Etter ihuga oppfordringer begynte jeg å lese Jo Nesbø. Når jeg nå er gjennom alle Harry Holes bravader, så må jeg kommenter litt. Først og fremst så er det ikke rart at Nesbø ler hele veien til banken – trolig ler han ellers også – av norske kritikere som ikke ser hva han har gjort. Jeg fant det så merkelig at jeg til og med gjorde et Google-søk – og ingen har sett det ser det ut som. Nemlig hvem Harry Hole egentlig er. Men det er kanskje ikke så mange av Nesbøs kvinnelige fans og ekstatiske kritikere som også har noen gule bøker på gjerne rundt 160 sider i bokhylla. Og da er det ikke lett å se at Harry Hole egentlig er født et sted på veien til Santa Fe i 1855 og hans navn var – og er – Morgan Kane! Skapt og omskrevet i nesten 100 bøker av Kjell Hallbing under navnet Louis Masterson.

La oss ta utseende først. Kane er 192, Hole varierer mellom 196 og 193 og begge har det med å tårne seg opp i en døråpning. Begge er bredskuldra, magre og blir beskrevet som styggpene, samt at kvinnfolk ramler som fluer for dem, men begge har bare En som de virkelig elskere. Begge drikker bourbon – hardt. Kane Old Grand-Dad, Hole Jim Beam (Glimrende smak på karene. Og begge merkene er fra samme destilleri. Nei, så pussig da!) Begge røyker som det gjaldt livet. Begge eier stort sett et antrekk og bor heller spartansk. Kane har en lidenskapelig interesse for våpen, Hole for musikk. Begge er jagede menn uten rast eller ro og er besatt av å løse Saken.
Kanes etter hvert påførte skavanker er velkjente. Stripe av hvitt, dødt hår i tinningen og lam ringfinger på høyre hånd. Etter hvert får Hole også slike trekk. Et skjemmende arr fra munnvik til øre. (Den beskrivelsen hvordan han får arret i Panserhjerte var nesten i hardeste laget og jeg spiser blod & gørr-mesterne Stephen King og Clive Barker til frokost) – og skulle du ha sett! Jamen går ikke Harry og kutter av seg en finger også. Når det i siste boka beskrives et bilde skrevet ut fra en nettavis, hvor Harry snerrer rasende mot en innpåsliten fotograf, så er likheten komplett med det berømmelige bildet fotografen Camillus C. Fly tar av Kane, og nesten får ei kule mellom øya fordi Kane skvetter. Men bildet blir i følge Hallbing landskjent og gjør Kane til kjendis før begrepet var oppfunnet.
Så det er ingen tvil i min sjel hvem Nesbø etter hvert har modellert sin hardt prøvede anti-helt etter. Og for all del! Det er greit nok! Vi trengte en moderne westernhelt. Det er bare litt moro at ingen ser ut til å ha kobla det.

Og sånn ellers da? Joda, det er forskjeller.
Hallbing hadde en ofte brukt mal og det var ikke all verdens intrikate plot, men relativt realistisk var det – særlig sett i forhold til annen mer heroisk western-litteratur. Kane banner, jukser, juger, drikker, horer, spyr og dreper. Akkurat som Harry.

Men plotene i Nesbøs bøker er langt mer innviklede og heller ofte faretruende mot det parodiske i Hvem-lurer-hvem leken sin, og bruker også en mal på hvordan spenningen skapes. For å være ærlig er det til tider sånn at du alt for tydelig ser du som leser blir lurt og manipulert. Noe jeg ikke har det minste i mot, men jeg skal altså ikke merke det. På pluss sida er det likevel verdt å nevne at Nesbø er langt morsommere enn Hallbing. Sjøl om Kane kan også ha sine gullkorn der han ellers vanligvis mumler noe ikke kompromitterende. (Som da han strekker seg behagelig i senga etter å ha betjent to meksikanske senoritas og sier: «Det kalles dobbel-action!»)
Men her er Harrys straight from Hollywood replikker langt hyppigere og til tider stor underholdning. F.eks: Katrine Bratt på opprørt berrrgensk: «Hei, når ble du sjef?»
Harry: «Var det noen gang tvil?» Og totningen Bjørn Holm er bare ubetalelig!

Hvis en så skal trekke noen konklusjon, så er et rimelig likt den jeg har for Morgan Kane. Det er bra, til tider veldig bra og jeg er definitivt fan, men jeg må skuffe litterære Norgespatrioter – det når ikke opp mot nevnte King, Tom Clancy og Wilbur Smith når de er på sitt jamne. Til og med svensken Jan Guillou, er (dessverre) på sitt beste over det meste av Harrys fin-tenkning og gode mentale øre for hva et åsted forteller. Først og fremst fordi de greier å juge så godt at du der og da både tror på det og ikke mistenker at du blir skrøna for. Og det er vel det som skiller mesterne fra sliterne – evnen til å juge så du tror det sjøl.