Hvor dumt er dumt?

I Norge – og store deler av Vesten – så har en forvekslet likhet med like mye verdt. Men her er det en stor forskjell. Når det gjelder om mennesker er like mye verdt, så ser jeg ikke noe scenario, uansett hvilken innfallsvinkel en har, hvor en kan argumentere godt og logisk for noen forskjell i verdi på mennesker. Derfor setter vi det her som et udiskutabelt premiss, og blander ikke ubehagelige prioriteringene som kanskje likevel  gjøres, f.eks i helsevesenet.
Men til sikkert mange, særlig sosialdemokraters, store overraskelse så er vi altså ikke like! Vi er forskjellig utstyrt både her og der – og i dag skal vi snakke mest om hue!

Jeg har før sagt litt om at det innenfor utdanning burde blitt sett på som en fordel å være litt dum. Rett og slett kunne si: – Gratulerer! Du er dum!.
For å få til dette må vi snu en hel tenkemåte. For tross forestillingen om likhet, så kjenner alle til den uuttalte sannheten – det er forskjell på folks intellektuelle evner. Og det blir nedvurdert hvis disse kommer ned mot eller under et visst nivå. Du kan også komme så lavt at medfølelse slår inn, så alt håp er ikke ute for menneskeheten.
Men det er denne uuttalte nedvurderingen av dumskap vi må gjøre noe med. Og jeg er ikke bedre enn andre. Jeg er lokalt halvberømt for mottoet: «Dumskap irriterer meg!» Og det må jeg også gjøre noe med – irritasjonen altså, ikke berømtheten.
Grunnen til at det må gjøres noe med er ikke bare de fordelene i arbeidslivet som litt mindre tenkning gir, men det er selve frykten for å være dum som må vekk.
Hvorfor? Jo, fordi vi alle har den på en eller annen måte. Og den løses på forskjellige måter. Frykten for å dumme seg ut ligger nettopp i denne nedvurderingen av dumskap. Ingen vil være dum. Så da f.eks drikker en for å kunne si at: – ja, visst va e dum, men e va så full ser du! For i fylla er det nesten påbudt å være dum!
Eller en strigler hus, hjem, bil og seg sjøl for at ingen skal synes noe ser dumt ut. En jobber liv og helse av seg for å ha nok penger – for dumme folk har ikke penger. Og så juger og unnskylder en seg unna tabber og ting som kanskje noen ville le av og si var dumt.
Et komplekst og innviklet mønster av både skadelige og tidkrevende sosiale funksjoner – alt bygget opp for å motvirke frykten for dumskapen.

Tenk om det ikke var slik? Når en nå likevel skal akseptere alt mulig – når skal de dumme få komme ut av skapet (så sant de skjønner hvilken vei døra svinger) og bli respektert som likeverdige mennesker? Og enda viktigere – når skal de smartere ikke lengre være redd for dumskapen?

Tenk om vi bestandig kunne le med og ikke av det dumme vi alle gjør. For dumskap er selvfølgelig allerede positivt som kilde til underholdning. Og den skal vi ta vare på, men det er frykten for å være klovn jeg vil ha vekk.
Jeg kjenner folk som klarer dette. De aksepterer sine egne bommerter som den naturligste ting av verden – og de er totalt usårbare! For hvordan skal du gjøre narr av en som både høyere og mye bedre enn andre forteller om sine egne flauser?
Dærfor burde dett ikke være domt åg være dom

%d bloggere liker dette: