Om krig, fred og sånn….

Som militærnekter under den kalde krigen (En ordning som ble avviklet i fjor BTW – nektingen altså, ikke kald krig) – så ryker jeg av og til opp i diskusjoner med ihuga tilhengere av drap og lemlesting til fordel for det såkalte Fedrelandet. Det er sjelden det er militære eller andre oppegående folk (De veit hvor forferdelig krig er og skjønner de vil tape en diskusjon med meg)
Men gjerne kvinner har en forkjærlighet for å bli forsvart av staute mordere i uniform. Så også i dag på VGD. Jeg er både landsforræder, feig og kujon i følge en blodhungrig kvinne. Ok, så veit vi det!

Damemennesket fikk denne lille maleriske skissen av forsvar av land og folk til svar:
«- I søle, utsultet og med underlegent antall og utstyr befinner en seg i en skyttergrav eller lignende.
På den andre siden ligger Fienden. Overlegen og nederlaget er bare timer unna.

Men en av Fiendens soldater gjør en feil. I vinnernes overmot så tar soldaten en avstikker fra det tungt befestede barrikadene for å ta en røyk.
Jeg får øye på soldaten i lyset fra lighteren. Jeg trekker pusten, flytter geværet – en gammel, men pålitelig Krag 6.5 kaliber – sakte i stilling. Et drag fra sigaretten lyser opp som et rødpunktsikte (hadde vi enda hatt den slags utstyr). I et langt sukk slipper jeg ut pusten og drar den inn igjen. Og holder den. Sakte skvises avtrekkeren inn. Jeg veit ikke når det smeller, helt i tråd med riktig teknikk.
Skuddet braker i nattemørket. Kula treffer soldaten i halsen og det føles som en gigantisk neve har slått ham over ende. Han klarer ikke puste der han kaver på bakken. Så kommer smerten. Sønderrivende i hele overkroppen og han føler at lungene fylles av blod.
Saniteten drar ham ned i dekning. de setter sprøyter og presser kompress mot det lille inngangs-såret nederst i halsgropen og det gapende krateret fra skulder til øre på den andre siden. Alt går fra en rød tåke til svart. Det siste soldaten prøver å si er – mor, men de fleste kroppsfunksjoner er allerede borte. Soldaten erklæres død et minutt seinere.

Det er ditt barn jeg har skutt, Snurrtanke*. Et drap du kaller meg kujon og feig for ikke å ville begå.»

Etter svaret hun ga så registrerer jeg at debattanten Snurrtanke finner det helt greit, forsvarlig og faktisk riktig og noe hun applauderer at jeg tar livet av ungen hennes. Bør noen kontakte barnevernet?

(*Nicket er forandret av hensyn til personvern)

%d bloggere liker dette: