MARERITT I MAI

En september-natts mareritt 5
 Gnomen – The Movie

Graneisbygda låg pakka inn i ein tåkeheim og maimånads mjuke mørkre…..
Hva i all verden? Hvorfor skriver jeg på nynorsk? Vel, vi prøver igjen…. «mjuke mørkre«….hjelpe seg… Uff!

Jo, altså, det var tåka som gårsdagens ertesuppe, sommeren hadde ennå ikke fått skikkelig tak 800 stadig kjøligere meter over havet – i den grad den arktiske kakelinna som årvisst innfinner seg i juni og juli kan kalles sommer.

Fra Bruit’n til Kåres Veg alt stille. Nå kunne vi ta en runde med namedroping og tagging på mange med hvordan alle fra Svaberget til Hagajordet så ut når de sov, men de er så skikkelige i denne bygda at når Vårherre vurderte hvor Jesus skulle bli født, strøyk Han Graneisbygda først av lista siden ingen ville tro noen var født uten for ekteskap der.

Men helt rolig var det ikke, sjøl om de fleste sov. I et pent hus like ved veien med nybygget veranda, flakket et blålig lys fra en flatskjerm innenfor et vindu. Henning Byfuglien satt oppslukt av filmen og med denne som eneste lyskilde i stua. Det var en romantisk komedie med Hugh Grant og Drew Barrymore. Henning tørket en tåre som stille sildret ned i retning en skjelvende munnvik.

Marianne og lille Emil sov trygt. Og mens Haley Bennet i Music & Lyrics som Britney parodien Cora Corman, rumpevrikkende drar Buddas Delight til Hennings ivrige taktslåing og mednynning, lar vi blikket og oppmerksomheten vandre mot en nesten gjemt og iallefall glemt snarvei nedefra Juvfossen. Beinstigen som den ble kalt av ukjente årsaker, hadde ikke blitt gått på flere tiår.
Det hørtes rasling i fjorgammelt gras og sultefora brisk i ei bergskorte rørte på seg i det Deigolv Digre brøytet seg vei oppover. Tross en i fra vanlig folkelig syn vanskapt kropp beveget han seg forbausende lett og ledig, og noen anstrengt pust var knapt å spore.
Den stadig optimistiske aspiranten til barnerov hadde etter flere forsmedelige nederlag i Bruflat-kroken besluttet å skifte jaktmark. Den lange nesa stakk opp over reinekanten nederst i jordet på Bergo, og ikke ulikt det nøttejaktende ekornet i Istid været nesegrevet i lufta etter nylig døpt kristenmannsblod.
Siden det nå var Vegard Storsveen som besatt Bergo så fantes det ikke eim av slikt der, men likevel fanget noe gnomens interesse. Som en blodhund på sporet kravlet han seg helt opp og med nesa i sky fulgte han den søte duften av uskyldsrent barn.

Slik det nå skulle utvikle seg så hadde Deigolv litt flaks, sjøl om han aldri kom til å få vite det. Av alle de unger han hadde forsøkt å stjæle så hadde ingen blitt skremt. Gnomen hadde tross utseende som noe fra en parodi på Alien et fantastisk barnetekke. Nå skulle det vise seg at lille Emil skulle vokse opp til å bli en skikkelig skeptiker, som ikke godtok noe sentimentalt nonsens. Han ville derfor vræla som en tåkelur med halsbrann om han hadde fått sett Deigolv Digre.
Men så lang kom aldri gnomen.
Henning hadde akkurat tørket tårene og snytt seg skikkelig etter Happy Endingen på filmen, og hadde satt i en ny film.
Det var da Deigolv Digre kom listende inn i stua. Simba – familiens svarte hund kom logrende etter. Gnomer har også dyretekke så det holder. Henning var allerede dypt inn i forteksten på filmen og ville ikke merka det om så hele Napoleons berømmelige hær hadde trampa inn. Men så stoppet gnomen så brått at Simba gikk rett inni ham og ga fra seg et forundret bjeff.
Det hørte faktisk Henning og ble røsket ut av film-trancen.

De fleste har nok opplevd dette med å møte en person de øyeblikkelig er på bølgelengde med. Og her var et slikt tilfelle. Etter dette å røve unger – som var mer en jobb enn en lidenskap for Deigolv – så hadde han en virkelig stor lidenskap. Film! I det romslige hulekomplekset (under Torshaugen som vi husker) – så hadde han egen kinosal og tusenvis av filmer, både gamle klassikere på VHS og ikke minst det nyeste både på DVD og Blåstråle. Alt i fra tragisk norsk sosialrealisme med Wam & Vennerød, via Olsenbanden til Directors Cut av Avengers og Vann til elefantene.
Så etter noen innledende runder med forskrekkelse og forvirring fant Henning og Deigolv Digre tonen. Filmen som Henning hadde satt på var Ãnglagård – en av gnomens absolutt favoritter. Så snart satt gnomen og Henning i sofaen med popcorn mellom seg og Simba sovende på gulvet foran dem, mens svensk bygdekomedie med seriøse undertoner utspant seg på skjermen.

Da rulleteksten forsvant i øvre bildekant strakte begge to på seg og gjespet.
– Nei, det er blitt seine kvellen’, sa Deigolv – en liten gnom skulle for lengst vært under fellen!
– Ska’ du ikkje prøve å røve hono Emil altså? Henning blunket trøtt og rimelig klar for senga sjøl.
Deigolv Digre klødde seg under det betydelige nesegrevet og så skakt på Henning.
– Det tror jeg må vente, vi får heller ta det igjen hvis du får ei jente!
Henning var plutselig lysvåken.
– Mø ska’ ikkje ta en film-quiz om det då?

Da var det gnomen tok beina på nakken. Av alle trusler han hadde fått av stål, sølv, hvitløk og limerick-dueller var film-quiz med Henning Byfulien det siste han våget seg på. Dessuten hadde han i et uoppmerksomt øyeblikk fra husverten fått med seg noe som var verdt like mye som tusen unger.

——–

Henning våknet neste morgen av at Marianne sto i døra inn til soverommet og så veldig misfornøyd ut.
– Henning! Hvor er Ford Fairlane DVD’en min?

 

 

%d bloggere liker dette: