God dag mann økseskap!

Etnedal – årets vinterferie.
En hvit SUV svinger elegant inn gjennom de svære portstolpene av gammel lerk. Sjelden har nok noen bil passert stolpene med slik presisjon. Nøyaktig lik avstand til begge stolpene, målt fra bilens sidespeil.
Et par turgåere bevitnet bragden, uten at de så mye som hilste anerkjennende til den eminente sjåfør.

Sjåføren som i tillegg til unik kompetanse bak rattet, hadde spisskompetanse på en rekke felt, ofret det knapt en tanke. Han var blitt vant med å omgås dårer. – Dei førstår nok ikkje bedre, tenkte han.
Det må jo som kjent en ikke ubetydelig intellektuell kapasitet til for å kunne skille klinten fra hveten hva angår bilkjøring. Det må vel være noe av det mest innvikla og komplekse menneskerasen driver med? Bilkjøring altså. Denne mesteren av omtalte komplekse aktivitet losset effektivt bilen, og gikk videre den mest hensiktsmessige veien mot inngangsdøra til barndomshjemmet.

Av gammel vane kastet han et blikk mot vedskålen lenger opp. Han skvatt til og bråstanset, koordinert, men bestemt. Judonakken dreide 90 grader og falkeblikket konstaterte at, jo – kløyveøksa var borte! Plutselig var alt av rasjonell og vitenskapelig tankegang kastet på båten. Han løp i affekt rundt og rundt huggestabben. Bannet og svor. (Men fremdeles med rester av effektivitet – han gjentok seg ikke)
Hver muskel i kroppen var spent som en felestreng. Hadde han vært tilknyttet en fenghette ville han eksplodert!

Sjokket var over og fornuften kom sigende. Dette var reint tjuveri, og tjuveri var en sak for politiet. Fem minutter senere kimte telefonen intenst hos lensmannskontoret på Fagernes. Samtalen som begynte høflig fortonet seg snart annerledes da han ikke fikk den helt store responsen fra lovens mange armer. Ei øks var ikke førsteprioritet blant tjuvjakt og fyllekjørere i Valdres. Den første damen han snakket med foreslo at han jo bare kunne kjøpe ei ny øks.
– Hæ? Svarte han vantro.
– Ja, ei øks kan da umulig koste all verden fortsatte hun, bare sånn passe interessert.
– Eg KAN kjøpe ei ny øks , eg kan sikkert kjøpe tusen, det er ikkje poenget. Sei meg, hvis nokon bryt seg inn og stel bilen din så er det greit, gitt at du har pengar nok til å kjøpe ein ny?

Damen mente vel at det var en viss forskjell.
–  Ja, kan du forklare meg ein moralsk relevant forskjell på dei to tilfella, fortsatte han. Derfra ble han satt videre. Den neste han fikk snakke med lurte på om han kunne ha gitt den bort? Forslaget ble møtt med «nonsens», etterfulgt av latter og noen velvalgte ord.
– Eg gjer ikkje bort ting, eg byttar! Te begge partars beste, så klart. Transaksjonar som gjer at båe to kjem betre ut enn det som var utgangspunktet. Han var midt i et eksempel om to søstre skulle dele en appelsin, da han ble satt over igjen.

Og slik fornærmet han seg veien om sekretærer, studenter og betjenter. Det hele toppet seg da en annen dame på lensmannskontoret lurte på om han kunne ha glemt hvor han satte øksa sist. Da kastet han hansken og dro trumfkortet til en annen solstråle, Jon Inge Huset, opp av hatten og ba om å få snakke med en mann!

Da fikk han snakke med Jan Aune. Jan sa, som sant var, at det ikke lenger var noe lensmannskontor i Etnedal. Videre at det nok gikk til nærmere påske før noen tok tak i forbrytelsen. Hvis det da ikke skjedde noe spesielt i mellomtiden, da ville det nok ta enda litt lengre tid. Men du kan jo forsøke å ringe han Øyvind Rust, han driver visst litt som privatetterforsker, humret det fra røret på Fagernes.

Sivilingeniøren hadde mange sterke sider, å gjenkjenne spøk var ikke en av de. Han takket for tipset, og snart kimet telefonen minst like intenst på Svaberget. Etter først å ha ledd meg fillete av forklaringen på hvorfor han ringte meg, slo jeg over på autopiloten.
– «Be, så skal dere få. Let, så skal dere… »
– Finne! Avbrøt Knut’n, og fortsatte indignert. – Du treng ikkje sitere Matteus for meg!
Hmm, tenkte jeg, ateisten kan sin bibelhistorie, altså. Jeg prøvde å roe gemyttet og ba han sove på det.
– Vent til i morgen, sa jeg. – Da skal du se løsningen åpenbarer seg som sjølve økseeggen i andre enden av et perfekt treff med øksa. Da la han på.

Neste dag startet om mulig enda mer dramatisk. Til sivilingeniørens store skrekk stod nå øksa godt planta i stubben sin. De fleste ville nok latt det være med det, men så var det dette med folk flest da…
Det drog seg opp til uvær igjen med ny ringerunde til både lensmannskontoret og meg. Hverken snuten eller jeg var mer på hugget med Det Store Øksemysteriet. Frustrasjonen steg hos den sivilt inginørende. Det syndesvarte håret fikk gjennomgå, og slik gikk dagen.

Neste dag var på’n igjen, øksa var borte og Knut holdt på gå ut av sitt gode skinn. Han hoppet over lensmannskontoret denne gangen, men Rusten fikk unngjelde.

Sivilingeniøren hadde en teori, som innbefattet hans yngre og noe mer folkelige bror, Magne. Han hadde seilt opp som hovedmistenkt, men Knut trengte bevis. At Magne skulle bort noen dager passet perfekt.
– Då ser eg om det korrelera med forsvinniga te økse, sa Knut og nikket bestemt. Han insisterte så på at jeg tok turen nedover og snakket med han som om det var et skikkelig avhør. Då skjerpa mø uss litt båe to.
Jojo, tenkte jeg, jeg har tida til det. Dessuten så jeg humoren i galskapen. Jeg dro nedover, tok på de objektive brillene og banket på døra til det aller helligste. Innerst i stua, i en gammel Chesterfield satt han og ventet på meg. Selvtilliten gav inntrykk av at det var mer enn musklene som bulte godt der han satt. Diplomene hang tett på veggen bak han. De var mange, og fortalte om både fysiske og akademiske prestasjoner.

– Kan du ikke bare spørre Magne da, skjøt jeg fra hofta. Knut bare snøfta, hør ko du sjøl si no! Han svarar ikkje skikkelig på noko spørsmål.
– La meg snakke med han da, sa jeg. Etter at skepsisen var lagt seg fikk jeg omsider audiens til å rusle de 100 meterne opp til hans bror. Joda, utenfor garasjen stod Magne – og kløyvde vedkubber med den forsvunne øksa.
Etter en tre kvarter med innledende uteomsnakk så lurte jeg på om han kunne la øksa være? Sånn for min skyld?
Magne smilte med snus fra øre til øre. – Du er’ikkje akkurat så kjapp du hell då! Du ser ikke ko detta går hen?
Jeg måtte innrømme at jeg ikke helt fulgte de ikke akkurat rette, men absolutt interessante svingene Magnes hjerne ofte tok – så også i dette tilfellet.
Det tok nye to timer, men omsider forsto jeg planen.

– Så, sa jeg da jeg igjen var nede hos Knut
– Magne også har vært plaga av at øksa kommer og går. Det er visst noe som… eeh noe som går kan man si. Jeg og smilte av mitt eget ordspill. Knut så bare skeptisk ut.
– Kjem og går?
– Ja, slik som at det alltid forsvinner en i et par av sokker i vask. Det er gjort seriøs forskning på dette.
Ordene ”seriøs forskning” virker som kjent beroligende på alle med bakgrunn fra universitet og høyskoler – alt skal tenkes kritisk på – unntatt seriøs forskning. Så jeg gikk raskt videre med det Magne hadde instruert meg til å si.
– Så Magne har løst problemet med å kjøpe seg økseskap.
– Koførr noko? Sivingen var igjen skeptisk.
Jeg satte opp mitt mest uskyldige blikk og forklarte som den selvfølgeligste ting av verden at et økseskap var et skap en låste øksene inn i.
– Ska e altså bruke peng på eit slik….slikt.. økseskap? Sivingen så desperat opprørt ut med tanken på en slik sikkert uhyrlig utgift. Han hadde reist seg og begynte å sirkle stua som en tiger i bur.
– Neida, slapp nå av da, mann! Sa jeg og vinket ham ned i Chesterfielden igjen.

– Her er dealen, fortsatte jeg – Magne tar øksa når den dukker opp igjen – noe som sikkert skjer snart – så låser han den inn i skapet sitt.
– Det er ikkje rettigt! Protesterte Knut – helt etter planen. – Det er mi øks, men Magne har brukt peng på sitt skåp – då vil ikkje han ha økse mi gratis der. Det ville alder eg ha gjort!
– Ta det med ro! Igjen måtte jeg nesten dytte ham ned i stolen.
– Magne får låne øksa di når han trenger det – MOT at han har den i skapet sitt. Var det ikke det en klok mann en gang sa: – Transaksjonar som gjer at båe to kjem betre ut enn det som var utgangspunktet.

Knut så imponert ut – Så du høyre ette ko e si somme gonge? Det sku du gjere oftar. Dette er jo…briljant!

Og det kan en vel si. Mens jeg serverte historien hadde Magne satt øksa på plass – og en høytidelig overrekkelse fant så sted – med underskrivning av avtale. Høyt utdannende folk vil gjerne ha ting på papiret så ingen lurer dem….

 

 

%d bloggere liker dette: