Velkommen

Om krigsminner på gale vei-beskrivelser

Formiddagen lå hverdagsgrå ut over Svaberget. Med en helt matchende farge på den heldekkende skya over. Jeg hadde ikke kommet så langt ut på dagen at noe planlegging var utført. Mulighetene strakte seg endeløse helt i fra Netflix til husarbeid.
Da ringte telefonen. Stig Solbrekkens muntre røst gikk rett på sak uten innledende snikk-snakk. Han er behagelig mandig på det området. Vi skulle ikke ta den turen til Breiesleiren vi hadde snakka om da? Stig er på guru-nivå i forhold til lokale krigshandlinger – hvor den lokale hjemmefrontleiren er en viktig del. Leiren er restaurert og jeg hadde aldri vært der. Shame on me!

Været var ikke fristende der det så ut som den før nevnte heldekkende skya planla et snarlig utslipp. Stig påpekte – helt korrekt – at været for tiden uansett var en risikosport – og at dette tok tross alt ikke hele dagen. (All verdens spåkoner så trolig inn i krystallkulene sine og lo kaklende av den uttalelsen.)

Tilitsfull som jeg er til de eldre (Stig er 9 måneder eldre enn meg) så regna jeg med at Solbrekken hadde stålkontroll på vei og føre. Og til å begynne med går alt på skinner som en nedlagt Valdresbane. Vi møtes på Tonsåsen. Ser på restene etter tyskernes lytteanlegg og Stig foreleser om konteksten – at Breiesleiren lå vel 2 kilometer fra anlegget som til en hver tid var beskyttet og bemannet av 200 til 300 tyskere. Det var et ekstremt skjevt styrkeforhold (Breiesleiren hadde på det meste 25 mann) – noe som gjør operasjonen enda mer imponerende. For tyskerne fant aldri denne leiren. Noe som er at ganske stort poeng i historien.

Så forflytter vi oss da det viser seg at Stig ikke har vært i leiren siden han som journalist dekka restaureringen for vel 20 år siden. (Jada! ’68 årgangen begynner å dra på årene!) Greit nok! Ikke noe problem! «Gamlingene» har da smarttelefoner!  Joda, vi finner en turapp for Valdres og legger i vei.

Appen er egentlig bare ei vanlig side på nett og den påstår at 700 inn fra hovedveien (I den grad Fjellslinja kan kalles det) er det parkeringsmuligheter. Joda, det vi finner kan parkeres på uten å bryte Vegtrafikkens pålegg i paragraf 3 om å ferdes slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Ved godt mot legger vi i vei. Etter 1,5 kilometer skal veien ta av inn i svarte skauen – til Den Bergenske Kongeveg! Og under over under så finner vi en avstikker etter min trofaste treningsapp – Endomondo – sin måling på nøyaktig 1,5 kilometer.
De trauste vandrere – som nå begynner å bli utsatt for nedfall fra denne fremdeles heldekkende skya – følger så Kongevegen. I feil retning!

Da et skilt forkynner at det er 4 kilometer til Bruflat så aner disse to etter ryktene litt over gjennomsnittlig smarte herrene at dette går gærne veien!  Det henstilles på før omtalte smarttelefoner (de kan faktisk ringes med enda) om hjelp fra lokalt historisk orienterte – og anelsen er korrekt! Vi skal andre veien!

De kunne bygge veier før i tida – for Kongeveien kan faktisk gås begge veier! Mulig Kjetil Solvik Olsen har lært noe av denne praksisen.
Gleden er stor og påtakelig da det i fremdels svarte skauen finnes et skilt! Tonsåsen løypelag har sikkert mye relevant informasjon for ski og staver, men noe Breiesleir har de ikke sagt noe om. Så fremdeles må de stadig våtere nye Gutta på Skauen gå på intuisjon og en turapp som begynner å falme noe i troverdighet. Det skal vise seg at en f.eks ikke behøver å sette ei tå på noe Kongevei!

Lengre enn langt og pokker i vold så dukker det opp et nytt skilt – og jammen omtales ikke Breiesleiren i periferien! Humør og mot stiger i takt med terrenget! Bekkefar forseres, myrer krysses og tankene går til de store (hvite) oppdagerne som iallefall hadde vett nok til å ta med seg bærere av ymse farger og herkomst! (Det er lov å være litt rasist når du er våt, sliten og relativt langt unna nærmeste asylmottak)

App’n har masa om Samelstadtjedne – og brått blinker det i en ansamling vann som ser ut til å godt kunne være ønskede tjern. Og ikke nok med det! Det er skilt til – fanfarer og trommevirvler – Breiesleiren!
Breiesleir001 2016

Det tas bilder. Hyggeligheter om utholdenhet og god form utveksles og skiltet følges.

Da kommer man til en parkeringsplass! Og den ligger IKKE 700 fra hovedveien – men det går nå en vei dit – hva skulle man ellers med en parkeringsplass liksom?

Derifra er det ingenting oppsiktsvekkende å melde – det går tydelig sti. Leiren ligger godt skjult under granskogens høyde hvor kronene svaier i historisk sus. Og det regner kattunger!

Breiesleir002 2016

Solbrekken & Rust er såpass praktisk anlagt at de forstår at de 5-6 kilometerne en har plasket seg fram i skog & mark nå kan reduseres ved å følge den nyfunne veien ned igjen – som en kunne kjørt opp. Bare nevner det, men ingen skal si vi ikke kan nyttegjøre oss erfaring!

Tyngdekraft er en fin ting – for nedover går det greiere – tross søkkvåt tilstand.

Vel hjemme igjen så er jeg nå dusjet, iført fremdeles svarte, men du verden så tørre klær, har inntatt en Fjordlands Klubb med salta kjøtt, (Jeg nekter å kalle det Komle!) en boks energidrikk og vil takke Stig for interessant historieundervisning – og det man på slutten av alle skolestiler konkluderte med at : Alle var enige om at det var en fin tur!

Men det må fram en moral og et poeng! Det var jo pinadø ikke rart tyskerne aldri fant Breiesleiren når alt som står av vei-beskrivelser på Internett er riv, rav ruskende GALT!!!

%d bloggere liker dette: