Dumme politikere – that’s IT!

At politikere er dumme hører – og sier – vi ofte. Men sjølsagt er ikke de som er valgt inn via vårt demokratiske system dummer enn andre. En kan diskutere om politiker-rollen tiltrekker en del som er litt for smarte til en vanlig jobb og litt for dumme til å drive egen bedrift, men det er en annen sak.

Saken er at det har kommet – og vil komme – flere og flere saker politikere må ta stilling til som krever relativ god innsikt – utover sunn fornuft – for å kunne velge rett løsning. Det er saker som først og fremst involverer teknologi, og der det ikke er nok å synse og mene – en må vite.
Det gjør dagens politikere i veldig liten grad, og byråkratiet som skal forberede og legge fram sakene (og som i følge meg da egentlig styrer) har heller ikke den nødvendige kompetansen til gjøre det rette.
Et eksempel er den nye åndsverksloven. Vår eksotiske kulturminister la fram denne og fikk flertall. Dette er et skrekkeksempel på total inkompetanse over hele linja.
Hensikten var å gi rettighetshavere bedre beskyttelse mot uautorisert bruk av verk underlagt et eierskap.
Dette var drevet fram av diverse bransjeorganisasjoner som har engasjert juridisk kompetanse. Og her starter trøbbelet. Jussen er på dette området helt foreldet, og da hjelper det lite hvor godt en kan i praksis utdaterte prinsipper. Det første en skulle gjort var å starte med en gjennomgående drøfting av rettighetsforhold.
Når et verk, f.eks ei bok er solgt – hvorfor forblir opphavsretten til tankene i boka likevel hos forfatteren? Er den da ikke i realiteten bare leid ut? Det er slike spørsmål en skulle begynt med.

Det en isteden gjorde var å prioritere håndhevelse av bestemmelser, ved å slippe til private aktører i oppfølgingen av mulige lovbrudd. I praksis kan nå hvem som helst få lov til å overvåke hva som går av trafikk hos en privat bruker av Internett. Ved mistanke om lovbrudd må leverandøren av tjenesten oppgi brukerens identitet. Og her blir det enda verre, for nå kommer det slurv og hastverk inn i bildet også. Her har en ikke klargjort hvem som gjør hva i stresset med å får på plass en lov. Loven regulerer nemlig ikke hvordan og hvem som skal sikre bevis for mistanken. Dette er i andre saker helt klart definert som en oppgave for politiet. Slik er det ikke her. Ved mistanke om piratkopiering er det ikke fastlagt rutiner for hvordan dette gjøres. Før det kan være grunn for mistanke, må det foreligge bevis – som ikke kan sikres av private aktører – derfor kan det ikke legges fram en rettslig ordre om å utlevere brukerens identitet.
Det er altså et lovverk uten tenner.

Så kommer den praktiske biten – og der står det enda dårligere til. For de litt teknisk kyndige som samtidig utgjør en fare for alt fra nasjonens sikkerhet til barns trygghet, så finnes det løsninger som sjøl ikke all verdenes etterretning og overvåkning kan bryte utenom gjennom god, gammeldags infiltrasjon. Løsninger som TOR og Freenet ligger der og er helt nødvendige i regimer der f.eks meningsytringer er sensurert. Disse systemene blir og vil bli misbrukt, og det er heller ikke teknisk mulig å begrense dem eller kontrollere dem uten å ramme «sivil» trafikk i stor grad.

Da ramler argumentene for den nye loven – samt det noe mer omtalte Datalagringsdirektivet – helt sammen.
Det en da velger å gå etter er småfiskene. De som laster ned en TV-serie, en CD eller noe lignende. Først og fremst uten å ha hatt en grundig diskusjon om hva rettigheter innebærer, men også her er loven totalt fånyttes.
Poenget med å kunne spore hver enkelt brukers aktivitet – sjøl på helt åpent nett – forsvinner når det tar 2 minutter og tre klikk på OK for å få det til å se ut som en surfer fra en maskin i f.eks Pasadena, California US of A, mens en egentlig  sitter fysisk plassert i Granumsbygda, Etnedal, Norge. Til og med helt gratis og fullt lovlig. Det er altså umulig å ta en som laster opp (det eneste som er ulovlig, forøvrig) hvis vedkommende ikke er helt nedsnødd teknisk, og da får en trolig ikke engang benytte det en laster ned.
Og som før nevnt – de som virkelig er farlige og kriminelle ser en ikke at er på nett en gang.
Her ser vi dumskapen både hos utredning og de som vedtar. De veit ikke dette, de forstår det ikke og kan derfor ikke forholde seg til det. Det er ikke det at de er mindre intelligente, men dette er vanlige folk som bruker PC til å sende e-post. gå i banken og sjekke YR – da trenger du ikke vite hva en IP adresse egentlig er eller hvordan en proxy virker. Langt mindre forstå prinsippet med den juridiske nøtten som ligger i å hente ned eller laste opp en del av ei fil hvor delen isolert sett ikke kan sies å være f.eks en film, men når en får alle delene så er den plutselig et opphavsrettslige beskyttet åndsverk. Men siden en ikke har tatt ned eller lastet opp hele fila fra en bruker – hvem skal da straffes?
Det kan sammenlignes med at tusen stykker stjeler Mona Lisa bit for bit. Hvem er da tjuven? Alle? Ingen? Fortjener en da kollektiv avstraffelse?

Men når en skal begynne å regulere denne teknologien med lover og regler SÅ må en være klar over dilemmaene og forstå informasjonsteknologi. Når de som styrer med dette ser det blinker i lampa for trådløs forbindelse, så forstår de ikke at til og med that’s IT. Og that’s it!

%d bloggere liker dette: