EN VÅR-NATTS MARERITT

En september-natts mareritt 4
Gnomens likemann

Påskeevangeliet var forlengst pakket bort og Kong Vinter gispet døende i bakhellinger mot tidvis sol og regn.
Men selv om lysere tider hadde meldt sin ankomst lå stillheten og tussmørket som et mørkeblått teppe over Bruflat i de sene nattetimer. Kun en svak melodi fra en og annen tilårskommen bekk som sildret gjennom snøen hindret total stillhet. Med et hørtes tassing i grusen opp Kjørkjebakkene, som svake taktslag mot bekkenes vårsymfoni!

En mørk, liten skikkelse med kloaktig fingre forserte terrenget i et unaturlig høyt tempo, de korte beina til tross Ja, det er helt riktig – det er Deigolv Digre som har våknet opp fra sitt tilholdssted nedunder Torshaugen. Den (forsøksvis) barnerøvende gnomen, eller tusseladden om du vil – fra et Septembernatts Mareritt har denne gangen tatt turen til andre sida av Bruflat sentrum. Etter to mislykkede kidnappingsforsøk i Haugalifeltet, (og et sensurert på Haugun) verket den underjordiske nå etter duften av kristenmanns blod!

Kjørkjebakko burde jo i så måte være midt i smørøyet, men nå var det først og fremst små barn gnomen higet etter, så presten fikk sove i fred. Den lange nesa snuste seg elegant forbi Prestgardssvingen 2 – der hvor mor Åse og Ola forlengst hadde tatt kvelden. Gnomen stusset litt over et skarpt lys som brått kom fra et rom i andre etasje der, men han tusset videre i retning Magne Robøles gjeldsfrie palass av tømmer og torv.
——-
Samtidig, ca 200m lenger opp

Magne Robøle våknet av et glass som knustes….
– Fuuun, detta va eit svært glas, eit par svølga va dæ att mæ. Magne hadde pent og pyntelig sovnet i fyringsrommet sitt mens han bivånet flammene i selskap med noe sterkt i koppen.
Den lysebrune «colaen» flommet utover gulvet og dannet noe som for Magne lignet et kart.
– Fuun, kanskje det æ eit skattekart, tenkte Magne. Men så begynte han å gruble, ko æ nå egentle eit skattekart? Og koffer heite dæ kart? Kunna det vara i slekt med møltekart?
– Detta må e te bøtn i, e tek ein ørliten skvett te…
Som tenkt så gjort.

Linda og barna var forlengst i drømmeland, og ante behagelig lite om hva som var i ferd med å skje innen husets fire vegger.
Gnomen listet seg ned trappa til fyrrommet for å konstantere at Magne satt og døste foran flammene. Joda, strevsomme dager i Relacoms tjeneste hadde gjort Magne både sliten og tørst, som igjen var på tur inn i drømmeland – nå med et pappkrus i hånda. Deigolv tvinnet de digre klørne av tommeltotter og dro på seg et glis av gule hestetenner – kysten var klar!

Han listet seg over skifergulvet, og satte kurs mot andre etasje hvor Robøleprinsessene sov trygt. For en gangs skyld forløp alt etter plan og hensikt. Maya og Synne hadde arvet sin fars gener til å «søva dubb» så ingen av dem engang våknet da gnomen bar dem ned inntullet i ullteppe – en unge under hver arm.

Faktisk kom Deigolv Digre helt ut av huset og halvveis bort til portstolpene borte ved prestegården før ting skar seg.

– Hei der! Kæm æ du? Gnomen snudde seg sakte mens hans mest fryktinngytende snerr la seg rutinert til rette mellom vorter og rynker. Figuren foran ham så ikke akkurat skremt ut. Med knapt en halv meter mer høyde enn gnomen sjøl, med en tett og bustet manke av syndesvart hår var det egentlig bare brillene som sa imot påstander om at denne karen også var av gnomeslekt.
– Jeg er Deigolv Digre Den Grusomme’ – og hvilket kryp ønsker så å vite de’?.
Svaret overrasket gnomen.
– Navnet er Knut, det er av god norsk avstamning og er ei skikkelig sterkt, godt mannsnavn. Eg er Siv.ing frå NTH, cand.Merc frå NHH – høgare befal og innehar NM-sølv i judo, før å nevne noko.
Tiraden ble avslutte med et fornøyd lite og ikke helt umerkelig stolt nikk.

Gnomen skjønte med ett han var opp i mot skikkelig motstand, en mann av sjeldent kaliber – både fysisk og intellektuelt. Det som i utgangspunktet var plankekjøring var plutselig blitt et betydelig fjell å bestige.
Knut Robøle – Magnes eldre bror og bevandret i både norske og russiske legender – gjennom en betydelig Donald-blad samling og mange frierferder i Østblokken, var ikke et øyeblikk i tvil om at dette var en sertifisert logikk og empiribrytende tusse. En skapning hans husmann, men intellektuelle nemesis Ironoxide kunne kokt i hop en sein lørdagskveld.
– Eg vil på det sterkaste tilrå deg å gje frå deg niesene mine. Konsekvensen lyt ellers bli fysisk håndgemeng. Og eg er større og sterkare enn deg. Det var ikke rom for tvil i faktumet sivingen slo fast.
Deigolv blåste i nesa.
– En utfordring har du gitt! Lever det fra deg så jeg får skrevet på passet ditt!
Knut sprutet ut i undertrykt foraktelig latter.
– Sjøl Skåren får til betre dikting enn noko slikt!
Gnomen snerret – Så velg gren der vi kan holde en test og avgjøre hvem som er best!
Knut mønstret den vel meter høye klumpen av filler og deformerte lemmer. Dette ville nesten bli uetisk lett.
– Åh du veit eg kan svinge ei dame elegant i ein vals! Så lat oss danse om seieren.

——-

To timer seinere sank Robøle og Digre sammen i hvert sitt hjørne.
I to strake timer hadde Knuts gamle gutterom gitt rom for gammeldans, swing og svenskpop – – Og e æ så elegant, sa Robøle – tydelig fornøyd med egen innsats etter første runde, men gnomen trinset rundt som en dvergaktig kraftplugg på speed. Dansen gikk fortere, musikken ble høyere og etter en stund merket både sivingen og gnomen kjøret. De to premieprinsessene og Knuts kusiner sov forøvrig uforstyrret på Knuts gamle køye. De hadde hørt verre når deres far hadde Zappa-kveld…

Knut fikk igjen pusten.
– Dette lyt avgjerast no. Eg utfordrar deg til pardans. Eg fører.
Gnomen snøftet og skulte mot veggen full av judotrofeer.
– Ja, at du får tak i meg det er nok et sjakktrekk verdig – da ville jeg være rimelig fort ferdig!
– Duh! Ikkje! Knut viftet advarende med pekefingeren. – Ikkje beskuld meg førr å ville jukse! Det ville væra heilt uetisk og ikkje i tråd med like vilkår førr ein handel vi begge har nytte av.
Tusseladden stusset.
– Er dette ditt ærlige ord – sverger du ved din kjære mor?
Knut bekreftet det med omtrent femti ord på nynorsk.
Gnomen kravlet seg opp og gikk Knut i møte som bukket elegant. – Kan eg få denne dansen?
Deigolv Digres krokete klolignende hand hadde ikke før lukket seg om sivingens diskret manikyrerte puselanke før tussen seilet gjennom lufta. Han landet med et brak og var plutselig knytt sammen i en intrikat menneskelignende knute, mens han ble holdt nede i et jerngrep mellom knuste møbler og annet uvurderlig arvegods fra Robøles barndom.
– Jam-m-m-men du looooovet å ikke jukse!!! Pep gnomen og fikk ikke engang til et skarve nødrim, han minnet mest om Trond Viggos Griner’n der han lå klemt fast i Nysveknekken som Knut hadde oversatt grepet fra japansk.
Gnomen kjente Robøles varme pust mot øret og hørte en lav hvisking. – Det er ikkje mye ein kan lære tå Rustepusten, men å ikkje bry seg om ko som er løv, men berre ko som er Rett er ein tå dei tinge’!
Deigolv kjente han ble løftet opp og så vinduet nærme seg. Knut skiftet lynsnart til et ethåndsgrep og åpnet vinduet med det andre.

Deigolv Digre landet igjen med et noe mer dempet brak nede i far Ola Robøles ripsbusker og trillet videre nedover Kyrkjebakken. Han stoppet ikke før han slo hodet hardt i bårehuset ved Bruflat Kirke. Blå gnister av beskyttende magi brant av ham hårtuster og snufsende kom han seg på beina.
Han skjønte nå hva han hadde hatt med å gjøre. Liggende på gulvet på Knuts gutterom etter den uhyre korte «slosskampen» hadde han fått sett et bilde som hadde sklidd ut av et fotoalbum. Et gammelt gulnet foto med en mannsperson på. Med sirlig skrift var det skrevet «Nysveeingenes stamfar» Det som forklarte alt for gnomen var det som stakk ut av beinet på den tidsriktige nikkersen mannen hadde på seg.
Noe lignende «fot» på en mann hadde gnomen ikke sett siden han ble sendt ned i kjelleren etter øl under et særdeles blodig bryllup i Hallingdal på 1700-tallet.

%d bloggere liker dette: