Et Skjebnens Mareritt – Gnomen mot dårlig impulskontroll

En septembernatts mareritt 9

Skjebnen er en lunefull mekanisme – om en tror på sånt da. Men i et univers der en har små magiske gnomer som bryter naturlover og flaksen til Tommy Øybakken, så er det vanskelig å avvise både Styring og det overnaturlige.Uansett – trosten Tor hadde hatt en flott sommer i e-dalen og tidlig en søndagsmorgen kastet han seg ut fra furua oppe i Byffeliberget der den hadde overnattet. Seilte ut over bygda i det sola brøt seg opp over Spåtind og en tindrende høstmorgen flommet ut over himmelhvelvingen. Tor hadde hekka opp et par kull med gapatroster, mesket seg med feit mark i hele sommer og satte nå kursen mot Afrika hvor utsikten til eksotiske frukter og kølsvarte nakne negressebryst ventet.

Tor var litt usikker på om han var normal siden han likte jentepupper bedre enn halefjæra på små trosteliner, men det holdt han for seg sjøl. Stort sett var livet herlig og vidunderlig.

Tor svinget ut over dalen og senket seg ned mot bakkehøyde i det han nådde Torshaugen. Søvndrukken summing av ei høstslapp bie fanget oppmerksomheten hans på en nesten avblomstret prestekrage i veikanten. Tor slo til som en hauk. Her skulle det bli frokost! Han lot seg falle i et slakt stup over veien og ville ha snappet bia med mesterlig treffsikkerhet. Hvis ikke Skjebnen ville det annerledes da…
Veien tok en sving like ovenfor dramaet og rundt svingen ned fra Torshaugen kom en blankpolert mørkeblå Caravelle.
Eirik Byfuglien hadde svensktopp på full guffe, fremdeles varm kaffe i koppen og fartsgrensa var nesten dobla i det trosten Tor smalt grillen. Eirik skvatt så han sølte en kaffeskvett et sted det gjør litt ekstra vondt. Han sto på bremsen og i en sky av støv stanset minibussen sidelengs. Eirik vraltet seg ut og så trosten som lå steindau i vegkanten i en haug av blodige fjør. Eirik tok rennafart og sparket til kadaveret med en saftig verbal hilsen til avskjed.
F*en salte slags førbannade møkjafuglatn! No lyt e f*en me te å vaske både bil og brok. H*vette altså… jaja, ho Nita kan få vaske broke, og kanskje e greie lure’n Geir Otto te å ta bilen?
Eirik var alt i bedre humør, som en handlingens mann dvelte han aldri lenge ved livets små og store utfordringer. Han skulle til å snu seg da noe glimtet der trosten hadde landet. Nå var ikke Eirik tross en ikke direkte atletisk bygning redd for å slite litt hvis belønningen var stor nok, så nysgjerrigheten vant. Han vasset ut i raskt visnende Lusehatt og Syre i veikanten. (Etter at eldste blad på Torshaugen sluttet i MESTA, grunnet stort arbeidspress, ble det ingen gratis kantslått opp denne veien. Det var for øvrig dette eldste bladet Eirik hadde levert denne morgenen etter en fuktig lørdagskveld og natt på Det Fagre Neset)

Det som glimtet var et forseggjort beslag på ei solid dør i selve bergveggen. Ja, dere forstår selvfølgelig at det er hula til gnomen Deigolv Digre Eirik har nærmest snublet over. Men hvordan kunne han se noe som til vanlig var skjult for alle? Var Eirik av gnomeslekt? Riktignok ble hans far og onkel kalt for Bergatrøll i sine unge dager, men det hadde faktisk ingenting med dette å gjøre. De var tross navnet heller ikke i slekt med Byffelikjerringa. Det var heller ikke Deigolv – noe han alltid var blitt erta for, alt lokalt trollpakk fra Bjørnødegårdinger til Nysveinger var svært stolte av denne formoderen.
Neida, årsaken til at døra var synlig det var rett og slett Deigolv som hadde glemt å si besvergelsen som skjulte døra – vi skal komme tilbake til det.

Eirik lot sin slett ikke ubetydelige IQ spinne noen runder på fenomenet. Og snart demret det en sammenheng med løse rykter han hadde hørt og ikke minst noe han trodde var et eventyr hans ste-far hadde fortalt halvsøsteren hans. Om en gnom som bodde under Torshaugen. Det kunne da vel aldri være…?
Eirik løste saken slik han alltid gjorde det – rett på og uten nøling. Det har blitt nevnt at unge Byfuglien kan ha et lite problem med impulskontroll.
Han dyttet ganske enkelt til døra, som gled opp på velsmurte hengsler. (De var av kobber for øvrig – haugaty og den slags er som kjent allergiske mot stål og jern. Ikke prøv å ta meg på ulogiskheter – jeg veit hva jeg skriver om. Aschehoug Forlag refuserte meg en gang på grunnlag av at historien ikke var såkalt stringent – altså sammenhengende i en retning – noe jeg tok til meg, så ingen kan bruke min eget forhatte «Jo da, det var en god historie, meeeen…» mot meg. Men ok, interessante temaer til side, det var ikke meg vi skulle snakke om)

Eirik blunket mot halvmørket inne i hulen og falkeblikket finslipt av å følge vei og taksameter, så snart et imponerende syn. Den enorme hula var delt inn etter naturlige hjørner og avstikkere inn i fjellet, men var renskurt og skinte mørkt som blankpolert gammelt sølv. Moderne kjøkkeninnredning omkranset en diger peis hugget ut i selve fjellet. Rundt om var det tre forskjellige stueløsninger. En med et imponerende bibliotek, det neste var dominert av en mini-kinosal med lerret og projektor og til sist et gedigent kontor med den største dataskjermen Eirik hadde sett. Men det som fanget oppmerksomheten var et enormt lager ved siden av grua. Det var nesten en egen hule og sirlig stablet på paller fra gulvet til taket høyt der oppe lå det vedsekker! Knusktørr duftende ferdig kløyvd og kappa bjørkeved. En varm, god eim fra veden lå over hele hula og Eirik kjente han begynte å sikle. Han svelget tungt. Men igjen som den handlingens mannen han var så snudde han seg og løp ut. Fikk bilen på rett kjøl og rygget den på plass så nærme hula han kom. Så satte han i gang.
Snart måtte han hive taxijakka og den hvite skjorta var om litt våt av svette. Han peste og bar, svettet enda mer og fylte Caravellen til bristepunktet med knasende tørr, grov og kompakt ved.
Til slutt sto han og la sitt ikke ubetydelige marktrykk på den siste sekken for å få den inn på passasjersida. Med en siste kraftanstrengelse og et tungt stønn smalt han døra i lås. Det var nesten så en kunne se sidene i den lille bussen bula ut av lasten.
Eirik fikk igjen pusten, presset seg inn bak rattet. (Setet var kjørt nesten helt fram for å gi plass til ved, så det var ikke mye å gå på.) Med et stort fornøyd glis trillet han videre nedover i Haugalifeltet.

Der hadde folk og dyr begynt å våkne på denne nydelige søndagsmorgenen. Ovenfor veien gikk Jon Inge Huset ut, strakte på seg, startet motorsaga, satte den på halv gass midt på plenen og gikk fornøyd inn igjen. Lyden spredde seg som ringer i vann og snart var Tom Jonas Bøe i gang med vinkelsliper, Geir Otto Pettersen polerte traktor-klipperen og satte så i gang, og fikk snart følge av de andre nedover i feltet, ingen kunne sitte i ro mens naboen jobbet. Slik var det bare. Jon Inge sukket igjen fornøyd, dro pleddet godt over seg i TV stua, åpnet en øl og belaget seg på en dag med fotball på skjermen – hvis ikke motorsaga gikk tom for bensin da, men Åse kunne sikkert fylle på mer.

Men fra denne idylliske lille digresjonen så hopper vi et par timer tilbake i tid og seiler over dalen – i ruta den uheldige Tor Trost kanskje ville ha fulgt om han ikke nå var søndagsfrokost for stålblå spyfluer og ei sulten skjære. Vi lander i Fjellsbygda på for Deigolv Digre kjente trakter. Her hadde han lidt forsmedelige nederlag mot både sivilingeniører og andre brundebukker. Men denne gangen hadde han forsikret seg om at minst mulig kunne skjære seg.

Nita og Eirik hadde funnet sitt lille kjærighetsrede (og en ugudelig svær garasje) her oppe i Fjellsbygda med tidvis god utsikt mellom langstrakte graner. Her kunne lille Jenny vokse opp i trygge omgivelser langt fra Bruflat Sentrum med sin larm, støy og tette trafikk. (Om en slo sammen alle biler som passerte der i et år og regnet det som en dag) Fjernt fra gjeng og bandeoppgjør der Martin ”The Digger” Kompen nådeløst regjerte øversida av vegen og Terje ”The Speedster” Taxi holdt sin jernhånd over nedsida.
Men der oppe i høyden var Livet Trygt og Godt. I alle fall sov Nita godt og uforstyrret da Deigolv med nennsom hånd lirket opp verandadøra og snek seg inn. I ukevis hadde han hvisket besvergelser for dyp søvn over Nita, og tett fulgt Eirks taxiturer etter å ha hacket TDS systemet til Taxi Oppland. Ingen kunne si at gnomen ikke fulgte med i tiden og kombinerte elegant moderne cyberkriminalitet med eldgammel velprøvd svartekunst! Og nå var tiden inne!
Det var da Skjebnen – eller muligens glemte barndomstraumer – slo inn. Deigolv stoppet opp midt på gulvet. Hadde han slått av kaffetrakteren? Han fikk av og til disse tankene som han ikke kunne bli kvitt. Han var ikke den som led mest av tvangstanker, som en absolutt ikke skal spøke med, men for gnomen var det ikke særlig hemmende – hvis da ikke litt stress – som nå – slo inn. Hvorfor kunne han ikke koke kaffe på kjele i peisen slik skikkelig trollpakk? Neida, han måtte ha Tassimo-kaffemaskin! Dusten! Han sukket og dro opp et gedigent lommeur i sølv (Fremdeles holder vi tunga rett i munn. Det er varulver som kneler for sølv – gnomer tåler det fint) Jo, han kunne rekke det!  Og det gjorde han også! Eirik hadde knapt fått inn passasjerene på Fagernes da gnomen var hjemme igjen og konstaterte at kaffemaskinen var trygt slått av. Men NÅ begynte det å haste! Og derfor glemte han virkelig noe denne gangen – nemlig som vi husker besvergelsen som skjulte hula for kristenmannsblod og andre dødelige.
Pesende var gnomen en snau time seinere tilbake i stua og lot den digre nesa snuse seg fram den bedårende blandingen av gener fra Ettendar’n og Høløra. Samtidig avleverte Eirik en skikkelig bakfull Erling Brufladt på Torshaugen. Først sa han ”ha” og to minutter etterpå fikk han fram: ”de’!” Men da hadde Eirik alt dratt og var sekunder unna kollisjonen med trosten Tor.

Imens løftet Deigolv som vanlig uten motvilje fra offeret lille Jenny ut av barnesenga. Gullungen bare pludret, smålo og fektet fornøyd etter nesa på gnomen. Han smilte med sine lange, gule og ujamne tenner og Jenny hylte av fryd. Nita snudde seg, men sov fortsatt godt.
Gnomen tullet inn Jenny i et teppe og listet seg ut samme veien han var kommet. Dette så tross forsinkelse ut til å gå bra. Lite visste han at Eirik var forsinket og akkurat da klemte på plass den siste vedsekken han fikk plass til i bilen.

Når dette blir til film (og regissert av Harald Zwart) så vil det her – basert på virkelige hendelser – bli kryssklippet til intense scener mellom der gnomen og Eirik kan komme til å møtes, men siden dette er dokumentarisk og ikke kan ta kunstneriske friheter, så hopper vi igjen i tid – denne gangen framover.

Det ble nemlig ingen dramatisk konfrontasjon akkurat da. Nei, isteden kikka Deigolv fram fra hushjørnet i det Eirik i en sky av støv bremset opp foran huset. Gnomen hørte det smalt i ei bildør og raske skritt som fjernet seg. Forsiktig liste han seg fram.

Eirik satte i fra seg bilen og gikk besluttsomt mot den som nevnt enorme garasjen. Det skulle ikke bli noe problem å få lagret veden der. Men så slo en tanke ham. Strengt tatt så var ikke veden hans – og var det da så lurt å ha den hjemme hos seg? Flere muligheter spant raskt gjennom hjernen uten at nevneverdig impulskontroll fikk sagt sitt. Valget var åpenbart. Granseisbygda og heime i hjå’n papa! Godt gjemt inni skogen og omgitt av gudfryktige respektable mennesker. Eirik snudde på hælen og returnerte til bilen.

Gnomens svære ører oppfattet taktskiftet og nå var ikke bare rådyra goe’ (de hadde forresten for lengst rømt unna naboen Håvard Brusveen) – men også goe’ råd dyre! Desperat så han seg rundt etter gjemmesteder for seg og babyen. Det var bare en løsning. Sola hadde ikke nådd så høyt at all dekkende skygge var borte der bilen var parkert, og med litt flaks kunne gnomen greie det. Han kastet seg mot bakluka på Caravellen, fikk den opp og fikk med nød og neppe hindret at et ras av vedsekker begravet ham. Usedvanlig koordinert og elegant greide Deigolv å stabilisere sekkene og svinge seg opp på toppen av sekkene, der det så vidt var plass til ham og lille Jenny. Med nok et akrobatisk mesterstykke fikk han dratt igjen luka. Deigolv forsto ikke det fatale valget før det igjen smalt i bildøra og Eirik satte seg inn. Et eneste lite pip fra Jenny nå med et gledesstrålende Bappa! – så var Deigolv Digre fanga, flådd og solgt på Europris! Men Jenny bare smilte bredt med to fine melketenner og skjønte at nå skulle en lure Bappa Eilik – og det var jo moro!

Det ble en nervepirrende tur opp gjennom dalen før Caravellen med sine to blindpassasjerer svingte inn hos på ingen måte noe lite hus på prærien, men en ganske stort et litt inne i skauen. Kjøreturen hadde ikke gitt den ellers så snarrådige Deigolv en eneste god ide – og nå nærmet det uunngåelige seg. Han visste ikke engang hvor ferden hadde gått. Lyden av Eiriks Aurlandssko kom ned langs siden av bilen og bakluka ble åpnet.

Hvem som ble mest forundra er umulig å si. Eller en skulle jo tro det var Eirik – siden gnomen visste hva som kom. Men i det lyset rammet gnomen, Jenny – og sekkene med ved så oppdaget gnomen hvem sin ved det var! Trolltråden sekkene var laget av gnistret som spindelvev av sølv. Gnom og taxikusk bare glante på hverandre og prøvde å finne mening i situasjonen. Jenny var den eneste som trivdes. Men hun var lei av å leke gjemsel nå, så hun jublet et annet forslag. – Shøle shnøskuuutel! Da reagerte Eirik! Han hogg tak i datteren og løftet henne ut av bilen. – Førdømmede slags ungetjuven! E ska’ grisebanke din vesle gnomj*vel!
Deigolv Digre hadde fått mange reaksjoner i sine sjelden særlig vellykkede raid, men aldri hadde han blitt skjelt ut. Først hadde han blitt flau over å ha blitt tatt – igjen, men så tok villsinnet ham. Denne slags sværkjefta smultbolla hadde tatt hans ved! Gnomens egen eiendom også var han frekk nok til å kalle gnomen for tjuv!
Den påfølgende utskjellingen hadde hastigheten til sinte italienere og kreativiteten til nordlendinger og bør ikke gjentas på et så anstendig sted som Internett.
Det var først når bråket hadde vekket Husets Frue – Hanne Byfuglien – at ting tok enda mer av. Fremdeles noe søvnig kom hun ut for å undersøke hva dette forferdelige levenet var. Da så gnomen sitt snitt til å hoppe ned fra bilen, kjøre en skrap klolignende gul negl i bakhjulet på Caravellen så lufta peste ut med et oppgitt stønn og legge på sprang. Eirik reagerte bare litt seinere. – Her! Ta denna! Sa han og lempet Jenny over til Hanne, som blunket to ganger og fikk ikke fram en lyd. Noe som viser at situasjonen var noe spesiell…

Da begynte forfølgelsesscenen. Eirik var fast bestemt på å ikke la tjuvpakket slippe unna. Bortover i bygda raste en liten rund kladd av filler og misformede lemmer, men med forbløffende hastighet. Etter han halset en betydelig større klump kledd i Bilbuksa fra Dressmann og en gang hvit skjorte. Nå skjedde det ikke så mye mer på ei stund annet enn at de sprang, så nok en gang hopper vi litt fram. Til Svaberget.

For en gangs skyld var beboeren tidlig oppe. En kompis skulle til Bergen på høstferie og Øyvind hadde sagt han kunne kjøre Gunnar Sande til Gol så han tok toget derifra. Det var ikke noe uvanlig i dette. Bortsett fra at det var tidlig. Rustegrevlingen hadde nå likevel fått karret seg opp, ut og med kortet fra Norsk Tipping skrapet et lite kikkhull i den rimfrosne frontruta på Stjernegrisen Blücher. Likevel på ingen måte våken lusket han bilen opp den svingete gardsveien. Rett rundt svingen ved Gamlestua på Svaberget blir han møtt av et syn for guder. Ut over skråningen kast i kule kom Deigolv Digre seilende som en ball av filler. Landet i veien og kom seg på beina og så seg over skuldra. Og der kom forfølgeren som en krysning av leopard og flodhest. Eirik dundret ned i veien like bak gnomen og igjen la gnomen på sprang.
Da fant Øyvind omsider bremsen. Men for seint! Nesten et og et halvt tonn tysker kjent som Blücher skled ut i grøfta, gikk på grunn og sto bom fast på såpeglatt gras og breie dekk. (Og der sto han i to dager til Brusvebonden dro ham løs. Omtrent samtidig greide Øyvind å puste normalt igjen)

Men nok om det – nedover jordet på Svaberget raste forfølgelsen. Nede på reinekanten gikk det galt for begge to. Balansen svikta og begge rullet med skrik og bannskap ned mot Åfeta. Gnomen landet med et plask først før Eirik overgikk ham med et enda større mageplask sekunder seinere. Og da tok strømmen Deigolv. Eirik greide å stå i mot og kavet seg i land. Klissvåt, pesende og forslått så han en fargerik figur seile sin egen sjø nedover mot Mørkgånga og videre nedover i retning Juvfossen. Og har han ikke nådd den ennå flyter han vel enda…

EPILOG
Siden Øyvind ikke var helt våken – og dessuten har litt gamle og treg telefon – fikk han ikke tatt bildet av tildragelsen, men resultatet kan for en gangs skyld dokumenteres – hvis noen mot alle solemerker skulle tvile på sannheten i dette…

Grunnstøtt Blücher

%d bloggere liker dette: