Velkommen

Julenissens vikar

Han så slett ikke frisk ut. Radmager var han også blitt. Det før så veldige hvite skjegget hang i grå pistrer nedover et innsunket bryst. Det var ikke det minste Hoh Hoh Hoh og Jolly good Christmas igjen. Julenissen var rett og slett redusert til et vrak.
– Jaha, sa jeg – er vi talefot?

Den stakkarslige framtoningen hans gjorde det lett å være litt mer kjepphøy en sist jul da han knep meg på fersken i å fuske i julenissefaget – og bedyret at han aldri ville se meg igjen.
Julenissen støtta seg mot dørkarmen og hostet stygt.
– Eg treng hjelp av deg…. Igjen den vonde hosten. Og nynorsken hadde ikke igjen noe av det skremmende drønnet den hadde hatt i fjor. Det lød bare slik nynorsk nesten alltid lyder – litt oppkonstruert og latterlig.
– Eg har vorte sjuk…
– Sier’u det sa jeg – trudde du bare var på slanker’n jeg…
Nissen greide å mønstre en gnist av det blå, dypfryste isblikket jeg husket så godt fra den kvelden på Bruiten – og dusin-vis med etterfølgende mareritt.
– Ok, greit! Sa jeg – kom inn! Slik du ser ut så lokker du snart til deg både kråker, kemner’n og andre åtseletere!

Snart satt restene av Julenissen i den gamle gode stresslessen min – nok et klenodie fra Terje Taxi – tett opp til nok et gode fra alle dei som e svære ve me – ovnen fra Kaarebo. Jeg fyra hardt, men likevel skalv Nissen så han nesten søla ut den glovarme kaffen med et par gode spiseskjeer Jack Daniels i.

Veit du hva som feiler deg da, spurte jeg og sank ned i sofaen – den også fra Kaarebo.
Julenissen kremtet, men hosten lød litt lettere nå.
– Eg veit det går over. Penicillinet må berre få tid til å virka…
– Javel? Det er en infeksjon altså?
Nissen svarte ikke, men studerte kaffekoppen grundig.
– Kan du se til å spytte ut hva som er galt? Anbefalte jeg en smule irritert.
Svaret var bare et grynt og kaffekoppen ble dreid tydelig utilpass rundt mellom de nå skittengrå, fillete vantene.
Det gikk opp et lys for meg og jeg måtte le.
– Nei, har du sett på makan da, Nissefar! Din gamle bukk! Du har vel ikke rota deg borti no’ lettlivede kvinnfolk og fått et lite surt minne med på kjøpet?
Nissen sukket dypt og tok en drøy slurk oppsprita kaffe.
Jeg velta meg over i sofaen og lo høyt.

Så slik gikk det altså til at jeg – halvproff julenisse-svindler – måtte vikariere for sjølveste den virkelige Julenissen!
Det skulle visst være rimelig enkelt. Reinsdyra kunne ruta (De var diskret parkert bak låven på Svaberget) Tida var ikke noe problem. Julenissen ga meg nemlig et svært gullur som var magisk – påsto han. Det sørga for at jeg alltid hadde tid nok på ruta mi – hele verden rundt på en kveld. Jeg lurte på om vi ikke burde sjekke den noe oppsiktsvekkende teorien med Stephen Hawking, men det bare snøfta Nissen av.
Med Julenissen trygt plassert foran TV’n med fjernkontroll og passordet mitt på Netflix, fant jeg fram nisse-kostymet mitt og kledde på meg. Nissen sjøl var allerede godt inne i en Walking Dead maraton, men nikka likevel anerkjennende til forkledningen min.

Så da la jeg i vei og bak låven fant jeg altså Julenissens slede og de berømmelige reinsdyra. Og for noen dyr! Dette var ikke noe som hvem som helst same kunne putte opp i Joikakakene! Her var det svære, flotte reinsdyr med enorme gevir pynta med bjeller og glitter. Pelsen var silkeblank og skifta som perlemor mellom skinnende hvitt og gnistrende sølv. Og fremst – Rudolph! Nesa glødet som nettopp ei svær glo og pulserte sakte med hvert åndedrag. En smule skeptisk kan en si så gikk jeg forsiktig bort og rakte fram en bevottet hånd. Noe skeptisk snuste Rudolph på votten. Ikke veit jeg om det hang igjen en eim av Lenda, eller han bare var i godlune for plutselig snøftet han og det så virkelig ut som han smilte. Og en slags anerkjennende mumling spredde seg bakover i rekken av reinsdyr.

Jeg klatra opp i den digre sleden og så meg rundt. Jeg følte meg like forvirra som hver gang jeg har fått meg ny bil og ingenting er der jeg er vant til.
– Jaha, gutter, sa jeg – åssen funker dette da? Åh du verden som det funka! Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen og altså Rudolph fiksa dette helt uten min hjelp. Det smalt og gnistra som fyrverkeri rundt øra mine og så letta reinsdyra med meg og sleden på slep. For en stakkar som stort sett har holdt seg på landjorda så måtte jeg bare holde meg fast så godt jeg kunne, i det sleden steg bratt opp, tok en skarp venstresving inn mot Åkrokhaugen før vi fullførte halvsirkelen og dundret ut over Svabergsknatten. Jeg fikk ikke engang tatt flyfoto av hyttetomtene mine!

Det er noen store problemer med resten av historia. Jeg har i diverse jobber og verv skrevet under på flere taushetserklæringer enn en gjennomsnittlig ansatt i PST. Så hvor mye kan jeg egentlig fortelle? Av hvor jeg var og hva jeg leverte?
Altså – jeg kan jo ikke avslutte nå – når dere har lest så langt, ikke sant? Noe må dere få vite.
Men noe må vi ha klart for oss. Ruta er hemmelig. Snill vs Slem lista blir det ikke mer snakk om, men en del stopp føler jeg har såpass almen interesse at jeg velger å bryte taushetsplikten.

Før vi landet ved en stor villa i Oslo så hadde jeg fått vært på så mange steder at oppførselen satt som et skudd! Dyp, drønnende erke-amerikansk HOH HOH HOH! hilsen. Dele ut gaver og ønske God Jul. Det var nesten så det begynte å bli litt kjedelig, men i det jeg labbet opp en velstelt innkjørsel skjønte jeg at her var det fint-folk som holdt til. To digre brander i svart dress og solbriller tross kveldsmørket sperret inngangen. Men julemagi fungerer like godt som Luke Skywalkers Jedi-triks så de slapp meg inn.
Da kom det springende i mot meg en godt voksen kar i dressbukser og hvit skjorte, men ermene var bretta opp og slipset borte. Det var tydelig julefeiringen var i gang. Han strålet som en liten unge.
– Se pappa! Det er Julenissen! Ropta han begeistret.
– Jah, Jens! Det er det! – snøvlet Thorvald Stoltenberg vennlig med bestefaderlig verdighet inne fra stua. Jensemann danset rundt meg og klappet i hendene mens jeg gikk inn til resten av familien. Av alle jeg delte ut gaver til den kvelden var det ingen som strålte slik som Jensemann Stoltenberg. Det var nesten så jeg måtte like ham.

Vel oppe i lufta igjen så gikk det lenge før vi landet på et tak i Bærum. Her var det tydeligvis meningen at jeg skulle ned pipa. Jeg hadde fått lest meg såpass opp på Julemagi at jeg fikk til dette med å legge fingeren på sida av nesa og: WHOSH! Så kunne jeg fly opp og ned i hvilken som helst pipe. Men noe fikk meg til å stoppe her….. Det var ikke uvanlig med julemusikk i husene jeg besøkte, men her var det noe spesielt. Jeg balanserte bortover taket (trygg på at julemagien hadde satt klønetheten min ut av spill for en kveld) og stoppet ved siden av Rudolph og lyttet ned i pipa. Joda, det var noen som sang – en dyp, litt nasal stemme – og slett ikke dårligere enn originalen med Eartha Kitt og seinere cover av Marilyn Monroe. (Samt de fleste andre sexy syngedamer rundt juletider opp gjennom historien)

«Santa baby, a ’54 convertible too, light blue;
I’ll wait up for you, dear; Santa baby,
So hurry down the chimney tonight»

Jeg rynka panna og lurte på hva dett skulle bety. Da hørte jeg et snøft bak meg. Det var Rudolph. Jeg snudde meg og der sto jammen reinsdyret og regelrett gliste og blunka konspiratorisk til meg. Bak ham nikket de andre oppmuntrende med hodene.
– Eeeh, sa jeg – litt usikker på hvordan en reagerer når en haug med reinsdyr oppfordrer til uanstendig oppførsel på Julekvelden. Rudolph gryntet og dyttet meg kameratslig, men utvilsomt oppfordrende i sida.

Vel, her må sensuren slå inn, men såpass kan jeg si at Siv Jensen har langt bedre og mye mer komfortable antrekk enn den beryktede leppestiftkjolen. Og hun fikk harde pakker til jul….

Vi nærma oss slutten på turen – og snart seilte vi inn over Vakre Varierte Valdres. Fremdeles som seks kommuner badet i felles lys fra månen. Og her skulle det også deles ut gaver. Jeg må innrømme at jeg hadde stor glede av å dele ut en penn med usynlig blekk til ordfører i Vestre Slidre – Eivind Brenna. Nå kunne han skrive under på alle de hemmelige avtalene han bare ville – uten at noen fikk greie på det. (Dette var visst noe han hadde ønsket seg også)
Og her i dalen – når vi først snakker om skriveredskaper – så fikk Rolf Tidemandsen nytt fargebånd til skrivemaskinen sin (Det begynner visst å bli vanskelige å finne i vår digitale tidsalder)

Men da har jeg egentlig fortalt mer enn nok.
Hjemme på Svaberget hadde Julenissen sovna – og jeg lot ham sove. I dag tidlig var han mye bedre. Han fikk frokost ala Rust, før han nok en gang takket så høflig som den gamle grinebiteren han egentlig er kunne klare – og lovet han han ikke skulle glemme dette.

%d bloggere liker dette: