Om migrene og meninger om Meningen

Det ligger dessverre ikke for meg å føle denne altomfattende kjærligheten for alt og alle. Jeg veit jeg sliter i forhold til f.eks Skriften for dette – en skal visst ligge temmelig tynt ann om en ikke har kjærlighet. Misforstå meg rett – jeg er ingen misantrop, jeg liker folk, har haugevis av venner og er sosial som fy, men denne liksom ubetingede "Ååååh jeg er så glaaad i dere" følelsen er jeg for kynisk, distansert og kanskje litt for kald til å føle i særlig grad

Det plager ikke meg, jeg ser på meg sjøl som litt på siden av menneskeheten og betrakter dem med et slett ikke ondt glis, men et litt sarkastisk smil, kanskje…

Men HELT forherda er jeg likevel ikke – jeg har evnen til å synes oppriktig synd på folk – og det var det jeg tenkte jeg skulle si litt om da.

Det er mange i verden som regelrett lider – selv her i Norge, og det er fryktelig beklagelig og vi burde gjøre noe med det, men kanskje like ille og som mye av den indirekte årsaken til mye av det vonde er den lidelsen du ikke merker.

– Hæ? Sier du kanskje. – En må jo merke lidelse?
Ehh…må man det? Selv om det er sin egen?

Nei, faktisk ikke. Mennesket er utrolig tilpasningsdyktig – og kan lære seg å leve med og under nesten alle slags situasjoner. Enten det er kummerlige leveforhold, livsfare eller kroniske smerter. Dette er kjente fenomener og jeg har erfart det sjøl. Jeg er ikke hardt rammet av migrene, men jeg har svineriet og det går ann å venne seg til denne lille, ivrige gnomen med slegge og meisel bak øynene. (Sjøl om jeg foretrekker å bestikke ham med Fenazon Koffein for at han skal holde fred) Akkurat i kveld nekter den lille grønne jækelen og ta dosen sin, så det er derfor jeg sitter her og skriver isteden for å sove ;o/

Vel, vi har slått fast at det går ann å vende seg til lidelse. Og de jeg synes virkelig synd på er de jeg mistenker for å ikke engang merke AT de lider.

Igjen – Hæ? Hva er det jeg mener NÅ da?

Jo, her går folk dag ut og dag inn i samme rutinen. Jobb, hjem, familie, helg, jobb, hjem, familie, helg, ferie, jobb, hjem….okey – dere skjønner tegningen? Tredemølle, hamsterkarusell, rotterace – mange navn på denne horungen.

Som barn og unge hadde de fleste en drøm, et håp om at DET skulle de ha opplevd, gjort eller blitt. Hvor mange har realisert dette? De fleste blir fanga inn allerede før grunnskolen er over av Guds forbannelse over Adam "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød" – for å få penger til å leve livet, må du jobbe i store deler av det livet du skal leve.

For all del! Mange LIKER å jobbe – men mange TROR bare at de liker det. De er blitt OPPLÆRT til å like det, det forventes at du skal jobbe – og du MÅ det. Så – for å komme dit så må du ha utdanning. Du må gå på skole – igjen så adlyder man. Går lydig inn i "slakteriet" hvor det virkelig frie, kreative mennesket blir strupeskåret, blødd og filetert til passende biter i et maskineri som bare har Blitt Sånn – uten at vi EGENTLIG har vært klar over det. Hverken vi, politikere eller byråkrater.

Så kommer neste tvangstrøye – Familien. Foreldre venter barnebarn, en ønsker noen å dele livet med og ikke minst – etter de Tredve så er ikke Alderdommen SÅ fjern lengre, en oppdager at en faktisk blir eldre, noe som før de tredve faktisk bare skjer med Alle Andre. Det er på tide å Roe Seg Ned.

Tvangstrøya er fullkommen snørt til. Knytt med blåknute bak på ryggen og der sitter du og lurer (kanskje) hva i hå som skjedde???

Men de fleste MERKER kanskje ikke dette en gang – i alle fall ikke i det daglige. Uansett – en har jo alltid Helga, Ferien, Sommeren og se fram til! DA skal en få gjort unna mye……Hehehehe Yeah! Riiiight!

"Inte visste jag at disse dagar som kom og gikk var sjælva livet" er et svensk ordtak…

Det er når jeg ser alle disse sjelene fanga i hamsterkarusellen – og ofte ute av stand til å se det selv hvor vondt de virkelig MÅ har det, at min medfølelse VIRKELIG slår inn. Og fordi vi ER fanga i dette – vi GREIER ikke bryte ut – så forårsaker vi at samfunnet fortsetter i samme retningsløse retning. Uten reell forbedring. Plagene og lidelsen – som vi venner oss til – bare endrer karakter. Fra å være en kamp for brød, til å ha smør å ha på brødet, til å måtte kutte ut smør fordi vi blir for feite.

Isteden for å virkelig finne Meningen med Livet, så finner vi oss i livet fordi vi tror det er meningen.

Vel, gnomen bak øya mine skjønte endelig tegninga – You cant beat the amazing Mr Fenazon and his ol´buddy Dr. Koffein – og la seg til og sove, så nå skal jeg runde av dette.

Som kanskje får noen til å heve blikket, rette ryggen og kjenne godt etter: HAR jeg det bra? Er det DETTE som er Meningen for meg? Eller skal dere bare stå der ved samlebåndet og tro at den ulne migrena i sjelen bare Skal Være Der

%d bloggere liker dette: