Mobbing

If you can’t join them – beat them!

Den tidløse fritidsaktiviteten mobbing må en vel si litt om igjen. Først må en definere begrepene. Alle blir før eller siden erta – ingen unntak. Det må en leve med. Mobbing derimot kommer fra det engelske ordet mob, som igjen har røtter i latin mobile vulgus – som betyr gruppe av folk eller gjeng. The mob er også slang for organisert kriminalitet. Betydningen på norsk er altså en gjeng som plager andre i mer eller mindre organisert form over lengre tid.
Det er ingen klar grense mellom når erting bli mobbing. En kan føle seg mobba, men ikke være det, og en kan bli mobba uten å ta det til seg. Det første er nok det vanligste. Jeg tilhørte denne gruppen. Jeg følte meg mobba, men var det ikke. Jeg kommer til å bruke den erfaringen til å gi en løsning på problemet – den kommer til å sjokkere og provosere, men den virker.

Delårsakene til mobbing er mange, men det starter og muliggjøres med en ting. Noen kan påføre andre ubehag uten konsekvenser. Dette kjenner vi igjen fra all mellom-menneskelig kontakt – en gjør det en kan slippe unna med. Ens egen samvittighet er første og i mange tilfeller største begrensning. Neste hindring er utenforliggende konsekvenser. At noen ikke stoppes av disse to begrensningene i å gjøre ting mot andre har også mange årsaker. Den vanligste er ønsket om anerkjennelse fra andre i form av f.eks latter. Alle ønsker å bli ledd med – å bli ledd av er ikke like ønskelig.
Så har en dette at enkelte blir irriterte over andres væremåte. Her er det også grader. Ting en ikke kan noe for må ha ekstremt – muligens ubegrenset – høy toleranse hos andre. Går en inn for å skille seg ut, så er reaksjoner på det ikke nødvendigvis tillatt, men det overfører en del ansvar på den som bevisst skiller seg ut i form av f.eks klesdrakt.

For mitt vedkommende så var det begge deler. Jeg kunne ikke noe for at jeg var liten, småtjukk, veslevoksen og redd for å gjøre noe galt. Men jeg kunne noe for at jeg var komplett ute av stand til å holde kjeft, og at jeg alt da hadde begynt å bygge opp og trives med Ensom Ulv imaget (Ensom Skjæreunge var mer korrekt på den tiden – satt på trygg avstand og kommenterte). Så jeg sto lagelig til for hugg – jeg provoserte og en kunne reagere uten fare for å få juling. Som sagt så ser jeg i ettertid at det jeg ble utsatt for på ingen måte var skadelig, vondt ment, systematisk eller kan kalles mobbing, men jeg følte det av og til slik den gangen. Tross feilvurdering av min egen situasjon, så hadde en veldig klar forståelse av årsakene. Nei, jeg kunne ikke ti stille når jeg burde – og jeg var ikke farlig. Da ber du om bråk.

Dette kan relateres til andre som opplever ekstremt mye verre ting – uten å be om det. De opplever dette fordi de ikke utgjør noen fare for de som mobber. Løsningen er skremmende enkel – en må bli farlig.
Jeg er totalpasifist, retterklært militærnekter og mener en hver konflikt bør løses med dialog, men er også realitetsorientert kyniker – av og til er det forskjell på bør og kan. Ja, bin-Laden måtte tas ut, Irak måtte invaderes og av og til må mobbere få juling. Lærere kan utvise til krampa tar dem, foreldre kan snakke med foreldre og onkel Politi kan besøke skolen med Blålys og den cooleste betjenten, men en kan ikke snakke fornuft med idioter. Så hvis lærere, foreldre og andre siviliserte ting ikke virker – så har en med idioter å gjøre. Menneskeaper så begrensede i enten intelligens og/eller empati at de ikke skjønner problemet. Da er det fram med det eldste trikset i boka – styrkeforholdet må endres.

Dette skrives først og fremst til foreldre og ungdom som er i stand til å tenke sjøl. Før en går til noe drastisk skritt må en del ting være ubestridelig på plass.

1. Kan offeret utelukke noen grad av skyld sjøl?
2. Er det urimelig plagsomt og over lang tid?
3. Er det klargjort for mobber eller mobbere at dette oppleves som urimelig plagsomt?
4. Er det gitt og blitt forstått advarsel om mulige konsekvenser?

Dersom alt besvares med JA, så kan Løsningen brukes om problemet fortsetter. Og løsningen er vold – enkelt og greit. Ingen nåde, ingen begrensning ut over fare for liv og varig skade. Kaldt og planmessig gjennomført. Kan en greie dette og være rimelig sikker på at en ikke forverrer situasjonen ved ikke å skremme nok så vil dette virke. En må kunne klare og kunne leve med at en har slått så hardt at motstanderen ikke kunne/ville ta igjen. Jeg for min del var ikke sikker på noen av de tingene (Eller punktene i lista over). Og i ettertid ser jeg at det var riktig – for meg.

%d bloggere liker dette: