– Får du til det da, Øyvind? Robert Svaberg satt der med oppsyn som en litt tøffer utgave av Hayden Christensen – og som Star Wars fan greide jeg selvfølgelig ikke å motstå utfordringen som lå og vaket i tonefallet.

Kort fortalt så hadde Roberts kjæreste – ei nydelig lita snelle fra Ulnes – fått stiloppgave på videregående. Læreren var min gamle norsklærer også – Kayzer Kop Helmersen (merkelig navn – fin fyr) Ingrid, som jenta het, hadde beklaget seg om å måtte skrive om mote.  Så Robert – snill som han er – spør meg om ikke jeg – som semiproff ordgyter – kunne smøre i hop noe. Nå er ikke mote akkurat mi greie – er det svart og relativt nyvaska er det greit – men eventyr er jeg lett bedre på. Så eventyr ble det:

ET MOTERIKTIG EVENTYR

“Heisan, fremmede! Lyst til å se noe pent? Åh beklager, så uhøflig. La meg få presentere meg. Navnet er S. Peil. Ja men, se ikke så forundra ut da! Du har da vel hørt om snakkende speil? Ikke ? Nei vel, synd for deg…

Jo da, du skjønner jeg er akkurat DET speilet – fra Snøhvit vet du. Se det ja! Da gikk det opp et lys.

Egentlig er jeg også forheksa. Ikke noe så eksotisk som ei prinsesse, Bare en helt vanlig romersk adelspike. Så var jeg LITT for glad i kommentere andre folks utseende, og kom jeg til å slenge med leppa om hår og skjegg på en fyr nede på torget. Hvordan kunne jeg ane at det var var Zevs ? Selveste sjefen på Olympen! Vel, gubben ble sur, kan du si. Så jeg ble forheksa. Til evig tid skulle jeg være et magisk speil og fortelle hvem som til en hver tid tok seg best ut. Ikke bare det, men på rim til og med. Også jeg som er sååå elendig til å rime. Ganske kjipt altså. Vel, det ligger kanskje til slekta. Fetteren min, en type kalt Narcissus. – han forelska seg i sitt eget speilbilde. Du har sikkert hørt historia. Ble forvandla til et tre. Han var en treskalle fra før av så det gjorde ikke så stor forskjell…

Det er ikke så lett skal jeg si deg – dette å skulle avgjøre hva som til en hver tid er vakrest. Hadde dere mennesker enda kunne holdt dere til en mal så hadde det vært greit. Slik som resten av naturen retter seg etter. Det Gyldne Snitt. 1,618..

Det var ikke Leonardo da Vinci som oppdaget dette, men han hadde noen interessante synspunkter. Han fant mange forhold på menneskekroppen som, ifølge ham selv, burde være lik det gylne snitt for at det skulle være en perfekt kropp. da Vinci hevdet at forholdet mellom høyden fra navlen og ned og høyden fra navlen og opp bør være lik det gylne snitt. Det betyr at en person på 150 cm, skal ha en navlehøyde på ca 93 cm. Dette kan skape mye moro og det har hendt at folk hevder med stor overbevisning at deres kropper, som kanskje er både butte og stutte, er langt mer “perfekt” enn de syltynne reklamemodellenes kropper med alt for lange bein!

Det skulle ikke forundre meg det stemmer også. Men dette går det ikke an å forholde seg til. Langt i fra! Dere må hele tida forandre på idealet. I dag så skal alle være slanke og veltrena. Slik har det ikke alltid vært. I lange tider så var skjønnhetsidealet ei skikkelig feit budeie! Det varte ganske lenge også. Jeg fikk ganske god tid til å finne ut hvorfor det var slik. Da var det tenkt slik at kvinner skulle være en god mor og ta seg av familien. Føre et ganske rolig liv rundt huset – og mest på kjøkkenet. Jeg mener det var Martin Luther som påsto at kvinnens brede bakende var skapt slik for at hun bedre kunne sitte i ro.

Da var det ganske behagelig å være magisk speil også. I mange århundrer så kunne jeg bare ta en kjapp kikk på dama og var hun bred over rumpa så var alt helt greit. Da kunne jeg si noe sånt som: ”Du som er så rund og trinn – du finner nok sikkert prinsen din!” Derimot var det et magert fugleskremsel så måtte det litt skarpere saker til. ”Fy, du er så tynn og mager, spis en gris og bli feit og fager”

Tørk av deg det fliret. Jeg SA jo at jeg suger på rim!

Dette gikk bra det så lenge folk ikke hadde så mye kontakt over landegrenser og kulturer, men så fant han Johan opp boktrykkerkunsten – og så var det slutt. Det var kjærringa hans som sto bak hele greia kan jeg fortelle deg. Hun var usedvanlig sveisen, det skal hun ha. Men hun var vel mer enn vanlig forfengelig også. Og når det kommer fra meg så sier ikke det så lite! Hun ville det nyeste – og hun ville ha det der og da! Hun ville ikke vente på at en eller annen gudfryktig munk skulle sitte å tegne bestillingslistene sine. Langt i fra! Hun skulle ha det ferdig trykket opp for så å krysse av det hun ønsket seg. Så da gikk det jo ikke så mange århundrene før det gikk skipslaster fra Europa, der det sammen med glasskuler til de innfødte også kom hele kataloger med oppskrifter på hvordan man skulle se ut til nybyggerdamene. Før hadde stort sett undertegnede hatt monopol den slags, men begynte andre å legge seg opp i hva som var ”in”. Jeg er tross alt et speil. Det ligger i min natur å gjengi hva som skjer der ute, så jeg måtte jo da innse at tidene skiftet, og det gjorde også idealet. Det ene århundret så var det timeglassform, det neste så skulle alle plutselig se ut som en lyktestolpe. Da var det bra at de hadde rukket å finne opp lyktestopler.

Det ble ikke noe roligere for meg. For dette skiftet fortere og fortere. Jeg måtte be om hjelp til slutt. Jeg greide rett og slett ikke å komme på nok rim selv. Charles Dickens for eksempel – hvordan tror du han slo seg opp? Nettopp! Som rimsmed for meg. ”Oliver Twist – du er liten og mager – det er både sant og visst!” Lyder det kjent?

Det jeg prøver å si er at folk fikk andre impulser. Før hadde verden vært adskilt av avstand. Folk surret stort sett rundt sitt eget lille leirbål , uten å vite hva som foregikk på den andre siden av havet eller fjellet. Men etter hvert som farten på kommunikasjonen økte så skiftet idealet. Hvorfor? Det har jeg tenkt mye på. Det er klart noe kan forklares med at noen forsto at denne mekanismen kunne en tjene penger på. Folk vil ha noe nytt, de vil signalisere at de hører til en bestemt gruppe. Det vil ganske mange betale for å få en slik tilhørighet og status servert over disk. så de kamn speile seg – i meg og hverandre..”

—–

Avsluttet jeg – noe brått, men det var sidebegrensning i oppgaven.

Ingrid leverte inn dette – og fikk den igjen med følgende påskrift:

“Hils Øyvind Rust og si han fremdeles sliter med og/å
– Kayzer”