Retten til å ta feil er godt fundamentert i menneskets sosiale kontrakt. Retten til høyt og tydelig i full offentlighet ytre sine feiltakelser er også svært utbredt blant jordens nasjoner.
Her må det være noe feil!

Først litt historikk og noen tankerekker.
Den nevnte kontrakt bygger på eldgamle erfaringer. Kort fortalt så medførte det for oss store ulemper og skulle fysisk slåss om alt. Særlig for de som tapte, men også for de som vant, hvis tapende part greide å påføre vinnerne såpass med bank at seieren nesten ikke var verdt det. Vi fant derfor ut at hvis en delte på godene (som det stort sett var det vi slåss om) så var det fordelaktig for alle parter. Ikke at dette har blitt absolutt overholdt, så langt der i fra, men det skapte et prinsipp kjent som rettferdighet. Du har forutsatt ellers like forhold rett på like mye som meg. Hvis en ikke godtar dette så må vi slåss om det, og det kan bokstavelig talt slå begge veier.
Dette prinsippet bygget på at kanskje kan du gi meg juling har utviklet seg til sivilisasjon – også kjent som løgnen mennesket tror på når det har felles nytte av hverandre.

Den fysiske slåsskampen ble erstattet av intellektuell og verbal kamp –  kjent som diskusjoner. Den som kunne legge fram sin sak på best mulig måte med de beste argumentene vant. Og omtrent der begynte ting å skjære seg. For en eller annen idiot fant plutselig på at for å slippe surving og grining fra tapende part, så skulle de likevel få lov å mene det de mente! Ja, en filosof erklærte til og med – trolig i skyfylla stående på bordet i et tvilsomt vertshus – at han var uenig i det som ble sagt, men ville inntil døden forsvare retten til at det ble sagt! Takket være gjeldende prinsipp slapp han å bli drept for uttalelsen.

Forsåvidt har prinsippet sine fordeler, men det favner alt for vidt. Det er blitt slik at du kan mene akkurat hva du vil og det skal likestilles med alt annet. Dette kalles kulturell relativisme. Hvor alle meninger må sees i sammenheng med meninghavers bakgrunn og miljø. Dette har bredt om seg og ført til at når en i en sak faktisk og uomtvistelig har de beste argumentene, så er det ingen selvfølgelighet i at en vinner og får det som det burde være. Det har til og med gått så langt at om en ikke har noen argumenter, men bare mener noe, uten å kunne produsere ei tankerekke som overstiger hvorfor en gullfisk svømte til den andre sida av bollen, så blir dette respektert og til og med tatt hensyn til!
Vi som har en viss glede av å diskutere og mener det er nyttig blir forventet å legge ned alle våpen når «argumentet»: – Ja, vi er uenige, men jeg mener nå det jeg mener!» kommer.

Hvorfor er det slik? Hvis vi går tilbake til røttene for å fredelig sameksistens, så var de bygget på muligheten for å bli påført ubehag. Her har noen vist at de har ingen argumenter, de kan altså ikke påføre andre ubehag – hvorfor kan en ikke da bare valse over dem, og f.eks innen politikk nekte dem taletid og stemmerett. Enten så får du argumentere – samme hvor dårlig – ellers så får du ti stille! Utsagnet: – Jeg mener det at – uten en grunn er ikke et standpunkt, det er en tanke hengende i løse lufta like verdifull og nyttig som et flatt bildekk!! Og de må enten fylles med noe, eller kastes!