Hyklernes halebiting

Når en har vokst opp som medfølger, men ikke deltaker i samfunnsdebatten på 70 og 80 tallet, så skjønte en hva det viktige i livet var. Sex!
Til tross for kald krig, atomtrussel og tiltagende miljøproblemer (stort sett sur nedbør) så var det når det kom en naken pupp på TV at samfunnsdebatten virkelig antente. NRK var for det meste eneleverandør nyheter, underholdning, kultur, gudstjenester og provokasjoner. Særlig var finsk fjernsynsteater legendarisk med vodka, banning og badstue! Da glødet telefonene på Marinlyst og sinte leserbrev flommet inn til lokal og hovedstadspresse.

Kritikken ble møtt med hoderysting og hånflir fra den påståtte og selverklærte intellektuelle elite. Dette var kunst og var fritatt fra all sensur, ville en ikke se på det så fikk en bare finne avknappen.

Hvorvidt uhøvisk språkbruk og noe hengende finske pupper var ødeleggende og forflatende for den alminnelige moral, er en helt annen diskusjon enn den jeg skal ta nå. Det er nemlig påfallende hvor inderlig moralske den før nevnte elite har blitt på sine eldre dager.
La oss som et utmerket eksempel ta Jon Michelet. Samfunnsdebattant, suksessforfatter, pressemann og all sin dag rødglødende på venstresida. Han skrev først på nittitallet en serie ungdomsbøker – meget politisk korrekte – om en innvandrer fra Brasil som drømte om å hoppe i Holmenkollen. Disse inneholdt en del sexscener som på ingen måte sto tilbake for påståtte leserbrev i publikasjoner først og fremst dedikert til å se på bildene i.
Og da ble det leven! Det var blant annet en bibliotekar på det tilknappede Vestland som nekta å ta inn bøkene. Stor ståhei og lurveleven.

For så klart så måtte dette omtales, beskrives og utpensles – dette var jo noe alle hadde opplevd som unge. Sa den opplyste og frilynte delen av samfunnsdebattantene – inkludert den gang relativt unge Michelet selv.

Men noen år seinere er han Jon blitt eldre, verden har ikke lengre kald krig mellom Øst og Vest, men det er mer lokalt ganske glohett til tider. En av årsakene – iallefall på overflaten – er bruken av begrepet kunst – og at den ikke kan sensureres. Hvis en ikke liker det en ser så får en altså bare la være å se på det!

En del muslimer – faktisk ganske mange – aksepterer på ingen måte dette premisset. Noen går så langt at de fysisk vil stoppe utøverne av den påståtte kunst.
Da skulle en jo tro at den opplyste elite i Vest igjen klatret på barrikadene, hevet rødvinsglasset og med patos erklærte at etterhengende religiøs forestillinger ikke var fritatt for kritikk!

Men nei, skulle en ha sett! Da lener den nå aldrende Michelet seg tilbake og maner faderlig til betenksomhet og forsiktighet i utøvelsen av den før så uforsiktige ytringsfrihet. Han går hardt i mot Fritt Ord redaktøren Knut Olav Åmås som kaller norsk presse feig, siden de ikke har med felles front trykket disse berømmelige karikaturene av muslimens fremste profet.
Nei, Jon mener dette bare viser besinnelse!

La oss da oppsummere: Når det var snakk om kritikk fra moralsk forargede norske religiøse, hvor det verste de kunne finne på var sinte blikk over kaffekoppen med svart Bedehuskaffe, så var en så svær i kjeften om ytringsfrihetens ukrenkelighet at hånfliret hang igjen i øreflippene, men når kulene bokstavelig talt begynte å plystre rundt de samme øreflipper da er hattehøyden senket godt under bordet!

Dette kan ikke være annet enn at en hykler setter tenna i sin egen hale, uten å ha den minste anelse om at dette gjør vondt!

 

%d bloggere liker dette: