Om å være rasist.

– Do værra rassist! Er det ingen innvandrer som har sagt til meg, men pene, hvite, siviliserte, politisk korrekte mennesker har dratt den til meg. At jeg er rasist.
Noe jeg selvfølgelig ikke er. Rasister – for de få som virkelig er det – mener at noen raser er overlegen andre. Dette er veldig enkelt å vise at er feil. Verdi måles lett i innhold. En dyreart med samme DNA kan umulig ha høyere eller lavere verdi. Og den relativt hårløse menneskeapen HAR samme DNA. Både Sambo, Lang Tung Ting og Ola Nordmann.
Verdi er altså ikke et spørsmål. Fra en eggcelle og en sædcelle finner hverandre til dette hit til udefinerbare vi kaller Liv forlater kroppen er alle innenfor arten like mye verdt. På dette er jeg en urokkelig fanatiker og helt uvillig til å høre på motargumenter.

Det er likevel rasemessige forskjeller. Asiater sies å være veldig gløgge, vi kaukasiere litt dummer enn dem, men smartere enn den negroide. Den smarteste folkegruppen er en undergruppe av jødene. Så varierer andre egenskaper rasene og folkegruppene i mellom.

Dette er likevel ingen grunn til å forskjellsbehandle noen. Men det jeg veit det er forskjell på er kultur! Og den kan, skal og må forskjellsbehandles ut i fra hvilke resultater den gir.
I alle andre spørsmål diskuterer en ikke hvorvidt en skal velge og foretrekke gode resultater, fordi det sier seg sjøl, men innenfor kultur så er plutselig dette ikke så viktig for enkelte. Disse kalles gjerne anti-rasister. Jeg kaller dem kultur-quislinger. De mener det godt, (som Quisling faktisk også gjorde) men de anser andre kulturer som bortimot en ufravikelig berikelse for vår egen kultur.

Og for all del! Pizza er snadder, Chevrolet var i alle fall en cool bil og kebab og katt-i karri (ellers kjent som Kinarestaurant) er også godt.
Hijab, burka, moskeer, bønnerop og pakistansk joik på radio, må også aksepteres siden vi har kors, kirker, julefeiring og samisk joik, men da begynner vi å nærme seg fornuftens piggtrådbehengte og glass-skårtoppede mur. Og den skal vi ikke over!

Integrering betyr at faktisk ikke at en bare gir fra sin kultur til vår, men at en også tar ting til seg. Og da mener jeg ikke bare fra diverse offentlige stønadsordninger!
Og det ER en god del som blir «gode nordmenn» (Hva nå i huleste det er for noe?) Og de gjør lite av seg, men derimot skriker de ikke fullt så integrerte betraktelig høyere, og gir inntrykk av at de er flere enn de egentlig er. Selv om vi må ta på alvor at taus støtte til skrikhalene nok forekommer. Det er gjort en undersøkelser som viser at det relativt demokratiske og siviliserte Pakistan har en prosentandel på over 80 som støtter dødsstraff for frafall fra islam, dessverre må vi ut i fra kvalifisert gjetting anta at en slik holdning ulmer blant en stor andel av «våre» muslimer sjøl med et forsiktig anslag.

Og det er forsiktighet som er et stikkord. Og det går begge veier. En skal ikke regne alle midler for tillatt. F.eks det å kaste seg på og dele på sosiale medier alle påstander som kommer, gir fort det å være multikultur-skeptiker et dårlig rykte. Et eksempel er dette «sitatet» fra Australias statsminister om at hvis folk ikke i trives står det dem fritt å dra, (noe som kan ha noe for seg) men dama har aldri sagt det! Skal en mene noe om noe og si det høyt – så får en si det som sant er.

De aller fleste som får rasiststempelet vil være mennesker som er enig i det ovenstående. Likevel får de ofte betegnelsen rasist – og ser en bort i fra at det er feil, så blir det faktisk ganske morsomt.
En har altså en person som kritiserer noen for å ha problemer med likeverd. Det en da egentlig sier er at en sjøl ikke anser den personens meninger som like mye verdt som sine egne. Det er ikke rart at anti-rasister ser seg som moralsk overlegne. De har jo dobbelt opp av moral!

%d bloggere liker dette: