Hvorfor jeg ikke er noe stort

I anledning at jeg har vært sjuk i et år, så tillater jeg meg litt personlig betraktinger – om meg. Beklager at det er grunnleggende sjølopptatt og ikke så veldig morsomt.

La oss – eller i alle fall jeg – være helt ærlig nå. Jeg har de fleste forutsetninger for å såkalt lykkes. Jeg er ingen fløtepus, men jeg er en med et utseende du husker. Ingen benekter henimot ekstreme talegaver  – både i innhold og utførelse. Jeg er så god i diskusjoner at de fleste lokale helter ikke engang prøver seg – og gjør noen det så vinner jeg glatt. Noen vil benekte dette faktum, men når en motstander i det minste ikke greier å si hva som er feil i argumentasjonen min, så har du i min og de fleste andre bøker tapt.
Jeg er godt over gjennomsnittet intelligent – opp i mot MENSA kravet på 130 på en god dag.

Og som ikke det er nok så er jeg en veldig god lytter. Jeg har klokket og målt tekst og taleforståelse som ligger 10% over gjennomsnittet. Dette er kombinert med at jeg er kjent for å være veldig snill – noen vil si dumsnill. Og selvfølgelig har jeg mange avvæpnende svakheter. Jeg må stadig fores med noe nytt ellers så kjeder jeg meg – og kjeder jeg meg så gidder jeg ikke noe som helst. Jeg er klønete som en liten nyfødt pandabjørn, så ingen kan si jeg er en sånn ufordragelig supermann som fikser alt. Så skulle en tro at dette bare MÅ bli bra. Alle elsker jo en søt underdog!

Hvorfor har det da ikke blitt noen toppjobb, en respektert samfunnstøtte og en snart middelaldrende hedersmann? Og er det isteden helt katastrofe? Jeg er straffedømt (om enn urettmessig), konkurs og alt jeg har vært innblandet i har skåret seg. Stort sett har jeg ikke fått til noen ting – annet enn ikke å gi opp.
Jeg lever ikke i rennestein, men det er ikke så langt unna – jeg eksisterer stort sett på gode venners nåde og offentlig sikkerhetsnett. Jeg er blakk, sjukmeldt, ingen kjernefamilie og ikke en gang kjæreste har jeg greid å dra til meg siste ti år. Sjøl blinde høner finner hane bedre enn jeg finner høner…
Har jeg skyld sjøl? Selvfølgelig! Bevisst og strafferettslig ansvarlig skyld? Helt klart!

Men det er ikke hovedårsaken. Hovedårsaken kalles dualitet. Nei, det er ingen ny fancy diagnose – fenomenet er eldgammelt og inn-vevet i det meste av filosofi og kulturer rundt om kring i verden. Det betyr to-deling. Og dette slår for meg ut på følgende måte – jeg er sjølmotsigende! For opp i alt dette positive – som forårsaker en nesten behandlingstrengende høy sjøltillit. Og som ikke er konstruert eller en maske – jeg har oppriktig og ærlig trua på meg sjøl – så er jeg også livredd. Alt mulig! Redd for å få kjeft, redd for å ta feil, redd for å gjøre noe dumt og mest av alt – redd for å bli misforstått. At noen skal tro jeg mener, har gjort eller sagt noe jeg ikke har ment, gjort eller sagt. Jeg vil bli dømt etter hva jeg er – ikke hva folk tror jeg er.

Ingenting av dette er uvanlig eller katastrofalt, men når en parrer det med den ene essensielle tingen jeg mangler – nemlig charme! Her hjelper det ikke at jeg har en viktig del av det å være charmerende – nemlig humor. Jeg kan få en forsamling til å le av og med meg med en setning.  Men tilløpet til charme slås nemlig flatt til jorden av en kombinasjon – altså to-delingen. Dualiteten. Når jeg har denne grunnleggende usikkerheten – så merker folk den på et trolig ubevisst nivå. Det kan være noe i et blikk, en bevegelse. En stor del av menneskelig kommunikasjon er hardkablet gjennom evolusjon til å være ikke-verbal. Så da gir jeg et inntrykk – som mange gjør – ikke noe spesielt i det, men så skriker også framtoningen min noe annet – nemlig denne helt genuine sjøltilliten. Og da skjærer det seg. Folk for to motstridende inntrykk og da blir en usikker! Den verst tenkelig reaksjon.

Er folk positive kan du få dem med på hva som helst. Er de negative kan du skremme eller bølle dem til nesten like mye – men er de usikre så bare trekker de seg vekk og vurderer ikke det som blir foreslått engang – og konverterer gjerne følelsen til likegyldighet. Det rett og slett tror ikke på det jeg sier. For hva folk tror kommer ikke av hva de veit, og hva som blir argumentert med, men hva følelsene forteller dem om argumentene.

Derfor – tror jeg – får ikke jeg til dette udefinerbare som enkelte – særlig selgere – har. Evnen til å engasjere, begeistre og rive med andre i sine ideer. Jeg er bittelitt bedre på papiret enn i praksis, men ikke så mye at det oppveier personen real-life. Som ei jente engang sa til meg: – Du Øyvind er veldig charmerende – på papiret.

Plager dette meg? Av og til – ja, stort sett, njaaai…. det er ikke noe jeg får gjort noe med. Charme kan ikke læres og stoppe kjeften på ikke-verbal kommunikasjon er trolig heller ikke mulig. Men nå veit dere iallefall hva det kommer av – men selvfølgelig tror ikke noen et ord av det.

%d bloggere liker dette: