To Høyre-damer skriver 1 september i et leserinnlegg i avisa Valdres at en påstått endringsvilje gir håp i forhold til Kommunereformen.
Utover det så bruker damene en masse fine moteord om hvor bra det er i urbane strøk og underforstått at få vil bo i mer rurale landskap.

Da må en nok en gang påpeke skrøna de lever på i forhold til Kommunereformen. At reformens oppgave er å vitalisere lokaldemokratiet og bygge robuste kommuner som skal gi bedre tilbud er selvfølgelig bare blank løgn! Motivet er så klart å spare penger! Allerede store og rike kommuner er lei av å betale for små og fattige. Det er en grei diskusjon å ta, men da får vi ta den åpent og ærlig.

For jada, en ettendøl er isolert sett dyrere i drift enn en Osloboer. Men er Osloværingen lykkeligere og har et bedre liv? Innestengt i gågater, mislykka multikultur, vanstyrt byråkrati og oldemor uten plass på aldershjemmet?
For det er ikke tilbudene vi gjerne VIL ha av kultur, kafeer, utstillinger og yrende natteliv som er det avgjørende, men de tilbudene vi MÅ ha – og som skal være første prioritet finansiert av Fellesskapet.
Og der skårer vi best – fordi vi er minst! Store enheter minsker oversikten, gjør rask omstilling vanskeligere og krever en nesten umulig grad av gode rutiner. Sjøl om stykkprisen per bruker kan være noe lavere enn i en mindre enhet der brukeren har et navn, familie og en livshistorie.

Derfor må en finne skjæringspunktet når noe er for lite kontra når noe er for stort. Mulig Etnedal er litt for liten – så jeg er ikke uvillig til å se på justeringer av størrelsen, men Valdres er etter all sannsynlighet for stort som kommune.

Men det forutsetter at vi diskuterer på reelt grunnlag – hvor alle for og imot tas med og alle muligheter – også de utenfor den tradisjonelle Valdres-regionen – blir vurdert. Men enn så lenge henger resultatet av forrige runde igjen som et spøkelse over hele regionen. Den ånden av dårlig stemning i samarbeidet må vekk – og så får vi se om vi kan satse på en mer folkestyrt og mindre toppstyrt vei framover. Og at den endringsviljen som Jønnes og Velure så håpefullt ønsker også gjelder ærlighet i motivasjon og hensikt.