Kommunestyret i Etnedal behandlet 15 desember i år: «Overordnet visjon, verdier og målsettinger for regionalt samarbeid i Valdres»
Målsettingen for denne målsettingen var visstnok et plaster på sårene Kommunereformen hadde påført samarbeidsånden. En ny og frisk start! Rosverdig og sikkert nødvendig.
Problemet var at det i stor grad var de samme som hadde forårsaket sårene som skulle plastre hverandre – og ikke var bandasjene sterile og fri for gamle urenheter heller. Tvert i mot var det restene av samarbeidsavtalen som ble revet opp og surret på skaden!
Dette ble spesielt godt synliggjort ved at sjølve slagordet for reformen: «Desentralisering av det vi kan og sentralisering av det vi må» Dette ble en klassiker og et mantra som ble gjentatt og gjentatt til det var både utslitt og gjennomsiktig! Essensen i en avtale et overveldende flertall i Valdres sa klart og tydelig: – NEI! til og la død – med god grunn.
Derfor blir det helt feil og legge det utgåtte slagordet som del av en visjon for videre samarbeid i regionen. For det første er det historisk belastet – det blir litt som om vi hadde fortsatt å bruke hakekorset i flagget etter at krigen var over.
For det andre er slagordet dårlig. Er det sikkert at det er riktig å desentralisere bare fordi en kan? Og hva avgjør om en kan?
Hvem bestemmer hva vi må sentralisere? Jan Tore Sanner? Var ikke noe motivasjonen for å si nei til avtalen at vi ville være herrer i eget hus?
Det er ingen umulig strategi at tilhengere av reformen – og den framforhandlede avtalen – skulle kunne forsøke å bruke den som mal for en visjon for Valdres. Hvis spørsmålet om sammenslåing igjen kommer – noe det nok gjør – så kan de si med henvisning til visjonen: – Ja, men vi har jo alt på god vei til sammenslåing! Så mye er alt på plass i samarbeidet at nå må vi bare slå oss sammen!
En slik mulig strategi er verken demokratisk eller fornuftig – men slu er den! Det skal den ha – så kred for teknikken om noen skulle ha tenkt slik.
Problemet er at visjoner stort sett ender ut i svada – uansett hvordan de lyder. De blir så rundt og ullent formulert at det egentlig ikke sier noe om et konkret målbart mål.
I en utmerket kronikk i Aftenposten mer enn antyder en som jobber i bransjen for visjoner – Arne Selvik – at dette ofte er visjonshysteri og at det er: «fjollete og virkningsløst»
Når jeg hadde dette i bakhodet var det eneste forsvarlige i kommuestyremøtet og først foreslå å ta vekk slagordet – noe et knepent mindretall var enig i – men flertallet fikk til slutt viljen sin for hele visjonen – mot min stemme. Så får vi se da – om visjonen av gjenferdet fra en mislykket reform fremmer regionalt samarbeid eller bare skremmer oss enda mer.
Nå skal jeg ikke gå lengre i å være negativ, men heller prøve å skissere en løsning – noe jeg bør kunne si noe om siden jeg forutså resultatet av reformen så fort første runde i forhandlinger var unnagjort. Dette kom til å skjære seg!
Så først av alt – glem visjoner og fine ord. Hva kommunene skal gjøre er stort sett lovregulert – både hva og hvordan det skal gjøres. Det trengs altså ingen visjon for å synliggjøre dette – det trengs midler og motivasjon! Først av alt en god styring på økonomien – der rutinene er så innarbeide og utprøvde at den ikke blir sårbar for utskiftning av personell. Likevel er personell helt nødvendig – så de må trives. Så enkelt, men kan være fryktelig vanskelig. Ofte fordi det er nettopp så personavhengig. Vanskeligheten ligger ofte i at kjemien mellom folk ikke stemmer – da må om en ikke narre seg sjøl på samme måte som med visjoner med fine ord om konfliktløsning og annet levebrød for konsulenter rådgivere, men gjøre det som når ungen slåss i barnehagen. Skill dem og hold dem unna hverandre!
Får vi på plass økonomistyring og motiverte ansatte i Valdres så betyr det ikke noe om vi er en kommune eller ti – da får vi til dette. Hvis en på død og liv må ha noe slikt så har en der en levende og målbar visjon!