Jeg føler det er nyttig å oppdatere bloggen på min helsetilstand. Ikke at jeg har den ringeste illusjon om at det interesserer noen noe særlig, men det hjelper meg å vite at jeg har sagt og at det finnes tilgjengelig.

Hvis en ser meg og leser hva jeg skriver her og på andre sosiale media, så ser det ikke så halvgærnt ut. Eller det gjør det sikkert også – gjerne helgalt også – sett i forhold til norm og A4. Men der har jeg aldri vært og håper aldri jeg blir så sjuk at jeg havner der!

Men joda, sånn tilsynelatende så hverken går jeg med krykker eller må ta drosje til fysioterapi. Og hurra for det! Men er det bra?
Hvis bakgrunnen for hva jeg plages med ikke er kjent eller en vil ha en repetisjon så finnes det her.

Så har jeg nå gått og hangla med dette i mange måneder – men hvordan virker det? Hva er det? Det siste veit vi ikke – det første skal jeg prøve å vise nå ved å beskrive dagen i dag.

Jeg står opp da telefonen varsler. NAV har tilbudt meg et opplegg for å kartlegge videre muligheter og kanskje finne et Mål og en Mening. Da innafor arbeidslivet i første omgang. Null stress opplegg – to-tre timer tre ganger i uka på Fagernes. Det er sånt som jeg før tok tilsvarende ting som et pusterom mellom en Windows-installasjon og ei økt på Stasjon, før jeg hadde Ungdomsklubben på kvelden.

Men tilbake til i dag – joda, det føles ganske bra. Ingen vondter – og hue er påskrudd og strømmen gnistrer i henhold til skjema mellom nevronene. Jeg tar en dusj og står og pusser tenna. Så siger det på. Jeg er kvalm, men ikke sånn egentlig spykvalm, det er mer en følelse av å ha en følelse av å være kvalm. (Det er nå ting begynner å bli vanskelig å forklare).
Vanligvis – i en normal situasjon – kan en bare avfeie slikt tull. – Neida, jeg er ikke kvalm. Få deg no’ mat nå!
Men dette er ikke normalt, for så kommer følelsen av følelsen av å være svimmel. Skal jeg svime av nå da? Det har jeg ennå ikke gjort av dette ubehaget, så erfaringen tilsier at det gjør jeg ikke. Og det gjør jeg ikke denne gangen heller. Jeg støtter meg til dørkarmen (sånn for sikkerhets skyld) og gjør ferdig tannpussen.

Hele tida vurderer jeg om jeg skal call in sick, men jeg vil nå helst prøve da! Etter hva jeg har lest så kan dette minne om panikkangst. Ingen skam i det – Tony IRONMAN Stark fikk det etter å ha egenhendig redda New York fra aliens, så panikkangst er noe alle kan få!
Men «problemet» er at da skulle jeg også ha hjertebank i hundre, kaldsvette, hyperventilere og vri meg på gulvet. Det gjør jeg altså ikke – det eneste som følger er enda en irriterende følelse av ikke å få nok luft. Sjøl om jeg hverken er andpusten eller har økt puls. Fysisk er formen fin den, men likevel er det noe der. Noe svart, uhåndgripelig som smetter unna som en skygge så fort jeg prøver å feste fokuset på det.
Dette er vondt å skrive – ikke fordi det er flaut, men fordi det er så fordømt vanskelig å beskrive. Ja,  det er umulig. Det beste jeg kan håpe er at det gir en følelse av den følelsen jeg har.

Men, OK! Til Fagernes skal vi nå prøve. Ingen store begivenheter i starten, men så føles det plutselig som armene mine dovner bort. (Den ene gjør det ofte med feil stilling på rattet) Men det er igjen  denne følelsen av en følelse. (Jada, jeg veit det høres sprøtt ut)

Så kommer uroen for å holde seg på veien. Igjen ingen fysiske symptomer egentlig, men det er som jeg holder på å sovne uten at øya glir igjen eller de andre fysiske trekkene ved å falle i søvn. For jeg er helt våken, ser veien, har kontroll og er ikke til noen fare – for hjelpe seg så konsentrert jeg er!
Dette kommer i bølger så jeg bestemmer meg for å prøve til Bruflat – og heller snu og si i fra at i dag er jeg ikke i form. (Noe det er uhyre sjelden jeg har gjort uansett hva jeg skulle ut på når dette sto på. Jeg tror jeg bare har nekta en Gjøvik-tur for Terje, og da var jeg så elendig at Gunnar ba meg dra hjem)

Jeg stopper på Bruflat. Trekker frisk luft, går noen ganger rundt Blücher og later som jeg skraper is (Ok da – så ER det litt flaut!)

Jeg prøver et stykke til – og kommer meg til det Fagre Neset. Jeg har hatt verre turer og jeg har hatt bedre.

I dag skulle vi ha «gruppeterapi»! Vanligvis morsomt og interessant – iallefall for en son elsker å diskutere, provosere og klovne. Jeg snaker da om meg – ikke gruppelederen.

I dag er det ikke mye klovning. Jeg har mest lyst til å unnskylde meg og dra hjem. Men ikke det heller frister. Det føles ikke som om det vil hjelpe noe som helst å være aleine. Følelsen bare er der. Udefinerbar – umulig å få skikkelig tak i.

Men etter ei pause så glir det endelig vekk og jeg våkner litt til live, får inn et par kommentarer og drar så hjem.

Jeg prøver å gjøre litt fornuftig, men så er følelsen der igjen, som om noe vondt har skjedd , eller noe jeg gruer meg til – uten at jeg aner hva eller får tak i det. Jeg innrømmer jeg tok en sovetablett og sovna fra hele greia. To timer senere – etter jeg har vaska vaska opp og vært Flink – så skriver jeg dette. men bra er det ikke – men jeg kan fungere med det. Som jeg har gjort lenge.

Og av og til så kan jeg liksom våkne opp og det sklir vekk, eller jeg fysisk våkner om morgenen og er helt fin. Og jeg som fremdeles er tilsynelatende uhelbredelig optimist (også kjent som «livsdum») tror at nå – NÅ! Er jeg bra igjen! Det er jeg selvfølgelig ikke. Det kommer igjen – gjerne bittelitt forandret – mutert til noe som forsvarsmekanismene fra forrige gang ikke virker på.

Jeg veit at dette ikke kan måle seg mot, krampeangst, skiveprolaps, lårhalsbrudd og samlivsbrudd (Det er visst blitt sjukmeldingsgrunn tror jeg?)  Men hjelpe meg så plagsomt, irriterende og hemmende det er! Det lille jeg som genetisk rotehue av konsentrasjon er ødelagt, kreativiteten jeg er avhengig av er svekka (Bortsett fra venstrehåndsarbeid med Facebook-tull til tider) – og sist, men viktigst: Motivasjon, lyst og go’føelsen når noe fungerer og er fullført er vekk! Fordi denne ubeskrivelige følelsen av noe ligger i veien.

Kan jeg jobbe?  Tja, jo, jeg jobber jo litt – og har gjort det hele tida – og så fort jeg har en bra dag så begynner huet å spinne om alt jeg kan gjøre, alt jeg kan starte, alle jeg kan spørre om jobb. Men så – ja, dere har skjønt det nå? Så får dette dyret av en følelse som iallefall ikke jeg har sanseapparater til å beskrive skikkelig tak i meg igjen.

Så der går jeg. God hjelp av de som skal drive med sånt – for all del! Men når jeg ikke en gang klarer å beskrive det skikkelig så hvordan kan de sette fingeren på noe og si at: Aha! Rusten har B12 vitamin relatert psykiske kvalme med stress-indusert overliggende utmattelse silent migrene med tilløp til depresjon!

Så vi må prøve å få tatt rotta på det – uten at vi veit akkurat hvor det skal skytes etter dyret.

Sånn! Nå har dere noe å snakke om til kaffen og kan konkludere med at: – Dæ e no førr gale at han ska berre gå slik o slengje! Det e no gøtt huggu på gute, men han e vel bærre lat. O tenk på ko dette køsta uss.

Og godt mulig det! Men vi kan bytte en dag, så kan vi se hvor mange Likes andre ville generert med dette over seg!