#Gnom #Tjuveri #Villmarkens Helt

Et septembernatts mareritt 8

Minstemann blant kommunesøsknene i Valdres lå som en blåfrossen og grå helheim. Den puslete lille attpåklatten av ei bygd var ikke engang verdig å kalles Etnedal Askeladd.  Stakkarslige små snøfnugg som fra ei tynn, fattigslig og fillet dyne fant nølende veien den, som om selv himmelen ikke ville dele noe med bygda under. Som kalde stive lik av duggdråper datt snøen ned, men nesten uten tyngde eller innhold. En kunne se den ligge der, men merket den ikke. Noen ville nok se en poetisk likhet med det fastboende terrenget her. Det var altså kaldt og jamt over lite trivelig rund baut!

Men enkelte steder var det verre enn andre. Rett på øversida av den for lengst stengte rundkjøringen som bar betegnelsen Sentrum og desperat forsøkte å overse ironien, lå en tre-fire hus en regnet som forstad – om en kunne ignorere enda større doser geografisk sarkasme. I et lite hus nærmest gravd inn i skråningen som fra en villfaren hobbit, strålte vanligvis idyllen ut som et varmt fyrtårn i en grå og deprimerende hverdag, men denne kvelden var Lykken, Roen og Kosen i ferd med å slå store sprekker, kantre og druknes i iskald fortvilelse.

Det trommet hissig fra høyhæla sko som forserte trapper og gulv i et rasende tempo. Ingjerd Thon Hagaseth var så stressa som hun nok aldri hadde vært før – i alle fall ikke på denne siden av et Stortingsvalg. Hun dro ut skuffer og skap, ommøblerte og lette febrilsk! Nærmest som et heroinvrak på full fart mot ‘noia og uten å finne stæsjet sitt. Ingjerd skulle levere sitt kapittel til Den Store Kloke Innovasjonsboken neste dag – tittelen var: ”Innovasjons-kommunikasjon og synergier innen  prosess-strategi mot målrettet forvaltning og retrospektiv balanse i offentlig støtte til fokusert distrikts-basert næringsutvikling” og  kapittelet  var forlengst skrevet, men da Ingjerd skulle lese gjennom en siste gang fikk hun sjokk! Nesten halvparten av alle ordene hun hadde produsert var borte! Det var til og med Ingjerds favoritt ord- og uttrykk – «hæsjtæggen» – som var vekk! Altså dette hypermoderne # tegnet. Men ordet bak hæsjtæggen var umulig å spore noe sted. Sjøl #-tasten på tastaturet var fjernet!
Ingjerd var desperat og dundret inn døra i kjellerstua der husbonden Ole Knut og datteren Maria satt og spilte Ludo. Lett andpusten, vill i blikket og trippende lurte hun på om Ole Knut hadde sett hæsjtæggen hennes.  Siden dette er en anstendig historie både for lensmann og Marit Prest, så forbigår vi i stillhet den noe pinlige misforståelsen dette ny-ordet forårsaket mellom ektefellene.

Men etter litt hadde hun fått forklart Ole Knut hva som egentlig foregikk og han var klar til å bistå. Vel inne på hjemmekontoret konstaterte Villmarkens Sønn at hvis ikke Ingjerd nylig hadde vært utendørs, hadde ubudne gjester vært innom. Det var små dammer etter smeltet snø på gulvet, i tillegg var kontorstolen kjørt opp på øverste nivå. Den uvedkommende hadde altså kommet skogleies, og var liten av vekst, Ole Knut begynte å danne seg et bilde av gjesten. Neste steg ble å sjekke fotavtrykkene utenfor, som gammel speider, nåværende naturoppsyn og innehaver av både Hakkespettbok og et par vegger med diplomer for fullførte kurs, var han ikke lenger i tvil. Dette var spor fra en underjordisk, en tusseladd eller gnom om du vil.

Og så klart så forstår vel alle nå hvem vi snakker om. Det var selvfølgelig Deigolv Digre som sto bak. Han smålo giftig som en klukkende, men Rotenonbehandlet vårbekk der han småløp oppover i Haugalifeltet i retning Torshaugen. Han tok seg likevel tid til å slå lens på postkassa til en annen av gnome-slekt – Nysing Blåe – som han markerte revir ovenfor, før han travet videre med en stor sekk på ryggen.
Han forsto ikke hvorfor han ikke hadde gjort dette før. Han var jo tross alt velskolert og opplært i all slags trollskap og svartekunst. Og som vi veit så var han også særdeles aktiv på Facebook. Etter et forsmedelig nederlag mot en relativt nasjonalt ukjent, men lokalt beryktet hobbysmed av ord og små personlige katastrofer, så hadde Deiglov lagt for hat alle som dro mer Likes enn ham sjøl. Det var ikke mange. Ikke nødvendigvis fordi den godeste Digres statuser avstedkom mer kvalitet enn kvantitet, men som kjent er haugen et fjell i ei flat eng. (Og det var nettopp den slags ordkunst Deigolv drev med)
Men det var en person som alltid overgikk gnomen i strålende optimisme og positive tanker. Selve inkarnasjonen av vellykket feminin kraft, styrke og ressurser. Vara-stortingsrepresentant(e) for Venstre Ingjerd Thon Hagaseth!
Så hadde det plutselig slått gnomen at dette kunne han gjøre noe med! Med en enkel, men kraftig trylleformular hadde han ikke bare fjernet både sjølve symbolet på Likes-magnetisme – hæsjtagge’n – fra Ingjerds tastatur, men også sørget for at alle ordene hun hadde brukt den foran forsvant og til og med fått henne til å glemme hvordan den ble skrevet. Minnene og ordene vred og vrei seg i den magiske trollsekken han hadde på ryggen, men den var forsvarlig snørt igjen med kvinneskjegg og røtter av fjell. (Som vi sikkert husker fra o-fag’n om nordisk mytologi er det derfor dameskjegg er så sjeldent og at fjellet ikke har røtter – det brukes opp som verktøy i magi)

Vel hjemme i hula under Torshaugen stuet Deigolv sekken inn i et skap, gliste fornøyd og skjenket seg et breddfullt glass med Fun Light (rabarbra og bringebær-smak) Han hadde trøstespist litt vel mye etter nederlaget mot Greven av Svaberget og måtte ned noen kilo. Men nå skulle det feires. Fornøyd sank han ned i en godt innsittet saccosekk og så for seg panikken som nå sikkert herjet Ingjerd Thon Hagaseth. #Katastrofe #Undergang #Tårer. Gnomen humret fornøyd.

Lite visste han hvor nærme undergangen var. For gjennom dyp snø, drevskavler og granskog tynget av is fulgte det ikke noen blodtørstig jeger, men noe mye, mye verre. En som sto over jegerne og kontrollerte dem! Et sertifisert og bemyndiget Naturoppsyn.
Ole Knut hadde fått satt en så smått hyperventilerende hustru ned i sofaen, og med rolig og stødig argumentasjon spurt om hun ikke var enig i at dette kunne han ordne opp i?
Ingjerd hadde nikket og roet seg litt.
Så hadde han rustet seg ut med niste, lovbok og kikkert og lagt i vei. Han hadde raskt funnet leia skurken hadde kommet og kjempet seg målbevisst oppover lia. Snart sto han foran de godt kamuflerte doble dørene i sjølve Torshaug haugen. Han trakk pusten – nesten ikke andpusten i det hele tatt – og banket myndig på.

Deigolv Digre våknet av dagdrømmen og rynket sine buskete bryn i forundring og en smule mistenksomhet. Hvem kunne dette være? Det var ikke mange som visste om hula hans og alt utenfor var beskyttet av både naturlig kamuflasje og hint av trolldom. Forsiktig åpnet han døra på gløtt og stakk den lange nesa ut. Eimen av sunt, friskt kristenmannsblod (ispedd en dråpe av brisk og granbar) slo som en vegg i mot ham. Ole Knut kikket ned på den kortvokste skapningen som minnet om resultatet av en het natt mellom en hakkespett og Ludvik fra Flåklypa.
Ole Knut skrudde på sitt mest charmerende guttesmil – en mine som beroliget sjøl den mest skyldbelastede tjuvfisker og multekart-overgriper.
«God dag! Er det Deigolv Digre ein har æra av å helsa på?»
Deigolv måtte si som sant var og slapp Ole Knut inn. Gnomen var en smule tatt på senga, men forsto snart at dette ikke kunne være helt bra. Særlig når Ole Knut la fram i en litt unnskyldende, (men underforstått alvorlig og statlig bemyndiget) tone om gnomen kjente noe til en forsvunnet hashtagg? Gnomen merket stålet bak det medfølgende smilet – og stål i alle former er noe trollpakk ikke tåler. To store dråper av svette brøt fram på gnomens ruglete pannebrask og fant sine leier ned blant vorter og rynker, før det falt seigt ned fra ytterst på nesetippen, når Deigolv iherdig ristet på hodet.
Ole Knut dro fram et fargerikt hefte fra innerlomma på Gaupa-jakka og bladde litt i den. Fremdeles smilende som om han leste opp noe fra Prøysens samlede verker sa han.
«Slik det framgjeng av Statleg instruks om artar på Raudlista, så er gnomar ført opp som ein særs truga art, og all jakt og/eller fangts er på det strengaste forbode…»
Deigolv svelget og kom ikke på et eneste svar hverken med eller uten rim.
«Vidare» – fortsatte Ole Knut – «det kan i særskilde tilfelle opnast for begrensa jakt. Fullmakt til løyve er tillagt og underlagt blant anna naturoppsyn. Så eg spør på nytt – skulle det likevel hende at vyrde Digre kan hende på sin veg har sett noko til nemde IT utstyr?»
Gnomen fikk endelig samlet seg til et svar.
«Hverken taster eller beskrivende ord – har denne gnom ikke sett i år eller fjor’!»
«Hmm,» Ole Knut satte opp en tenkende mine – ikke helt ulik den gamle Detektime-helten Colombo like før saken løses.
«Har eg nemt noko om beskrivande ord?»
«Uhm…eh…» en nye bekk av svette sildret fram på gnomens panne. Ole Knut dyttet gnomen varsomt ut på kanten av stupet.
«Som nemt kan eg gje løyve til mange slags jakt og eg vil tru at å ha kjende folk som Mountainman Martinsen, Daniel Storbukkengen og Håvard Brundebukksveen på sporet av seg ikkje kan være særleg underhaldande? Ja, sjølv Rusten kan få inn eit lukkeleg skot med magnumladning om haldet er stutt nok og været godt…»
Gnomen så seg fortvilet rundt, før han sank sammen og tasset bort til skapet. Tok ut trollsekken og slapp den ned foran Ole Knut. Så slo en tanke ham, og han kikket opp – nesten som sitt gamle slu jeg.
«Vel kan du få både ord og knotter, men det gjør ikke mer nytte en mus og rotter! For de magiske ord som får alt som det var – jeg må beklage og si at du ikke har!»
Ole Knut tok opp sekken og humret litt i skjeggstubbene.
«Det skulle ikkje være noko problem. Eg har både diplom i Skogens Trolldom og Fjellets Mystikk, og likeins  kurs i Villmarkas Magi – så dette finn vi nok ut av.»
Gnomen kunne ikke annet enn stå med gråten i halsen og se at Ole Knut tok sekken på ryggen og tok muntert farvel.

Gledescenene som utspant seg nede i den før omtalte forstaden til Bruflat smeltet både hjerter og is, etter hvert som Ingjerds tekst falt på plass igjen og Lykken spredde seg som ringer i klare fjellvann ut over den vide dal. Spurver kvitret sin glede, tunge grå skyer lettet og en lyseblå himmel strakte sin høye kuppel over fjell og åser. Varmt solskinn spilte en glad melodi med istapper som Moder Naturs egen xylofon, og dryppet toner om varmere og bedre tider, for folk og fe i en dal som viste at gode ting kan komme selv i små pakker.

Under Torshaugen satt likevel Deigolv Digre og sturet. Irritert re-loadet han Facebook og lurte på om han for en gangs skyld skulle poste en virkelig sur status. Det ble ikke bedre av at fra Ingjerd sin side gnistret hæsjtæggene som et fyrverkeri. Så var den en ting som fanget gnomens oppmerksomhet. #Barnebarn #Lykke
Et bredt, gult glis med lange krokete hestetenner bredte seg fra gnomens ene håret øre til det andre, i det han klikket opp Google Maps og zoomet inn på Fjellsbygda…

The End…?

%d bloggere liker dette: