Solen løftet seg forsiktig over horisonten i øst og varmet gavmildt innbyggerne på Oslos beste vestkant. Selv Moder Natur velsignet ofte disse beboere av øverste rang og klasse med en forsiktig vekking. Likevel sov de fleste beboende langs Eddaveien fortsatt denne søndagsmorgen, men ikke alle.
Pulsklokka hamret (det vil si – den hadde gjort det om eieren av den potensielle klokka hadde tatt seg råd til slikt fjas) og grusen rikosjerte  fra joggeskoene til Knut Robøle. De var godt brukt, men ble ikke karakterisert som fjas – så de var i en ikke så fjern fortid verken ervervet på EuroPris eller Jula, men i en skikkelig skobutikk. Behørig testet, påklaget, testet igjen og til slutt funnet tilfredsstillende.
Han var i godt driv og hadde snart løpt i to timer. Han følte seg nesten sprekere for hver meter han la bak seg og gledet seg til hver motbakke. – Du kjem ikkje til topps på flat veg, tenkte han, og forserte den slake moten opp mot villaen nederst i Holmenkollen. Det gule huset lå innerst og godt skjermet i avkjørselen. Vel innenfor portene vrengte han av seg den allerede kortklipte t-skjorta og blottet en imponerende brystkasse. – Dette er nok ikkje daglegdags for fruene her på vestkanten, tenkte han, der han så for seg de skalla og smålubne mennene deres. Han flekset brystmusklene og som to elegante dansere på en usynlig line mellom skuldrene spratt mannepuppene opp og ned. Fornøyd spradet han et par runder på den velfriserte plenen, gikk over i håndstående og så lett armgang mot inngangsdøra. Det var da han så det. Han hadde nok sett det rette veien også – det var lite som unngikk blikket som ville gjort en falk nærsynt og mysende i forhold, men nå så han det lett. Hvite, små firkanter lå i en sti over plenen. Sagflis! Knut synes han kunne høre sin Husmand – Rusten – i hodet, der han med den utmerkede radiostemmen ville ironisere sarkastisk noe om hvor mange ganger han måtte fortelle Knut at: – ’n klør seg ikke i hue på plen da vettu!
Rusten ja! Knut balanserte på ei hånd og strøk seg undrende over den mandig haken. – Rusten – sa han til seg selv. Dette økonomiske og fysiologiske katastrofeområdet – som likevel på gode dager og på en av sine intellektuelle toppturer kunne nesten matche han – Knut – sin høyde. Men han ramlet nå fort ned i uvitenhetens skyggedal igjen – konstaterte Knut med et skjeft, men nesten omsorgsfullt flir.

Tyngdekraften gjorde et siste forsøk på å dra Knut ned – og nesten i medynk med naturkraften lot Knut seg falle ned og spratt opp i stående stilling. Sagflisa ja! Den ledet et snirklete spor bort mot den lave hekken som skilte Eddaveien 15B fra resten av Verden.
Sagflis! På hans eiendom! Noen hadde forsøplet hans – Knut – sin dyrkjøpte plass i solen! Indignert og med stram besluttsomhet fulgte han sporet av frisk flis. Som en veltrent jakthund uten et gram overflødig fett, men muskler som dirret av styrke og jaktiver.

Han stoppet ved hekken, skakket på hodet og lyttet. Jo – hans knivskarpe hørsel bekreftet det han så – noen snufset. Denne noen satt ved en stor lønn. Sammensunket med lute skuldre over en motorsag i fanget. Utstyret var ellers også forskriftmessig – flanellsskjorte, verne-bukse og gule støvler. En oransje hjelm lå trist henslengt som en skilpadde på rygg ved siden av ham.
Knut var ingen ond person – og selv om medfølelsen kunne intellektualiseres og rasjonaliseres var det likevel medfølelse.
– Treng du hjølp? Spurte han og hoppet lett over hekken.
Fyren ved treet så opp. Trakk pusten i et nytt snufs og bare nikket.
Kort fortalt var dette Knuts nabo – han hadde presentert seg som Sigurd Sauer da de møttes for noen år siden. De hadde deretter vært på hils, men ikke noe mer. Herr Sauer hadde forsøkt å felle treet som skygga for sola, men saga dro så dårlig, så det ble mest bare spinning mot stammen. Og noen av det stakkarslige flisene hadde funnet veien over hekken til Knuts plen. Sauer forsto ikke hva som var galt. Det gjorde ikke Knut heller, men han hadde ikke engang sett på saga – så det var forståelig. Men han forsto at her måtte han – Sivilingeniøren – trå til. Han ba høflig, men myndig om at Sauer trådte til side, slappet av og så på at ting ordnet seg.
Sauer snufset og var blank i øyene. Knut viftet han vekk. Egentlig minna fyren litt om Rusten. Smalskuldra, tynn i håret, men med en svær svart bart under nesa som kompensasjon – det var nok denne en lille ulikheten med Knuts Husmand som gjorde at Sivilingeniøren overså den siste likheten. Den røde ulmingen i en liten glo av infamt fanteri innerst i øynene.

Knut skred til verket. Han spankulerte rundt saga – slik han i ungdommen hadde sirklet motstanderen på judomatta. Vurderte, analyserte og så etter svakheter. Han forsto raskt mekanikken. Kjede var opplagt for slakt! Han rekvirerte Sauers verktøykasse. Eieren trakk seg synlig imponert tilbake til sin egen veranda.
Snart var kjedet strammet og saga mol som en ilter, men temmet tiger. Knut anerkjente lyden med sin signaturbevegelse – dette lille, men bestemte nikket med hodet. Nå skulle det sages! Det var ikke tvil om hvem som var Kongen i Holmenkollen! Han bodde ikke på toppen, men i bunnen! Ikke ulik riksløven der den hever øksa sto Knut i silhouette mot den snart fullførte soloppgangen. Så satte han i gang! Fliser haglet som fra et stort sagbruk der tenner av stål bet, tygget og spyttet trevirke.

Sigurd Sauer strakte seg i stolen på verandaen. Han åpnet en ølboks og drakk dypt. Et fornøyd smil blandet seg med ølskum i barten. Han vrengte lomma på verne-buksa og renska ut  litt sagflis. Det lille som var igjen etter turen over hekken inn på Robøles eiendom. Fant en de rette knapper å trykke på så var det lite en trengte å slite. Noe som heller ikke høvde seg for Kongen nederst i Holmenkollen. Lønnen var snart felt og ble med effektiv rytme kappet til passende lengder med ved. For Narren derimot – han sleit med motorsaga.