Velkommen

Mareritt i Ton.

Etter høylydt oppfordring og tydeligvis dypt savnet – han er tilbake! Deigolv Digre! Den tjuvaktige, men ikke akkurat heldige gnomen, haugatyet, den underjordiske eller hva han nå egentlig er. Og som så ofte før – det er bygdas fremste kvinner og menn han utfordrer. Denne gangen kanskje den fremste?

Våren 2017
Utallige milliarder tonn hydrogen fusjonerte og ble til helium. 8 minutter seinere flommet biproduktet, kjent som sollys, over jordkloden. Eller hvis vi skal være veldig pirkete så tok det mellom 10.000 til 170.000 år fra fusjonen i solas indre til strålingen nådde solas overflate, men trengte dere egentlig å vite det? Nei!

For himmelen var knallblå som en god regjering, sola var varm som sosialistisk asylpolitikk, men også like skadelig med for mye eksponering. Snøen var stivfrossen til hard skare – så vidt meg bekjent var den også partipolitisk metaforisk nøytral. Snøen er for alle! En bivirkning av at Vårherre lar det regne både på rettferdige og urettferdige!
 
Deigolv Digre var i kjempehumør! Han hadde flunk nye carving-ski og lettbeint og mjuk som han var tross nedåtvokst figur, skar han over skaren med kjappe twist til høyre og venstre. Det gikk fort nedover lia. Veldig fort. Så fort at da han ble var i en skiløper i den ordinært tilkjørte skiløypa i bunn av bakken fikk han problemer. Kollisjon virket uunngåelig.
Det var bare en ting å gjøre. La det stå til! Trollskap og bannskap fløt lett og svart mellom sammenbitte gule hestetenner og stavtakene dirret av trolsk styrke. Deigolv skjøt fart som en torpedo kledd i filler og krysset skiløypa en snau meter foran en forundret skiløper – som bare så en skygge forsvinne inn i buskaset. Senere fortalte han at det var det største og styggeste haren han noensinne hadde sett!
 
Hare eller ikke – det skar seg så for Deigolv. Skia hekta seg i en seig vierkvist og trollpakket flakset gjennom lufta. Han landet i ei til tider skyggefull bakhelling uten skare og snøføyka drev rundt ham.
Med nesegrevet og de fleste andre tilgjengelige steder fulle av iskald snø spyttet og snøftet han seg opp fra snøfonna. Da var det ting skjedde i rask rekkefølge som resultat av flere hendelser.
 
Oppe i skiløypa kom det en ny skiløper. Denne som den forrige også uttabygds og ellers uinteressant for historien, men han hadde hund! En gneldrete liten teppetisser som ville vært sjanseløs om den ikke kunne snaltre etter eieren i oppkjørte løyper. Hvis den da ikke fikk sitte på med Far i ryggsekken. Teppetisseren fant ikke noe teppe å tisse på ute i villmarka, men den kunne gjøre noe annet i skiløypa. Og det gjorde den. Omtrent i det Deigolv gikk på snørra i snøskavelen.
Bikkja ga fra seg et fornøyd lite «vuff» og varm lort sank ned i velpreparert snø.
 
Men nå hadde det slik at hundeeieren var en slett ikke hensynsløs turist. Neida, for sjøl om han ikke hadde med seg egnet pose til hendelsen, så hadde han Valdres Kippen! Dette redskapet utviklet av en lokal Petter Smart (Vi skal komme tilbake til han – og gjett om vi skal!) En Reodor Felgen fra fineste Vallers! Turisten vippet elegant opp finurligheten, monterte den etter forskriften. (Bruksanvisningen var på forhånd grundig studert foran en gnistrende peisild med noe Rødt i Glasset til. Han hadde til og med tørrtrenet på kongler) Øvelse gjør som kjent mester så med et raskt vrikk på håndleddet og uhumskheten forsvant ut i Naturen. Lortprodusenten hoppet opp og ned og bjeffet imponert til matfar.
 
Litt nedenfor, men skjult av et lavt kjerr fikk Deigolv igjen pusten. Han gapte høyt og drakk grådig inn luft. Og også enkelte konglelignende luftbårne elementer. Jeg trenger ikke utpensle det mer regner jeg med? Dere skjønner tegninga.
 
Da han hadde fått spytta ut svineriet, skylt munn med et par kilo snø og igjen så klart, så var skiløperen og teppetisseren allerede nesten ute av synet, men et siste glimt fikk Deigolv av slira til Valdres Kippen – full av nasjonal stolthet prydet med nasjonens flagg. Det sto gnister ut av trolløynene og strimer av blå røyk sivet opp fra neseborene. Her skulle noen blø! Og største skylda hadde Kippens opphavsmann. Det var som om vårsola ble kaldere rundt Deigolv og en blåfrossen vind rant ned fra fjellet og hvisket med intens hevnlyst: – Syyyyyyverrr Thoooon!
 
Noen timer senere hadde Deigolv fått varmen i seg og vaska seg – han gjorde det hver måned enten han trengte det eller ikke – men ikke minst fått skylt munnen godt med også godt brennevin! Men tross den go’brennende følelsen av 50 år gammel Bache-Gabrielsen rundt tannhalsene ante han fremdeles en skitten smak, og ikke all alkoholen i hulas enorme lager av sterkt drikke kunne slukke hevntørsten. Planen var klar og hevnen skulle straks settes ut i livet.
 
Gnomen dro strake veien over skog og åser nordover i dalen. Erfaren skoggangsgnom som han var kjente han alle snarveier og fant alltid raskeste leia. Så bare en knapp time seinere sto han ved krysset opp til Ton. Sola hadde gått ned i en mjuk, lilla vårnatt. (Eller neida, det hadde den selvfølgelig ikke gjort. Horisonten hadde bare hevet seg bak grå skyer og det var et kaldt duskregn, men jeg prøver å sette en stemning her ikke sant!)
 
Deigolv kjente seg brått litt kvalm og svimmel. Ja! Selvfølgelig! Rundt svingen lå Nord Etnedal Kyrkje – og tross liberaliseringen av den offisielle norske kristenhet til å godta både prester med pupper, ektefolk av samme kjønn og muslimsk flerkultur, så greide Kirken enda – en stakket stund – å gjøre i alle fall trollpakk litt uvel.
Deigolv ristet det av seg og la i veg oppover den Flåklypa-aktige stigningen mot Øvre Ton. Oppe på gardsplassen var alt stille. Familien Thon måtte ha gått til ro – akkurat slik gnomen hadde håpet på. Hele veien over åsen hadde han mumlet trolske vuggeviser.
 
Han gikk systematisk til verks og han trengte ikke lete lenge. I en bygning som tydeligvis var lager så fant han det han lette etter. Stablet i sirlige rekker lå de. Vedsekker av nylonnetting fulle med Valdres-Kipper! Stablene rakk halvveis til taket og måtte telle flere hundere tusen Kipper.
 
Et bredt, gult glis blødde ut mot hvert øre på Deigolv Digre. En lav latter sydet som fresingen av vanndråper på en varm ovnsplate ut fra hver munnvik. Han fant fram en fyrstikkeske fra vestelomma og nesten høytidelig rispet han den mot siden av esken. En liflig liten eksplosjon av svovelduft snek seg opp den lange nesa hans. Speilbildet av flammen skinte i et grått og et grønt øye. Her skulle det bli bål! Denne motbydelige redskapen som hadde voldt ham slik fornedrelse skulle brennes til aske og støv!
 
Det var da han kjente grepet i nakken.
– Ja, detta va no lite tå ein figgur det mæ….
Syver Thon betraktet den fillete skikkelsen som hang fjellstøtt i en neve ut fra en strak arm.
Deigolv dinglet hjelpeløst og snurret sakte rundt. Syver skvatt og rygget et halvt skritt da han så hatet i blikket på gnomen. Det var ingen tegn til resignasjon eller overgivelse. En kunne si mye om gnomen – og det har jeg også gjort som dere veit, men evne til å lære av sine feil hadde han. Mange av hans nederlag var forårsaket av at han ble overrasket midt i akten og tatt på fersken. Nå hadde han lært. Sjøl der han hang i den silograbbaktige kloa på herr Thon så kunne han bevege seg litt – og det var nok. Fra innsiden fra vesten dro han fram fra et forseggjort skulderhylster en svær, svart Desert Eagle 44 Magnum. En pistol laget mer for å imponere og skremme enn for presise innertiere. Og det virka. Syver satte gnomen forsiktig ned og strakte hendene over hodet. Pistolen pekte midt mot nesa hans like fjellstøtt som han sjøl hadde holdt både gnomen og overtaket noen sekunder før.
Igjen den fresende latteren fra gnomen.
– Ja, detta va jaddi kjon – for detta bi slutten førr hono Syver Thon – rimte gnomen med stor fryd.
Syver svelget tungt.
– Nai, men hør no her då…
Deigolv spente hanen utstudert sakte som svar. Syver tok hintet og holdt munn.
– No ska du ned på kne – det nytta ikkje trygle og be, for no ska du brukast te ve’! Detta rima med alle tre, ja hør no det fjerde me’!
Deigolv storkoste seg og rimene rant som svart olje over tunga. Han vinket bydende med pistolen og fikk slik Syver bort til stabelen med Kipper og der knelte han lydig ned med ansiktet mot en sekk.
 
Med mange dårlige rim og forsøk på protester fra Kippens Far, så befant denne seg snart bundet med sammensurrede tomme vedsekker liggende på toppen av haugen med Kipper.
Gnomen danset rundt haugen og kaklet som en, vel….som en gnom som endelig skulle få hevn. Dere kan tenke dere hvordan det høres ut regner jeg med. Hvis ikke kan dere spørre Syver – han har førstehånds kjennskap til lyden. For nå skjønte han at det virkelig dro seg til! Han kom til å lide samme skjebne som tydeligvis gnomen hadde tiltenkt produktet.
Syver var imponerende av vekst og ruvet godt i terrenget, men også hans intellektuelle kapasitet var ikke for noe flatt lende å regne! Han hadde tanker om mangt og mye og kunne legge dem fram med både tyngde og lengde. Han hadde hørt om denne underjordiske og hans viderverdigheter. Blant annet mente han å ha hørt at noen hadde vunnet over gnomen med å skrive ham i senk. Syver var forhindret fra akkurat det – surra som en julerull klar for koking som han var, men talens bruk hadde han. Og han skjønte at det var hans eneste sjanse.
 
En på ingen måte ubetydelig brystkasse ble fylt med luft (så godt som det provisoriske, men effektive tauet tillot) – så satte han i gang. Høyt og malmfullt som en menneskelig kirkeklokke lot han røsten drønne i den gamle låven. Med vidsyn og vyer lot han visjonene flomme.
Gnomen stoppet seiersdansen og måtte høre etter. Det hasta tross alt ikke så voldsomt med å få tent på bålet av Kipper og Kippens oppfinner. Det var noe beroligende med denne dype duren som steg og sank. Og Thon talte – og slik talte Thon. Lenge. Han klaget bygdas nød for synkende barnefødsler. Lovpriste elva Etnas vakre vei gjennom dalen. Han framsnakket småbedriftenes fordeler, men også samarbeidet med de større i samme ærende. Hvordan en måtte våge for å vinne.
Gnomen gjespet og blunket. Det var behagelig å høre på Thon. Som tunge bølger mot en strand langt borte. Ikke at landkrabba Deigolv hadde hørt det noen gang, men det var nok slik det hørtes ut. Tankene hans begynte å flyte – båret av Syvers bølgende tanker og ord. Hvert ord var som en dråpe mot Deigolvs øyelokk – og sakte seg de igjen.
 
Syver var nå kommet til Det Grønne Skiftet. Hvordan en ikke kunne mene at en unngikk verdens skjeve gang – for ikke å si varmgang – så høyt over havet. At små bidrag var også dråper i dette havet vi var høyt over. Det lå muligheter her. Bærekraft og god forvaltning skulle og måtte forvaltes slik at det ga kraft til å bære samfunnet mot gode resultater som ikke bare kunne måles i penger, men også i sin egen verdi.
 
Det lød et dunk nede fra gulvet. Syver tidde og rullet seg bort til kanten av stabelen. I det han kikket ned steg det et høyt surklende snork opp og møtte ham. Deigolv Digre sov i en haug på gulvet.
Syver skjønte det nå hastet med å benytte sjansen. Han vrikket og vred på seg. Til slutt fikk han løs ei hand og fikk tak noen fiber med nylon fra vedsekken. De røk som spindelvev. Et nytt tak og flere ruter i nettet sviktet. Og slik kom han seg løs.
 
Deigolv vred på seg. Det var litt kaldt, men han ville sove mer. Han gryntet og krøllet seg sammen igjen. Så bråvåknet han. Han ble løftet opp. Og han kunne nesten ikke røre seg. Nå var rollene bytta om. Det var han som var putta i en vedsekk og kikket ut fra nettet. Han trodde han fremdeles sov og at dette var et mareritt. Han lå på en gigantisk Valdres-Kipp og ble tydeligvis båret bortover som på en diger spade. Og det var omtrent det det var. Syver hadde fått laget en overdimensjonert Kipp til bruk som reklame – og det var den han nå bar gnomen på. Ubønnhørlig nærmet kanten på den bratte skåningen ned fra Ton seg. Deigolv forsto hva som var i ferd med å skje.
Syver stoppet, tok skikkelig i og lempet hele lorte-gnomen ut over skråningen.
 
Det er i alle fall slik det ble fortalt meg, men det er mulig det bare er en del av markedsføringen for flere bruksområder for Valdres-Kippen.
%d bloggere liker dette: