ET MIDTSOMMER-NATTS MARERITT

En september-natts mareritt 6
Gnomen vs Jason Berg – License to skøy

OPPTAKT – LITT TIDLIGERE PÅ FORSOMMEREN

Ole Bjørn Fløgum hadde gått gjennom hele Opels mangeårige historie. Dette var noe som til vanlig engasjerte Deigolv Digre, men akkurat denne kvelden satt gnomen mutt og tankefull ved kjøkkenbordet i Fløgumsvillaen.
Til slutt etter den tredje kaffekoppen, og en særdeles interessant anekdote om Opels viderverdigheter med wankelmotorer, måtte Ole Bjørn nesten dytte borti gnomen for å få en reaksjon.
Det var fryktelig trivelig når denne lille rare figuren – gnomen altså – stakk innom Ole Bjørn for en lang bilprat. At han så noe merkelig ut – igjen fremdels gnomen – brydde ikke Ole Bjørn seg noe om. Han var veldig tolerant slik så lenge karen var interessert i bil. Men denne kvelden var det ingen entusiasme å spore.
– Er det noko gale? Måtte Ole Bjørn til slutt spørre med et høflig og unnskyldende smil.
Deigolv sukket dypt og store mengder luft blåste ut av den lange, digre nesa hans med slik fart og kraft at en serviett lettet fra kjøkkenbordet og landet flagrende på gulvet.
Ole Bjørn var raskt til stede og plukket den opp med søplebrett og feiekost.

Og etter hvert kom historien. Deigolv Digre var dypt deprimert. Ikke noe hadde han fått til i sine over 1000 år! Han hadde flott hus, eller hule for å være korrekt, under Torshaugen, masse gull og sølv, men det som virkelig betydde noe for gnomer og annet trollpakk fikk han ikke til! Hva betydde all verdens rikdom når en ikke fikk realisert seg som gnom? Hva skulle han med hele rom med rikdom, når han ikke fikk tak i et eneste barn av kristenmannsblod?

Snufsende fortsatte Deigolv klagesangen sin
– Ikke en eneste snørrunge klarer jeg å stjele – jeg kan like godt gi opp det hele!
En gang hadde jeg både kone og en liten knøttegnom.
Nå er hula mi bare trist, stille og tom!

Så kom den tragiske historien om hvordan Deigolv hadde gifta seg, fått unge og livet så lyst ut for en da middelaldrende gnometass. Helt til en stormfull natt menn med fakler og høygafler hadde funnet hula, dratt kona Villdur og sønnen Mygle med seg. Deigolv hadde så vidt greid å rømme. Villdur hadde en kåtsprengt ungkar fra Torpa kasta stål over og gifta seg med og sønnen Mygle hadde Deigolv lett etter i årevis, før han hadde i rein desperasjon tok opp den gamle underjordiske skikken med å stjele andres unger. Både som hevn og for å døyve ensomheten og savn. Men han hadde ikke greid å få med seg en eneste unge og nå orket han snart ikke mer. Han savnet Mygle så grusomt. Den surklende latteren, og sin fars henholdsvis grå og grønne øyne som strålte av glede når han ble lugget lett i nesehårene (Det virker på gnomer som når noen kiler oss mennesker)

Ole Bjørn trøstet så godt han kunne – og holdt det stadig økende forbruket av tårevått snytepapir unna.
Så fikk han en ide! Praktiker som han var så var dette forholdsvis lett å løse med litt planlegging. Hvor var unger lettest å få tak i? Jo, når foreldrene sov og med færrest mulig foreldre i nærheten.
– Og hvor i all verdens rike, finner en stakkarslig gnom slike?
Deigolv dro inne en halv liter med snørr og svelget tungt, mens han så på kammeraten med blanke, men en smule håpefulle øyne. Et grått og et grønt.
– Njai, det er jo ein familie borti her som karen er mykje borte… Dei har akkurat fått andre ungin.
Deigolv blunket og nesten siklet.

—–
MIDTSOMMER

Duften av syrin flommet som fra en velduftende kvinne langs veien opp fra Blåflat. Sommernattens lette dimming av lyset ga akkurat nok dekning til at Deigolv kunne stikke seg vekk om en sein bil skulle forstyrre idyllen.  Og dessuten var trolig en hver sjåfør i E-dalen så seint ute så full at de ikke ville kunne skille de rosa elefantene fra en liten gnom.

Han ble stående i avkjørselen opp til Bøvarstogo. Mot den lyse sommernatthimmelen lå taket Bergene-villaen så vidt synlig over den skogkledde lia. Som et Soria Moria bak fjellene.
Deigolv var ikke helt ukjent i området – det hendte han besøkte tante Ingun og fikk henne til å lese høyt fra gamle Tina katt historier, men dette var jobb og ikke fornøyelser.
Gnomen begynte å snike seg uhyre forsiktig oppover i lia, han våget ikke gå veien så nærme målet. Han hadde gått opp ruta før og spanet på villaen. Han var sikker på at Wenche, Marie og den nyfødte var alene hjemme og at Øyvind var ute på et hasteoppdrag. Gnomer har som vi veldig store og gode ører – samt at vi tross alt er i Ettendar’n der alle veit alt om alle.
Og dette ville gått veldig bra – sett fra Deigolvs ståsted – om det ikke var for Ole Bjørns (og stort sett resten av verdens) dype uvitenhet.
For han kom seg inn, fikk pakket Marie og den lille i hvert sitt pledd, lagt dem trygt i en medbrakt kurv uten at det så mye som gryntet i Wenche Rognerud. Nå tviler vel de fleste på at ei så classy jente som Wenche kan grynte, men det låt iallefall ikke i henne.
Deigolv var nesten borte ved de doble inngangsdørene på vei ut igjen da han hørte det knase i grus under bilhjul og en bil stoppet utenfor.
Og her slår uvitenheten inn. Om hvem fenomenet Øyvind Bergene egentlig var.

Han hadde vært Øyvind Bergene helt siden den tragiske ulykken da den ekte Øyvind hadde prestert det kunststykket å kjøre over seg sjøl som 11 åring – med sin fars bil. En lang og som vi skjønner tragisk historie.
Nå har det seg slik at lenge før CIA og NSA begynte å overvåke Google, Facebook og Kyrkjevarden, så har de hatt sine systemer i sving på diverse arenaer. Som f.eks sjukehus. Da den sterkt skada unge gutten ble brakt inn, så slo et varslingssystem inn. På grunn av likheten han hadde med en ung og lovende agent for en organisasjon så hemmelig at navnet var ukjent for alle som jobbet i den. Det tar ofte flere år før agentene forstår at organisasjonen faktisk heter U.K.J.E.N.T. (Universell Kriminalitet Juks og Elendighet Nedkjempings Tropp)

Uansett så hadde det gått galt med Øyvind på operasjonsbordet – dype spor etter en Volvo med 16 toms felg over brystkassa er vanskelig å lege. Likevel så kom han seg på mirakuløst vis – siden han i all hemmelighet ble byttet ut med den unge og lovende agenten. Familien var overlykkelig – om enn noe forbauset over at unge Øyvind etter ulykken både var hyggelig, mindre frekk, påfallende praktisk anlagt og faktisk hverken rapa ved bordet eller pælme stein og rognebær etter forbipasserende biler.
Dette bedra seg til det verre og mer normale tilstander etter noen uker da agenten – egentlig døpt Jason Berg på barnehjemmet der han vokste opp – fikk studert seg inn i rollen. Da var han mer perfekt som Øyvind Bergene enn Øyvind sjøl hadde vært.
Og slik gikk nå årene. Det perfekte dekke for en hemmelig superagent var etablert og stabilisert. Når en så og opplevde unge Bergene var en virkelighetens 007 det siste en tenkte på. Med noen få tommer som reddet ham fra dvergstatus, konstant snusleppe, så klønete at sjøl borrelås på skoa var en utfordring og overlegen sjøltillit uten den ringeste grunn til å ha det, var dette det perfekte dekke for en finslipt drapsmaskin. Når han da i en hver forsamling tiltrakk seg oppmerksomhet med å gjøre narr av alt og alle, så var kamuflasjeteknikken hiding in plain sight perfekt utført. Sjøl ikke da han erta på seg et par lettlivde jenter på Fagernes og fikk grisebank av dem sprakk dekket. Det sier noe om trening, disiplin og ferdigheter. Bergene lot seg villig banke opp til spott og spe’ – alt i tjeneste for U.K.J.E.N.T.

Seinere forsto ingen hvordan han – Øyvind «Åta» Bergene – kapra en av E-dalens flotteste jenter. Lite visste bygdepraten at «Wenche» var også U.K.J.E.N.T. agent og utplassert som Jason Bergs partner og logistikk-ansvarlig. Ungene de så ut til å ha fått var adoptert og var tiltenkt å bli U.K.J.E.N.T. agenter når de vokste til. Det er ved slik langsiktig planlegging U.K.J.E.N.T. har forblitt ukjent.

Uansett så var Jason Berg blitt tidlig ferdig med det siste hastoppdraget – det hadde vært usedvanlig lett å fake et hjerteattakk for Sopranos-stjernen James Gandolfini. Årsaken til likvideringen var at U.K.J.E.N.T. hadde endelig avslørt hva Sopranos-serien egentlig var. Nemlig mafians første reality-TV satsing og alt som folk trodde var fiksjon faktisk skjedde direkte på åpen skjerm.

Jason Berg strakte seg i sommernatta, hentet ut baggen med diverse utstyr og gjorde seg klar til å bli Øyvind Bergene. Han vippet på plass et par fargende kontaktlinser, la inn en solid snus, klinte den godt ut over fortennene og tok det patentert pistolgrepet mot en usynlig stakkar han akkurat hadde skøyd. Operativ Jason Berg – med lisens til det meste var erstattet av raringen Øyvind «Åta» Bergene – med rett til å skøy. (Og svært lite annet)

Sjøl som Øyvind lå Jason alltid vakende like under overflata, så med en gang han kom inn i den nybygde villaen, merket han at noe var galt.  I brøkdelen av et sekund foretok han vurderinger om han skulle stay in caracter, eller slippe løs Jason Berg igjen. Han valgte å forbli Øyvind og snudde seg liksom tilfeldig. Stoppet, slapp bagen sin ned på gulvet og skvatt til av synet av Deigolv Digre, som sto mindre forundret, men adskillig mer fortvilet over at nok et raid var i ferd med å skjære seg.
Riktignok så ikke mannen i huset til å være noen nevneverdig utfordring, ingen katteaktige reflekser slik denne svarthåra Espeliluringen hadde hatt, ikke noen overlegen og faglig tyngde i psykologisk innsikt slik Husetgutten hadde vist, og han så heller ikke til å være utstyrt til å gi en dølahingst psykiske problemer relatert til sjøltillit.

Likevel kom reaksjonen noe uventet på Deigolv. Øyvind dro overleppa opp over en solid snuskladd og en summende mellomting av fnis og latter sildret ut mellom snusflekkede tenner.
– Nei, har du sett på raring! Denna nasin der kan du væl både grava potet og børa etter ølje med! Og så dei øyrute’n då! Vart mor di valdtakin tå ein elefant ell gjorde ho det heilt frivillig?

Deigolv blunket forundret mot fornærmelsene før den grundige rekognoseringen endelig kom opp med svaret. Øyvind ”Åta” Bergene var som vi veit kjent for både kunne og ville skøy Fanden av flat mark.
Men dette var et spill gnomen også kunne – generasjoner med frustrasjon lå lagret og bare ventet på å velte fram som en vulkan av svart, mannevond lava. Og forundersøkelsene ga ham nok å ta av om Åta.  Gnomen trakk pusten og satte igang

– Og det kommer fra en som i ungdommen lot seg forfalle i over ei uke,
til skjegget stakk og han mest ligna ei ku-ruke!
Inspirert av Kristopher Schau var det vel kanskje helt topp,
men nå kunne du vel snart si stopp?

– Leende guldbruna øgon du remjer på svensk,
men denne spillelista trenger vel snart en rensk?
Ja, mener en Svensktopp er flott,
så kan en umulig ha det helt godt!

– Slarve og sladre tar mye tid,
men samma det bare andre får svi!
God info kommer du på i blant,
og da gir du blanke i om det ikke er sant!

Penger på konto er slik du måler folks verdi!
Er de blakke så få inn kniven og vri!
Fattiglus skal knuses mellom snusgule tenner!
Slik sorterer Åta sine virkelige venner!

Det siste verset kom på hikstede utpust fra gnomen, og en god varm følelse som en vellykket orgasme spredde seg i mellomgulvet av at han virkelig hadde fått tømt seg for kvalme og dritt.

Øyvind ”Åta” Bergene sto der like blid og gliste fornøyd. Deigolv rynket et par buskete bryn og fikk ikke dette til å stemme. Ingen kunne ta så mye verbal juling og være like blid. Noe klikket på plass i gnomens hjerne med århundrer av erfaring. Han hadde en gang forsøkt å stjele den berømte Byffelikjerringas nyfødte, og det hadde gått forbausende bra. Jenta hadde bare smilt til ham og til og med bydd ham på rømme og flatbrød. Opplegget skar seg da den ekte Byffelikjerringa plutselig dukka opp. Saken var at det var kjerringas mor som satt barnevakt, og hun var jo av trollpakk så hun hadde skapt seg om for å ligne datteren.

Gnomen forsto at her var det noe lignende på ferde. Dette kunne umulig være den ekte Øyvind Bergene, ellers ville han blitt dødelig fornærmet, brutt sammen i tårer eller sinne og ikke bare stått og flira som en annen landsbyidiot.
Gnomen skakket på hodet og tenkte så det knaket. Hva om noen hadde bytte ut Øyvind med noen andre? Omtrent slik underjordiske som gnomen sjøl holdt på med, men bare la en av deres egne unger i vogga (et konsept Deigolv aldri hadde forstått hensikten med, dessuten hadde han jo ingen unger å bytte med – noe som var hovedproblemet til å begynne med)

Deigolv hevet hodet og blåste i nesa og små snørrdråper sto som en geysir ut av neseborene.
– Her er det gauk og ugler i mosen på fære’ !
Du er absolutt ikke den du gir deg ut for å være!
Konkluderte gnomen triumferende.

Dette gjorde underverker med reaksjonen. Det utenkelige var skjedd, noen hadde blåst coveret til Jason Berg!
Som en litt for liten frakk kastet han av seg rollen som Øyvind Bergene, rettet seg, svelget snusen og i en glidende bevegelse grep han etter sin trofaste Glock 19 i baggen på gulvet.
Deigolv skjønte hva som kom, slapp kurven med ungene, krøket seg sammen som en ball og som ei mangefarget bowlingkule suste han inn i Jason Berg før han fikk siktet seg inn. I et virrvarr av armer, bein og et digert nesegrev dundret de inn i veggen så hele huset ristet.
Deigolv havnet på topp og fikk låst Jasons pistolarm mellom overarmen og nesegrevet sitt. Så der lå de og stønnet, spyttet og svor.

Jason tok i alt han kunne og greide å rulle over på siden. En manøver gnomen møtte med å sparke hardt i fra i det han rullet av Jason, en spiss støveltupp traff  Jason i skrittet og all kamplyst forsvant i en tåke av smerte. Han rullet av gnomen og krøllet seg sammen med hendene låst i et solid balletak på seg sjøl. Gnomen kom seg opp og grafset samtidig til seg Jason Bergs pistol. Han tok den i et solid dobbelgrep og retta den mot Jason. Tross smerter og store pustevansker så superagenten hva som var i ferd med å skje og sperret for en sjelden gangs skyld skrekkslagen opp øynene. Det forandret historiens gang. I kampens hete hadde han mistet begge kontaktlinsene.
Gnomen møtte blikket hans. Et grønt og et grått øye stirret vidåpent inn i to andre med nøyaktig samme farge.
Deigolv Digre sto stiv og lamslått som om noen hadde kasta verdens skarpeste samekniv over hodet hans.
– M-m-m-m-mygle??? Min egen sønn Mygle? Fikk han omsider stotret fram.
Glemte og fortrengte minner flommet også opp forbi smertene i ballene hos han som alltid hadde trodd han var et barnehjemsbarn med ukjente foreldre, og hadde bare godtatt sin skjebne som Jason Berg. En ensom drapsmaskin i et evig skuespill.

Om Mygle Digre fortsatte og være både Øyvind Bergene og Jason Berg, eller om Wenche rapporterte alt til sine overordnede i U.K.J.E.N.T, så Deigolv Digre som nyoppdaget bestefar ikke kunne besøke sin kjære sønn og barnebarn i seine kvelder, må bare bygdesladderen vite, men neste gang du treffer Øyvind så sjekk øyenfargen – eller du kan spørre Ole Bjørn. Han veit alt sånt.

%d bloggere liker dette: