EN NOVEMBER-NATTS DRØM

En september-natts mareritt 3
Gnomens Mareritt

Det dalte idyll ned i vinternatten. Som søsken av stjernene over skyene falt det stjerner av is fra undersiden. Som resten av Norge sov nesten hele Sør Etnedal med bare utelamper som døsige vektere mot nattemørke og snø.

I hønseriet på Voxen gård våknet et par – tre høner og klukket av angst og indre uro før de trakk seg tettere sammen og sovnet igjen.
Nede i krysset der den bratte stigningen fra hovedveien delte seg opp til gården og bort til Haugtun var det spor i nysnøen etter store føtter med korte skritt.

Tommy Øybakken hadde ikke vært nedpå stolen de siste fem minuttene. Potten var på 78 tusen – og bare han og en latterlig taper – Kane55 – var igjen på det virtuelle pokerbordet.

Tommy høynet beløpet han mente stemte sånn noenlunde med det lå i nattsafen på Narvesen kiosken hans, og trykket Enter.
Nå sto han oppreist på tåspissene (i den grad de slitte tøflene hadde noe slikt) og skjermen fløt inn og ut av fokus for ham.
Plutselig blafret skjermen på ordentlig (på samme tid som Voxen-hønene kjente uroen).
Tommy gispet etter luft. Skjermen falt til ro og den syntetiske lyden av kortutdeling summet fra høytalerne.
Kane55 kaste seg.
-YEEEEEEAAAAH!
Tommy knyttet nevene så hardt at de tegnet halvmåner i håndflatene og foretok en heller ukoordinert og til tider svær uanstendig dans rundt i stua.
Feiringen ble avbrutt av at Bente Andrine plutselig sto i døra og presterte det kunststykket og skrike samtidig som hun hvisket.:
– Ko du DRIV med? Du vekke ho Tomi….
Lengre kom hun ikke.
– Je skal gje de vekke je! Sa han og svinget Bente Andrine opp i armene og som i sine glansdager i fotball løp opp trappa – nå også på full fart til en heldig scoring.
Tre minutter etter var det igjen noen som hylte -YEEEEEEAAAAH!
Det var Bente Andrine.

Men Tomine – Tommy og Bente Andrines lille lykke, med sin mors utseende og – skulle det vise seg – sin fars flaks, sov uforstyrret.
Helt til Deigolv Digre løftet henne ut av barnesenga.

Denne barnerøvende gnomen med ikke helt klar forestilling om hvorfor han prøvde å røver unger. Det var bare slikt gnomer gjorde. Dessverre hadde han ikke fått med seg at det egentlig skulle gjøres med at en bytta ut en av sine gnomunger – en såkalt bytting – med et menneskebarn, men adoptert av en trollfamilie som Deigov var, så hadde ikke alle gnomskikker blitt forklart i detalj. Troll er som kjent mer opptatt av å stenge prinsesser inne i berg, samle gull og kappete med askeladder. Men det var da for svarte ikke eventyr jeg skulle fortelle!

Så jo, altså Tomine våknet, blunket mot det usannsynlig stygge skaftetrynet som kikket ned på henne. Småjenta kniste og gurglet. En kunne si hva en ville om Deigolv, men barnetekke hadde han.
Og dette hadde blitt en av Deigolvs mer suksessfulle røverier – faktisk det eneste han hadde fått til, hvis han ikke hadde satt seg opp mot Vest Opplands største flaksegris – Tommy The Kjing Øybakken. Universet tillater rett og slett ikke sånt. Planetene går i sine baner, stjernene henger der de gjør og Tommy har flaks.

Og nettopp unge Øybakken strakte seg fornøyd og kjente etter om han var sulten – mja, mjo litt. Nyknallet, nesten 80 K rikere og bare litt mat nå så var livet helt greit. Han dyttet en sovende – og smilende – Bente Andrine ikke direkte hensynsfullt unna og dro skjødesløst på seg den berømmelige veldig grå treningsbuksa, før han tasset ned i den byggeplassen Haugtun for tiden var. Snart var det mer standsmessing, men enn så lenge så fløt opp-pussing og nybygging overalt. Tommy hentet ut det mest usunne han kunne finne i kjøleskapet.

Og som så ofte før var det Den Evige sannhet – fylla har skylda – som hadde nettopp det. Tommy ville ha øl! Og ølet var i kjelleren. Tommy tenkte seg om litt, skulle han rope på Bente Andrine og få henne til å hente? Unge Øybakken var ikke helt immun mot erfaringer og lignende scenarioer før i verden hadde ikke falt direkte heldig ut – noe som for så vidt var en så uvanlig følelse for Tommy at han stusset litt og virkelig kjente litt på følelsen. Helt i tråd med råd fra alle forståsegpåere av selvutvikling – sjøl slikt som andre betalte i dyre dommer for fikk Øybakken selvfølgelig helt gratis. Men ølet måtte han hente sjøl fant han ut.

Vel nede og i det han slo på lyset så han rett på det styggeste utysket han hadde sett i hele sitt liv. En snau meter høy, nesten like bred med korte armer og bein men enorme hender og føtter. Men hodet slo alt. Et grev av ei nese som ville fått en maursluker til å grine av misunnelse og to små røde øyne som forundret kikket til hver sin kant. I en åpen munn grodde en skog av skjeve, gule og lange tenner. Klærne var et lappverk av filler og farger. Midt opp i armene på alt dette lå Tomine og smilte fornøyd.

Tommy hadde verken militær trening eller slu kreativitet som kompisene hans Erland og Jon Inge hadde hatt i møtet med gnomen Deigov Digre, men han lot seg ikke stoppe av det. Dette gikk på kun farsinstinkt. Men nei, Tommy brukte ikke sine ferdigheter fra fotball med en rå takling, men instinktet satte i verk et av hans andre uovervinnelige våpen. Charmen.
– Jasså, sa Tommy, er det den karen? – Bli med opp å ta ein øl no. Han gikk nonchalant bort og plukket opp et par bokser fra den anselige stabelen med brett like nedenfor trappa.

Deigolv Digre – som var vant med skrik og skrål når noen en sjelden gang fikk se ham, ble stående og bare glane på Tommy. Det lange menneskerekelet sto lent mot trappegelenderet med hodet lett på skakke og det innbydende halvsmilet ikke en levende sjel enda hadde greid å motstå.
Deigolv kjente en liten glo begynne å gløde i et frosset gnomhjerte og tok to usikre stabbende skritt mot Tommy. Denne nikket med hodet og snudde seg for å gå opp
– Kom no! Sa han og Deigolv var solgt.

Snart satt de ved kjøkkenbordet med hver sin øl og Tomine gurglet nysgjerrig i fanget på Deigolv. Tommy skålte og skoldet Deigolv i lyset fra et nytt smil så blytungt av charm at Deigolv bare måtte smile tilbake.

Men i mens raste Tommys kalkulerende spillerhjerne av sted. Regnet ut odds, muligheter og sjanser. Alt på siden av en bevissthet som for lengst var slått over på pur automatikk. Skissen av en plan begynte å komme i fokus.
– Slike gnoma har je hørrt veit ganske my’….spørsmålet ble fulgt av et nytt smil.
Deigolv slurpet i seg en ny slurk øl og dyttet forsiktig Tomine unna som leende grep etter nesa hans.
– At vi vet mye er sikkert som banken, hva var det du hadde i tanken?
Tommy stusset et lite øyeblikk om dette var et limerick, men kom til at det ikke var det.
– Veit du åkken som har størst her i dalen da? Du veit slik….igjen smilet med et talende blunk.
Deigolv lyste opp.
– Åh ja, det skal du vite – at gnomer vet hvem som har mye og hvem som har lite!
– Jaha? Få høre da?
Deigolv kremtet.
– Det er han som har ansvaret for pølser å pakke – ingen andre enn han Jan Terje i Rustebakke!

Tommy gliste. – Åh jeg veit nå itte det da! Dæ er my’ styggdiger dall oppi her!
Gnomen ristet bestemt på hodet og Tomine prøvde begeistra å fange det lange svingende nesegrevet.
– Det som et gnomedikt sier er viktig er også alltid faktisk riktig!
Tommy skjønte det var fast fisk på snøret han hadde slengt ut. Det var bare en måte dette kunne gjøres på. Slik han hadde ordnet resten av livet sitt. Pur flaks!
– Nå har det seg slik, sa Tommy og lente seg sjølsikkert tilbake med hendene bak nakken.
– At je har en magisk tommelstokk! Og den fortel heilt andre ting…
– Tommestokk er vel ordet de fleste fatter – for ikke å bli gjort til høylydt latter!
– Åh nei, se du! Detti er en TOMMELstokk! Tommy dro opp en helt ordinært utseende to meters gul tommestokk fram fra under stolen han satt på. Haugtun var en byggeplass som vi husker.
– Denna her bære finn du eit tall på og så kan je si deg åkken som har så lang.
– Om du er aldri så lang og mager av løgn er du full! For dette er jo bare reinspikka tull!
– Pøh! blåste Kjingen – er bære å prøve dæ! Han sendte den påståtte tommelstokken spinnende tvers over bordet, og Deigolv hogg tak med gule klør. Han studerte Tommy med smale øyne – et grått og et grønt. Tommy satte maks watt på smilet og nikka oppfordrende.
– Hvis jeg gjetter riktig så får je att ho Tomine. Deal?
Deigolv så skeivt på Tommy og en kunne nesten se at odds for og i mot ble kalkulert i øynene hans.
– Vi kaller det en avtale og den skal du til fulle betale!
– Det er jaddi greit! Tommy slo i bordet, men fremdeles smilende.

Gnomen brettet sakte ut tommelstokken og ga Tommy et blikk for hver lengde som rettet seg ut. En krokete finger med en like vanskapt negl startet på enden og gled raslende oppover plastikken. Tommy greide så vidt å beholde smilet da han så strimen av røyk som begynte å sive opp fra en ruglete fure i måleredskapen der kloneglen sakte krøp oppover. Den stoppet – nesten på 13 cm. Før den beveget seg som en snegle med leddgikt opp mot 15. Der stoppen den igjen – nesten. Som et lyn glimtet det blå elektrisitet og Deigolv Digres negl falt til ro med en sislende lyd som vann på varm kokeplate. På 19,5.
Tommys smil visnet og la seg i alvorlige folder.
– Tja, åkken kan det vara som har ein slik trøllebløyg da?
– Det er ikke mange – som har såpass digre og lange! Erklærte gnomen med et smalt smil.
Tommy retta seg. Selvfølgelig svikta ikke flaksen.
– Åh du skal nok får veta åkken det er! Med en kjapp rutinert bevegelse vippet han ned den berømmelige grå joggebuksa.
– Det er ingen andre enn denna her!
Tomine lo høyt og Tommy rødmet faktisk og kjente han muligens hadde brutt flere lover for anstendighet enn han noen gang kom til å gjøre igjen.
Gnomen bare satt og stirret storøyd på det fæle utysket som hang over strikken i joggebuksa som en feit pytonslange i solsteiken over ei grein.

Tommy slapp udyret tilbake på plass og benyttet gnomens sjokk til å plukke fra ham Tomine som ble forsvarlig sikret i en barnestol.
Så satte han seg på bordkanten rett foran gnomen.
– Åh veit du å da, sa han. – Jeg har faktisk aldri knalla en gnom….diskret snek handa seg innafor joggebuksa igjen.
Deigolv Digre sperra øynene forskrekket opp og spratt lynsnart ned fra stolen og rygget mot døra i imponerende tempo. Tommy blunka og smilte. Deigolv snudde og løp.

Denne gangen registrerte ikke hønene på Voxen gård at det var trollpakk som for forbi, for trollpakket føk så fort forbi at han knapt satte spor.

Tommy plukket opp Tomine. – Nå ser vi itte den gnomen meir!
– Dom gnom! Slo Tomine bestemt fast.

———-
Neste morgen – Haugtun.

Tommy tuslet noe søvnig ned på kjøkkenet etter å ha sovet noen timer. Han var ikke helt bestemt på om han hadde hatt et livaktig mareritt eller hva som var tilfelle. Så hørte han Bente Andrine inne på stua. Hun satt med Tomine på fanget og holdt på med en pekebok. Det var åpenbart ikke «Vallers førr dei minste»
– Nei, Tomine! Det er en e-le-fant. Ikkje pa-pa…

%d bloggere liker dette: