bilelektrisk, så fikk de ført sammen traust låt fra Bofors og tysk ingeniørkunst i det elektriske.
Og med årsak mer i iver og flaks enn kompetanse fikk de det til å låte. Så fort fjernlyset var på så remjet det fra grillen som en mellomting av ei katte med halen i dørsprekken og ei kåt padde i regnvær.
De to ingeniørene satte seg inn og tok en prøvetur. Forundrede pensjonister i aldersboligene registrerte kjappe lysglimt forbi ærverdige Bruflat Kirke – etterfulgt av tranelignende tuting. Men inne i bilen ble lyden lett overdøvet av latterbrøl.
Fortsatt småflirende parkerte de bilen uttafor Klubben og snek seg til litt mer kaffe fra en alltid gjestfri Rust – til tross for en alder som iallefall på TJ ikke passerte som annet enn re-sirkulert tenåring.
TJ hadde lurt folk før, så han holdt maska, men unge Kompen ble mer og mer påfallende stille. Til slutt unnskyldte han seg og gikk ut. Han hadde begynt å tenke – det gikk ikke fort, men det samlet seg snart i en vond knute i magen av frykt! Skrøyerstrek mot Rusten! Hva var det de tenkte på? Kaldsvetten brøt fram og en dråpe av svette rant nedover langs en ikke ubetydelig neserygg.
Nei! Dette gikk ikke! Legge seg ut med 95 kilo med hevngjerrig Rust full av eff og kreativitet! Folk hadde prøvd det før – og noen av dem var faktisk også i live om redusert til psykiske vrak. Henrik så seg rundt og med skjelvende fingre fikk han tak i en ledning inne i grillen som han dro løs og kortsluttet hele skøyerstreken.
Iallefall ser jeg det som eneste forklaring på at jeg ikke hørte et pip fra tuta på tur oppover. Jeg veit at TJ sto igjen på Bruflat – spent som en unge på Juleaften på at jeg skulle slå på fjernlys. Men ingen ting skjedde altså. Sjøl da han sendte meg en SMS med «Tut-tut!» så forsto jeg ikke noe. Det var først da jeg i et annet ærende fant restene av den omtalte Volvo-tuta i grillen ting begynte å falle på plass. Og jeg veit at Henrik sov godt den natta – med Etnedalsungdommens uskrevne regel godt under hodeputa: – Du kødda ikkje me Rusten!