Om ører og Smiugardens store sønner.

Dette skal ikke handle om dalens mangeårige og nå avgåtte ordfører Jan Arild. Samme om han er aldri så mye smiugardsbygding – og jeg har et og annet å berette der også – både om reaksjon på blod, en innbilt nær døden opplevelse og en høyst reell nesten-vold episode. Kort fortalt så gikk det ofte ut over rektor Berg når jeg kjeda meg litt som sivilarbeider.

Nei, dette skal handle om noen langt mer betydningsfulle – nemlig brødrene Hestekind. Men mest om eldstemann.
Nå er ikke jeg den som har hatt mest med Eivind å gjøre – så langt der i fra, men jeg har hatt mitt. Åh du vide verden!
Det var hva vi kan kalle en livat klasse, med en del…la oss si personligheter. Og midt i blant disse englene – altså Eivind. Han var ikke direkte plaget av overdreven respekt for hverken rektor eller sivilarbeideren.
Omtalte militærnekter hadde kosta på seg hel-lakkering på den første bilen sin. En Amazon. Så jeg tropper da opp på skolen ikke helt fri for stolthet. Og noe av det første jeg møter på er unge Hestekind.
– Høh! Doh! Vait du ko som kjem fram ner du skrapa lakke tå denna der?
– Hmm nei? Sier jeg allerede gryende skeptisk til om dette blir overstrømmende ros av bilen.
– Høh! Bjellands Fiskeboller!

Han slapp unna med den, men da jeg bytta ut Boforsbjelken med en svær Amerikaner – og Eivind (faktisk ved et uhell) knakk antenna mi – da BLE jeg sinna.
Seinere ble det en nyere og noe bedre Amerikaner – den smått legendariske Malibuen. Da hadde Eivind vokst såpass til at han hadde latt seg overbevise om at automat, V8er og silkemjuk US produserte støtdempere ikke var tingen på norsk vinterføre. Dette kom han da på Ungdomsklubben – den gangen på Skogtun – og mol om. Gang på gang. Til slutt blir Rust lei og ber Smiugardsbukken sette seg inn. Jeg stopper så Chevy’n oppe i den gang veldig bratte kneika opp mot veien. Det er is og vann opp på. Og tar i gang igjen – og ikke et glipptak fra Hakka-dekka.
Eivind må bare si som følger:
– Høh! E ser det, men e trur dæ ikkje!

Men det var ører dette skulle handle om. Jeg er nemlig litt vanskapt. Det er mulig det er så mye annet åpenbart galt med meg at folk ikke legger merke til det, eller at e-døler generelt er for høflige til å nevne det. (Ja, DET er en sannsynlig forklaring!) Men jeg har et deformert øre. Jeg mangler en innsving i høyre øre.
Men en dette ikke gikk forbi var selvfølgelig Eivind. Så ved passende anledninger – stort sett hver gang han så meg – så var det:
– Høh! Sjå på’n! Sjå på øyra hass! Høh!

Men ingenting varer evig – sjøl ikke siviltjeneste eller skolegangen for smiugardsbygdinger. Så da klasse 9 A og B tok rørt avskjed med Etnedal Sentralskole så regna jeg med at nå blir det fred om øra mine.
Det var da lillebror Mikal entra scenen. Ikke fullt så høyrøsta, men han hadde ingen problemer med å gjøre seg hørt om dette berømmelige øret mitt.

Og jeg var heller ikke kvitt Eivind helt. For han vokste jo til og begynte å frekventere f.eks lille Ettendar’n på Fagernes – også kjent som Piloten. Der hadde han flere å spre sitt talent for sylskarp iakttagelse utover enn bare meg. Blant annet utspant det seg denne lille charmerende sekvensen i køa inn på do. Der står det en lørdagskveld en fem-seks mer eller mindre edruelige vallerser fra fjern og nær. Og så kommer fremdeles relativt unge Hestekind. Sveiper med blikket over køa og forkynner med kjennermine til sistemann i køa:
– Høh! Her går de ette lengda på reiskape så du sku stå bortve kroe i Aurdal!

Dette var en liten ripe i lakken på alt det som bør bli en bok – muligens flere bind – en dag, men så langt så har jeg ledd sist. For du kødder ikke med Rusten – det er noe alle før eller siden lærer. Eivind har nemlig fått en nevø – og Mikal en sønn. Han Embrik – og det er en søt liten plugg – bortsett fra det ene øret hans. Der mangler det en innsving.

%d bloggere liker dette: