Dette kommer til å bli en såkalt rant. Det kommer til å bli stygt og langt.

I hine hårde dage – sånn litt etter at vi hadde mista halen og innført bananer som betalingsmiddel, så var det en med litt bananer til overs som fant ut han kunne gi andre bananhungrige noen av sine bananer, hvis de gjorde noe for ham. Det fantes andre alternativer om du var stor og sterk og kunne lage deg en real pisk, men som en hver god bedriftseier skulle komme til å gjenoppdage opp gjennom århundrene – du får best resultat ved å samarbeide framfor å tvinge.
Men samarbeid er et tveegga sverd. For de bananhungrige tjenesteytere mente de fikk for lite bananer! Og hvis de også samarbeida og nekta å jobbe – i fellesskap og solidaritet – så fikk de til slutt flere bananer. (Så sant ikke han med bananene brukte bananer til å kjøpe noen store og sterke med pisk)
Uansett – den første streik var et faktum.

Og driftig som menneskeapen er så greide jo noen å gjøre dette til en fulltidsjobb og milliardbedrift! I dag, i et land som flyter av bananer, så kalles denne bedriften for LO og blir enn så lenge ledet av Roar Flåhten.

Jeg har forståelse for og ser nødvendigheten av at det før i verden (og fremdeles andre steder enn her) trengtes en slike ordninger. I tider og steder der de bananhungrige knapt får et skall de kan skli på, og de får heller ingen rettigheter OM de skulle skli.

Men tilbake til oss her i dag – sjølopptatte egoister som vi er.
Landsorganisasjonen LO (bare navnet får en jo til å stille kritiske spørsmål: – Hvilken organisasjon? For hvilket land?) er i dag en velsmurt bedrift med arbeidsgiveransvar og driftsinntekter som ikke står tilbake for de bedriftene de skal suge tomme for overskudd. De har ei streikekasse nå verdt over en milliard og sitter med store eierinteresser i det nest største mediekonsern. De støtter og har tette bånd til først og fremst Arbeiderpartiet, men lefler også med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Vi har altså en ikke demokratisk valgt medlemsorganisasjon som kontrollerer og/eller påvirker rundt 50 % av det politiske Norge og store deler av media. De er renner over av penger og deres fremste skyteskive er store bedrifter med mye penger og makt!
LO må være Norges mest standardiserte og moralske bedrift – siden det er er dobbelt opp og vel så det både med moral og standard!

Og dette syns mange er helt greit! For det er en smule egeninteresse i entusiasmen hos enkelte: – Åh jamen du skjønner at jeg hadde så god hjelp av forbundet da det var en halvtime jeg ikke fikk betalt dobbel overtid og smusstillegg for, da jeg måtte være litt lengre på et kurs jeg egentlig skulle avspasert på! Også ryddet de opp i at arbeidsgiver ikke kostet rens av kaffetrakteren min.
Aaaaaaarrgh!!!
En ofrer mer enn gjerne frihet, gode prinsipper og fornuft for en nyrensa kaffetrakter hver uke!

Men det verste er kanskje at den lønna LO gjør sitt for å trasse ut av arbeidsgiverne er til ingen nytte. Og dette ser de tydeligvis ikke. Muligens at forståelse av forholdet inn/ut av bananer er det som virkelig skiller arbeidstilbyder og arbeidsgiver… For så lenge du presser bananer av samfunnet – som bedriftene må regnes som – så må tapet av bananer kompenseres fra et sted, og det må komme fra varer og tjenester arbeidstilbydere kjøper for utpressede midler. Likt inn og likt ut utgjør sjøl for oss matematisk handikappede null.
Ergo er hovedmålet til LO helt og fullstendig uten hensikt og er kun til skade for alle.
Så, mine organiserte ikke organiserte venner! Hva gjør vi med dette da? Enkelte vassdrag har hatt suksess med Rotenon-behandling.
Dessverre nå avdøde Margaret Thatcher (may she rest in peace) gikk til valg på å vingeklippe fagorganisasjonene så grundig at de hadde flygedyktighet som en nygrilla kotelett. Men kan en vinne på noe slikt her i landet når reine kaffetraktere er første prioritet? Nei, trolig ikke før de får rasert så mye av Norges konkurranse-evne at ting begynner å bli trangt. Men inntil så skjer er det ikke annet å gjøre enn å hamre løs på medlemmer av forferdeligheten, så får en heller finne seg i at de kaster bananer etter en. De har tross alt en milliard av dem til fri bruk for å gjøre ingenting.