Det var så hett at Sahara virket fristende i forhold. Hvis det ikke hadde vært for det utsøkte selskapet av to bysnupper som satt lettkledde og knisende på nabobordet. Selskapet ved bordet mitt på Nye Pumpa, innunder overbygget, var nesten like lettkledd, men adskillig mindre tiltalende, Øfster’n, Mountainman og Magne Robøle. (Vi må forøvrig ta en brainstorming på et bra nytt navn til Nye Pumpa, men det får være en annen historie.)

Eivind Garli hadde forskriftsmessig med hansker og alt kokkelert i hop en burger til meg, og jeg lot tennene synke inn mens smaksløkene krøllet seg av fryd og dressing fløt frydefullt i begge munnviker.
– Gøtt? Forhørte Magne seg med det tilsynelatende oppriktige guttungesmilet bare vi som kjenner’n veit drypper av ironi. Jeg bare skulte.
– Nå vil jeg ha regn og så snø! Forkynte Per og klasket en mygg som hadde mesket seg på overarmen hans. Myggen døde raskt og intenst lykkelig utsatt for diverse substanser iblandet Øftster’ns blodlegemer.
Mountainman strakte på en bar, solbrun overkropp og bysnuppene kniste enda høyere ved nabobordet – uten at jeg vil slå fast noen sammenheng. Uansett rettet han på Indianer Jonas hatten og blunket i retning bordet.
– Bli nok fint fram te nymåne att no, ser du, erklærte wannabeværprofeten. Here we go again, tenkte jeg.
Og ganske riktig. Magne skjøv til side jobb-PC’n og vred seg sidelengs så han kunne dra opp en raggsokk-kledd fot mellom oss og prøve å dekke til en legg som hverken voks eller høvel ville bite på – der trengtes det minst beitetrimmer. Om han hadde vært jente eller metroseksuell selvfølgelig.

– Hugsa dø mø prata på månin i vinter? Jeg kjente migrena løfte sitt stygge øglehue og snuse på innsida av skallen min. Per og Mountainman sa ikke noe, men tidde i mild interesse da Magnes kjappe blikk og tillitvekkende smil for mellom dem. Han fortsatte
– Mø fann ut at det va forskjell på månefase og måneformørkils, hugsa dø? No har dei fønne ut at ein søv mykje dåligare ner det er fullmåne.

Jeg la fra meg hamburgeren, fiska fram en halv Fenazon og gulpet den ned med Farris.
– Du, sa jeg – dette har jeg sagt før. At jeg sover dårlig når det er fullmåne.
– Har du prøvd slik nattluve, så du får dekka’n te? Undret Mountainman og fikk en velfortjent langfinger til svar.
– Og dette har du benekta, Magne – fortsatte jeg – og nå sitter du der å mæl om at det likevel HAR noe å si?
– Det er vel det at det blir for lyst, tenker jeg falt Per inn. – Men får ‘u i deg nok øll så sover du enten der lyst eller mørkt!
Magne fikk det ekstra interesserte blikket – som når en katt følger en pipp-pipp på TV skjermen.
– Nai, ser du! Det er eit stoff i hjerna som merka ner det er fullmåne! Tøft! Han sveipet blikket oppglødd fra den ene til den andre.
– Oh, spenningen dreper meg, sukket jeg – og dette skal være godt for da? Magne nærmest hoppet på benken.
– Veldig gødt spørsmål! Det koka ned te rein graskap! E veit koffør det har vørte slik. Dø har hørt om evvv’lusjon?
– Kjetil har hørt om det, sa jeg, men han gir blanke, Per trur ikke på det og jeg er god på det, men fortsett.
– Dæ er slik at er noko nyttigt så får dæ fleire unga.
– Sett ut i fra det, avbrøt jeg, – så sier du at du er mest nyttig med to unger, Kjetil er brukbar med en og Per og jeg er ikke godt for noe som helst?
Magne var på ingen måte uenig i det.

Han fortsatte – Og her kjem mø inn på månin og slek romantikk dei kalla.
– Ja, det er jo du god på… sa jeg med friskt i minne noe febrilsk blomsterhandling jeg hadde observert til diverse bryllupsdager.
– Nai, hør no! Du vait at jentutten lika slike måneskinnstura og stå og glåme opp på stjernut’n. Då bi dei heilt slek varme og rare.
– Det bi dei tå seks rusbrus og lite haimbrent me, opplyste Mountainman.
Magne blåste seg litt opp – Dei hadde ikkje haimbrent i steinalder’n!
– Rart de overlevde, sa jeg. – Nei! Vent! Det gjorde de jo ikke heller!
– Jo, nokon overlevde lengre enn andre, opplyste Magne.
– Ja, jeg veit det, sukket jeg – det er liksom grunnlaget for denne evolusjonen. Noen lever lengre og får spredd genene sine mer.
– Gøtt poeng! Ein lyt få spredd dei!
– Er det et poeng her som IKKE går på at jeg er barnløs? – knurret jeg.
– Vi andre er veldig takknemlig for den barnløse statusen, altså – opplyste Per.
– Kom til poenget! Snerra jeg og lepjet i meg dressing, salat og salsa fra hamburgerlomma.

Magne fortsatte – då veit mø dæ at nokon bli påvirka tå månin ner den er full, så dei ikkje får søva. Dei er då oppe, vakine og kan gå måneskinnstur med jentuten, mens dei som ikke har dette stoffet berre ligg å purka o søv! Kem trur du då det er som får seg kvinnfølk? Og får du de kvinnfølk so bi det unga og dessa genut’n dine bi ført viar! Derførr e det slik at du ikkje søv gødt ner det er fullmåne. Du sku vøre ute og fløge etter kvinnfølke! Magne slo ivrig ut med hendene etter den åpenlyse, for ikke å si månelyse, logikken.
– Det skjønte jeg ikke! Sa Per – de som sov var jo mer uthvilte og kunne jakte og skaffe mat.
– Jau, ser du – fortsatte Magne like oppglødd – dei va so utslettne på kvelden at dei ikkje ørka nokon ting!

Det var da jeg ikke orka mer heller og reiste meg for å gå. Men i det jeg med et smil passerte nabobordet med bysnuppene, så beviste naturen sjøl Magnes teori. Jeg hadde så vidt kommet forbi da den ene nærmest roper.- Hei! Du! Jeg snur meg og hun holder opp en IPHONE med ei nettside oppe. – Er ikke dette deg? Jeg måtte noe forundra medgi at joda Ironoxide.no var min blogg. Videre utvikling er helt irrelevant utenom at Magne har rett i at de som ikke får sove når det er fullmåne, men f.eks isteden sitter oppe og skriver tull på Internett, kan bli bedt på både hyttetur og måneskinnstur. Fotnote: Til de som har stilt spørsmål ved sannheten i historien – så er iallefall fakta å lese her: