I hine hårde dage – da jeg lærte arbeidslivets nødvendige realiteter som slave for stat og materialisme, så var det en hyggelig lærer på E-dalen Sentralskole – opprinnelig fra Nord- Norge til hans forsvar – så han kjente meg ikke så godt. Nå hadde det seg slik at kommunen skulle stille lag i Holmenkollstafetten, og i pur velvilje lurte denne skulptøren av de unge sinn på om:- ska’ ikke du åkkså vær mæ, da Øyvin?
Jeg ga ham det allerede da patenterte foraktelige blikket over brillene og svarte: – Dhø! Alt over hundre meter bruker jeg bil på!

Både før og iallefall siden har dette ryktet liksom blitt hengende med og ved meg.
D.R – han går i kåbboysko, kler seg i svart, er noe sær og til tider plagsomt høylydt og han forbruker ikke kalorier unødig.
Nå er dette i ferd med å rakne totalt. Kåbboyskoa er spissere enn noen gang, normaliteten har ikke kommet seg noe særlig og garderoben er ennå relativt mørk. Men nå går det hardnakkede rykter – som faktisk stemmer – om at jeg er observert både raskt gående og hjelpe oss – joggende.

Det er forsåvidt ikke så mye å skryte av – det er mange som titt og ofte opplyser et nyhetshungrig Facebook-publikum om den slags aktiviteter. Men det er stort sett såvidt utvokst rips med sprettrumpe og figur som ei glassflaske med Cola. (Ingen nevnt, ingen glemt)

Men nå er jeg faktisk 45, 15 kilo over BMI – har aldri eid ei joggebukse og har en muskulatur konstruert for yoga og ikke rask forflytning over lengre avstander.
Så jeg syntes jeg fortjente noen sjølrosende ord i verste -se-på-meg-så-flink-jeg-er-og-det-er-ikke-du-der-du-sveller-ut-i-sofaen hensikt!

Er det da noen moral å trekke ut av dette? Ikke stol på at Øyvind er slik han ser ut? Nja, jeg i tråd med jobben rimelig WYSIWYG (ta og Google det)
Er jogging noe alle kan klare? Nei, definitivt ikke. Rullestolbrukere bør finne en annen øvelse.
Nei, moralen er at om du jogger trenger det ikke å publiseres til alle og en hver, men det gjør faktisk litt godt å ødelegge et rykte en gang i mellom. :o)