EN ALLEHELGENS-NATT MARERITT

En september-natts mareritt 2
Gnomens hevn

Denne gangen var det faktisk en mørk og stormfull natt. To ganger hadde Kong Vinter alt sveipet innom Haugalifeltet og lagt igjen sin hvite, kalde kappe, men Ruskevær Høst hadde ikke tenkt å gi seg uten sverdslag med vestavind og regn. Så på Allehelgensaften reiste gradestokken sin søyle av rødt og regnet drev tidvis nesten vannrett inn over nabolaget på beste Bruflat Vestkant.

Da Midnattstimen kimte ut og selv de mest avhengige av TV 1000 hjelper deg hadde sovnet med ølboksen trygt i den ene handa og den andre like trygt i bokseren, så gikk strømmen. Hvordan Vegard Storsveen slet seg ut i fra Graneisbygde, og trosset elementenes ville kast og kav for å finne kabelbrudd til dobbel overtid og andre tillegg, er en annen og langt mer heroisk historie.

Ned fra Torshaugens allé av vier og brisk gled en skygge nedover mot Haugalifeltet.. Innhyllet i en kappe med hette snek gnomen, haugatyet og tussen Deigolv Digre seg langs med veikanten mens han været etter kristenmanns blod. Han stoppet utenfor hos Geir Otto Pettersen, men kjente ingenting. Han tuslet videre som tusser naturlig nok gjør, men bråstoppet da den liflige duften av nyfødt barn kilte i den lange nesa hans.

———-

Jon Inge Huset våknet og blunket mot mørket. Han så absolutt ingenting. – Ouuff! Sukket han oppgitt for seg selv – Typisk me. No er e pinadø dau me! Også te og me før e vart 30!
Det var da han merket at Åse snudde seg ved siden av ham, krøp inn til ham og mumlet – Hingsten! Før hun sovnet helt igjen.
– Ouff! Sukka Jon Inge igjen. – Ikkje eingong å daue skikkelig greie e…- da han forsto sammenhengen med at strømmen var gått. – Ja, eg får prøve og søva att, men e kjem sikkert te å drøyme noko drit kjedelig. Konkluderte han med sedvanlig optimisme…

Like før han sovnet igjen så hørte han en lyd. Det var da virkelig latter? Noen som lo et sted i huset. Det gikk litt før han skjønte det var Vanessa som gurglet fornøyd og hørtes ut til å ha det kjempemoro. – Ouuf! (Igjen.) – Alle har det moro, berre ikkje e. Typisk, tenkte unge Huset.

Han gled ut av senga og famlet seg mot døra. Igjen nesten hylte Vanessa av fryd inne på barnerommet. Jon Inges slett ikke dårlige øyne hadde vendt seg litt til mørket og han skimtet så vidt omriss og skygger ute i gangen.

Nå kunne vi trekke dette ut i langdrag, men siden enkelte ikke så veldig trofaste lesere uttrykker en viss misnøye med å lese lange, om enn spennende og grøssende som isvann langs ryggraden utpenslinger av begivenhetene, så spoler vi heller raskt fram med et lite resyme:

Jon Inge oppdager at vår gamle venn fra En Septembernatts Mareritt – altså gnomen Deigolv Digre som viser seg å bo under Torshaugen – har kommet seg inne i huset deres, og er i ferd med å røve den ikke helt nyfødte, men likevel nusselige Vanessa. Jon Inge har ikke vår helt fra Septembermarerittet Erland Espelien sine militære ferdigheter, men han har åndsnærværelsen! Så han utfordrer Deigolv – som den rimsmeden vi veit gnomen er – til duell! Med limerick! Den som først ikke greier å svare taper! Innsatsen er Vanessa.

Og her går vi inn igjen i historien.

——–

Deigolv flekket lange gule hestetenner og kremtet før han deklamerte med stor innlevelse og swung:

På Torshaugen er det mange grønne flekker,
der havner de som mot Deigolv Digre trekker!
Men det er lov å prøve,
det er bare å gå hjem og øve!
Det siste du hører er skallen som sprekker!

– OK, sa Jon Inge. – Den har Rusten lært deg, ikkje sant? Hm? Hm?
Men Rusten har e parkert so ofte at dette bli berre førr lett! Hør her no:

Du er ikkje pene synet!
Trur du er jævla tøff i trynet!
Men det er samme gamle regla
du har ikkje klør, berre møkjute negla!
Du er ikkje mer fale´ enn ei klissvåt dyne!

Gnomen akslet seg og gliste igjen.
-Rusten ja, han er en underlig skrue. Som når dere narrer ham med på Monopol!

Smågris og siving venta på blod,
når Rust og URberg over brettet banna og slo.
Nei, dette var titanenes kamp
– og slett ikke noe for siving og ramp!
Det endte da Rusten tapte og slo bordet i to!.

Jon Inge hadde svaret klart og lot seg ikke avspore fra temaet, men fulgte opp med direkte personangrep.

Under Torshaugen sitter en stakkarslig fjott,
Ikke et skarve kvinnfolk har han fått!
Alt han kan er å synse og mene
– samt drive hån mot de han burde tjene.
Nå må kjeften hans stoppes for godt!.

Deigolv Digre knyttet nevene og svor:

Når jeg ser deg må jeg flire,
Ikke kan du rygge og ikke kan du gire!
Men for en latsabb av rang,
kan tida fort bli fryktelig lang.
Når arbeidstida er fra to til fire!

Jon Inge skjøt fra hofta og la lista enda høyere:

I e-dalen var det høst og det det nærma seg jakta.
Og nå henger Deigolv til mørning, steindau og slakta.
For med gnomen var det bare tomt skryt og snakk.
Jon Inge flira og så var det farvel og takk!
Med ord han viste hvem som hadde makta!

Gnomen fulgte opp med å gå på familie, men måtte ty til nødrim..

Jon Inge i Huset kunne til eksamen ei vingle.
Dette var ingen lek for åte og pingle.
Men det svaret han ga,
var slett ikke bra!
Nå sliter han som gårdsgutt på Kringle! »

Jon Inge – som kjente han begynte å bli grisevill – lot blodet få flyte fritt.

Å vara så liten kan umulig vara sunt!
Og han svigers har smartare halm i bunt!
Du er ikkje stort større enn ei høne!
Så alle er nøgd te å skjøne,
at du er raskar å gå over enn rundt!

Det var ikke linjene om størrelsen som avgjorde det, men linja om høna. Som et lyn slo det ned i Deigolv Digre. Barndomsminnet fra over 1000 år siden. Kosehøna hans. Hønepøne. Han hadde hatt henne fra hun var liten kylling. Og det var den eneste vennen en adoptert tusse hadde hatt i trollfamilen der han vokste opp.

Åååh! Alle de eventyr de hadde delt. Men en dag var hun borte. Deigolv hadde lett hele dagen, men i tårer hadde han trasket hjem til trollhulen hvor trollmor hadde servert hønsefrikassé. Det gikk midt ut i måltidet blandet med hans salte tårer før han forsto sammenhengen…
Og når presset minner og tårer seg på

Fortvilet forsøkte han å dikte, men alt han kunne tenke på var Hønepønes klukkende latter og hvordan hun lekent hadde plukket av seg en fjær og kilt ham bak øret.

– Lei og vrang du er i ord…
Begynte Deigolv, men måtte snufse bort en lang nesedråpe som dinglet ytterst i snyteskaftet som fra en istapp en vårdag.
– eeeh….mye har du sagt og mer vil jeg si….

Så stoppet det seg helt. Deigolv slapp fra seg Vanessa og som en …vel, ikke akkurat tiger, men iallefall en velvoksen panda var Jon Inge over babyen og løftet henne opp. Før han fikk kommet seg unna så hugg Deigolv tak i foten hans, men det var ikke fordi han ville stoppe unge Huset. Nei, isteden klamret han seg til foten hans og lot tårene fosse tross sammenknepne øyne, mens han hylte – Høøøøøøøønepøøøøøne!

Det var da Jon Inge våknet av at Åse ristet i ham. Hun så både forskrekka og litt sinna ut. – Ko du meina med Hønepøne? Er du ikkje fresk?
Jon Inge smilte i skjegget. – Den drømmen var faktisk ikke så drit kjedelig likevel…

————–

Etterord.
Rett skal være rett. Takk til Jon Inge og Erland for noen av limerickene – om enn i andre sammenhenger og form :o)

%d bloggere liker dette: