MENNESKETS SOSIALE FRAMTID.

Fredagskveld – og de fleste andre går inn i helgens sløvsinn og lar seg fylle med Grandis og alkohol-indusert tomhet, så tar IRONOXIDE en alvorsprat med Internett :o)

På grunn av at jeg hadde en prat med ei venninne i dag om det å omgås folk. Hun var veldig oppgitt over å måtte omgås folk når hun egentlig ikke hadde lyst – og at det var så feil å tvinge seg til det når alle egentlig mente det samme. Problemet lå jo selvfølgelig i at ikke folk føler dette på samme tidspunkt! Noe vi var helt enige om.
Det er også en selvfølge at en noen ganger – faktisk ganske ofte – skal sette egne prioriteringer i noe grad til side av hensyn til andres pratelyst. Men ikke bestandig og ikke for alle – alltid.
Noen ganger er det greit å ikke gå supersonisk i overstrømmende begeistring for å møte en bekjent på butikken. For kanskje gjør den bekjente det også av pur høflighet?

Vi bør kanskje bli litt mer sosialt avslappet? Både i signaler og i mottak av disse? Nære bekjente har det ofte slik. Jeg har folk jeg knapt trenger å verdige et blikk om de står foran meg i køa. Er det noe de eller jeg vil så blir det formidlet uansett. På ingen måte fordi jeg og de ikke bryr oss, men fordi vi er hinsides sosialt karneval.

Denne samtalen fikk meg til å ha tanken på dette liggende å ulme i bakhue…
Hvordan har folks måte å omgås på forandret seg? Vi har åpenbart blitt mer uformelle, men også mindre sosiale. Alle klager over at en ikke hverken går på besøk eller får besøk. – Nei, det er fryktelig, veit du! Sier vi med oppgitt hoderysting.
Ja? Synes vi egentlig det? Vil vi ikke egentlig heller ha Grandisen og familien på fredagskvelden? Jeg tror vi må se muligheten for det i øynene. Og er dette skadelig?

Og skadelig i forhold til hva? Mest mulig optimalisert situasjon for hver enkelt? Hvis det da faktisk gir mest lykke å innta Gullrekka i ensomhet framfor gamledagers samling rundt grua til sladder, eventyr og skrøner?
Eller har vi et Felles Mål om utvikling og stadig raffinering av den menneskelige bevissthet? Kan vi bruke et ord som sjel kanskje? Isåfall er vi muligens på gal vei.
Mennesket har gjennom evolusjon blitt et sosialt dyr. Det å være sosial har vært en fordel for å spre sine egenskaper videre. Enkelt sagt så blir det lite sex om du ikke tåler i være i nærheten av andre folk! :o)
Men hvis rasens overlevelse ikke lengre trenger å være avhengig av så stor grad av sosiale ferdigheter, så «dør» sosiale ferdigheter ut. Og dette er en mulig framtid for mennesket. Før så ble sosialt svake i et mindretall og var som bygdetullinger og byoriginaler å regne – hvis de i det hele tatt gjorde noe av seg. Og det var ikke disse som fikk mange unger med tilsvarende manglende (eller avvikende) ferdigheter på det sosiale plan.

I dag så er det ikke lengre en mekanisme som i så stor – og ofte grusom – grad forhindrer at sosial svakhet fører svakheten videre. Evolusjonen har også vist at det å ta vare på svake individer er bra for artens overlevelse. Men er overlevelse nok? Hvis sosiale ferdigheter ikke lengre dominerer som grunn til overlevelse, fordi sosialt svake også formerer seg like mye eller mer, så vil overlevelse være resultatet, men ikke mer. Og er det nok om det skulle vise seg at ikke antall, men innhold i arten er det avgjørende?

Du kan ikke som mange misforstår avlese noen moral eller etikk i evolusjon og naturen. Den bare virker – og moral og etikk ER resultat av at mekanismen virker. Og så langt har den sikret overlevelse av arten gjennom antall som har sikret også innhold – til en viss grad. Men kan vi oppleve at denne forringes av at vi i så stor grad overlater overlevelse – både fysisk og psykisk – til systemer og rutiner, men ikke stadig re-tenker hva som skal stimuleres?

Jeg er ingen forsvarer av å «la naturen gå sin gang» – fordi det ikke er noe som heter Naturens Gang. Den bare går – uansett. Mener vi det er riktigere med kuvøse enn å sette for tidlig fødte ut i skogen så ER det slik naturen «vil» det. Fører det til at menneskerasen forringes og dør ut på grunn av stagnasjon så er DET også noe naturen «vil»

Samtidig så er det da OGSÅ den ikke eksisterende «naturens gang» som gjør det mulig for oss å ta bevisste valg om hva vi vil med Livene våre. Og første skritt er å tenke PÅ dette, så snakke OM dette.
….og da MÅ vi nesten treffes!

%d bloggere liker dette: