Om Terminator og hvorfor muslimer ikke eter gris

Jeg har et søskenbarn på SINTEF. De fleste har et på Gjøvik, jeg har altså et på SINTEF. Ja, jeg har et par på Gjøvik også, men gi nå beng i det da! Dette søskenbarnet her, Kyrre – er en skikkelig gluping. Rustesida av familien er gjerne det – (Webergsida er mer kreative)

Så har det seg slik at SINTEF er langt framme med å utvikle tidsmaskiner. Og hvis en ikke er i bruk ei helg så hender det jeg får låne den. Slik var det nå i helga. Så jeg tenkte at la nå oppvask være ugjort og la oss ta en svipptur til rundt år 600 etter Junior. Det var et par ting jeg gjerne skulle sjekka ut med han der Muhammed. Gjøken ble født i Mekka i for rundt 1400 år siden og skal ha grunnlagt islam. Hmmm…skeptisk!

Nå er heldigvis den prototypen SINTEF leverte til Terminatorfilmene – en CronoMAX 110 – blitt noe forbedra så en slipper å stå splitter pine naken og knestående, mens lyn og annen statisk morro fyker rundt øra på en – jeg er snau nok i luggen som jeg er. Neida, her setter man seg godt til rette i en stressless, puncher inn ønsket årstall. (Det er forøvrig samme leverandør på touchscreen-systemet som Terje & Gunnar har i drosjene – TDS) Det er med andre ord riiimelig enkelt å forstå….

Uansett – jeg rota jo med tallene da – dyskalkuli er en nydelig unnskyldning for å ha surra med regnskapet, men no´ skikkelig svineri når du virkelig HAR det! Så jeg havna først en svipptur i på slutten av Romerriket – ingen gladiatorer, ingen hemningsløse orgier – neida, jeg med min patenterte uflaks rakk akkurat å rydde opp etter storbrannen Nero fyra i gang. Hvor er brannmann Fagernæs, Konstad og Bergeid når du trenger dem? Men nok om det.

Jeg fikk endelig tasta inn riktig tall, koordinater og zippididuda – Mekka år 630 etter Kr. (Har aldri skjønt åffer vi regner tida etter Knut Robøle, men det har sikkert noe med at han er SivIng…. Evt. at forkortelsen KR står veldig bra til personligheten hans.)

Da var det helvete var laus i et vaskevannsfat. Kyrre og glupingene på SINTEF hadde – fikk jeg greie på siden – drevet å sendt griser fram til etter neste jul for å unngå at kjælegrisen deres endte på julebord. (Det er sånt skattepenga våre går til – er det rart man er motivert for skatt?) Vel, nå lå DNA sekvensen for svin i maskinens minne. Altså…to ubrytelige regler, folkens – slett alltid loggen etter pornosurfing og rensk alltid minne etter avvikende DNA i tidsmaskiner. Hvor vanskelig kan det være?

Så der sto jeg da – i steikende ørkensol, nærsynt, briller, skalla og med min karakteristiske manglende innersving i høyre øre – men ellers lyserød og nusselig som gris.

Ingen grunn til panikk – Kyrre og kara har bygget inn autoretur – så jeg ville bli transportert fram igjen til nåtiden og (forhåpentligvis uten hale med krøll på) etter tre timer.

Jeg snøftet og motsto en inderlig trang til å rulle meg i søle – mer fordi det ikke er særlig med søle i ørkenstrøk enn av beundringsverdig viljestyrke. Jeg kan som kjent motstå alt unntatt fristelser.

Dermed vraltet jeg i vei mens det sakte gikk opp for meg at å være svinepels i erkemuslimske Mekka muuuuligens ikke var et sjakktrekk som kom til å gå over i historien som et av de store. Merkelig nok var det ingen som la særlig merke til meg – noe uvant følelse, men what the heck.

Da var det jeg så Muhammed. Ikke at jeg ante at det var ham da, men det er altså mye jeg fant ut etterpå.

Fyren var til forveksling lik Per Øftsaas, men siden bukseseler ikke var oppfunnet enda, så hadde han fornuftig nok i takt med tiden en kjortel som siden trolig ble modell for teltet til Sirkus Merano. Han kom forbausende kjapt løpende rett mot meg gjennom en folkemengde av turban og kjortelkledde innfødte. Han hadde et stort gledestrålende smil over hele fjeset, og så ut som han hadde vunnet i LOTTO og samtidig funnet ut han var ukjent sønn av og arving til Hansabryggerienes grunnlegger.

Før jeg fikk reagert – jeg er som kjent ikke kjapp annet enn i replikken – så hogg Muhammed tak i meg, løfta meg opp og slengt meg over skuldra. Fortsatt lett småjoggende snudde han rundt og satte kursen mot noe som så ut som henta ut fra Tusen og en natt – heldigvis ikke Disney versjonen. Når det gjelder tegneserier så veit dere jo jeg foretrekker noe mer hardcore animerte damer som Witchblade og She-Hulk framfor Jasmin og Ariel – men samma det da!

Omsider begynte den oppskrytte hjernekassa mi å fungere igjen og den sa tydelig i fra at dette – dette stemte IKKE! Muslimer avskyr svin og vil ikke ta i dem engang – bare tanken gjør dem kvalme. Det er som med meg og tanken på sex med Kristin Halvorsen. Ergo var denne fyren ikke mer muslim enn Eirik T. Byfuglien eller så var jeg havna i et skrudd parallelt univers. (I følge Kyrre kunne visst det skje)

Begge mine antagelser skulle vise seg å være feil – story of my life egentlig….

Pesende, men fortsatt blid som ei sol stabbet han som skulle vise seg å være Muhammed (fred være med hans ofre) seg inn i slottet, pagoden, borgen eller hva nå en overdimensjonert se-så-mye-ufortjente-kroner-jeg-har villa med stor tomt kalles på de kanter. (De kalles Bérgene de Villa i E-dalen – sjøl før de er ferdig, og er i størrelse LITT under Stort Unødvendig Bygg for å booste sjøltillit for liten kommune – forkortet H.A.L.L.O.F.A.R.N.E)

Inne i villaen (eller hva det nå altså var) så kom vi gjennom en labyrint av korridorer til en stor sal der det satt en gjeng skjeggete, turbaninntullede, kjortelkledde menn rundt et åpent ildsted. Per sin fjerne slektning – snart kjent som Muhammed – slapp meg ned på gulvet inne i noe som minnet stygt om en sauebinge. I allefall sto det ei mager søye og glante dumt på meg. (Neida, Bente Hagelund – dette er ikke en metafor for mitt generelle syn på jenter, slapp av!)

– Sånn! Sa den noe trinne karen – nå kan vi feire!

Hvis noen nå lurer på hvordan jeg skjønte hva han sa, så må dere da for svingende skjønne det at folk som konstruerer tidsmaskiner lett også mekker i hop universale oversettelsesmaskiner. Si meg – tror dere jeg finner på alt dette eller? (Dessuten så hjelper det utrolig på arabisken å ha kjent Gunnar Sande i 20år)

En av de skjeggete tok ordet:

– Vi setter alltid pris på en real fest – Muhammed sønn av Leia og Luke, men hva er denne kjempeideen du har fått?

Muhammed slo ut med armene. – En ny religion!

Flere av de andre småflirte og ristet på hodet.

Den første skjeggebusen tok ordet igjen. – Har vi ikke nok med den vi har? Nok av guder og gudinner for dette og hint, samt at konkurransen begynner å bli hard fra disse jødeavvikerne og Kvitekristen deres…

Muhammed flirte bredt. – Nei, nei! Jødene er noen luringer de – det er der jeg fikk ideen. Jeg skumma gjennom det de kaller Det Gamle Testamentet og der er det mye gull vi kan bruke. En gud – vi er hans folk og alle bare må gjøre som vi sier eller så kan vi bare slakte dem ned.

– Ehh….sa en noe eldre kar med langt, hvitt bukkeskjegg – nå har jeg også lest jødenes Tanakh, men det er vel ikke akkurat bare det der som står?

– Ærede Yoda, sønn av Jorel, sa Muhammed – det er slik JEG leser det – og hvis vi sier det bare er slik samt setter litt sverd bak argumentasjonen så har vi en sikker vinner! Tenk på det! Vi har rett – uansett!

Forsamlingen så på hverandre og nikket etter hvert anerkjennende.

– Så da er vi enige da? Jeg setter opp min tolkning av de gamle skriftene, legger til litt nytt for syns skyld også går vi for den? Bra! Da helsteker vi den grisen og feier fødselen av….la oss kalle det ….skal vi se..Jo, nå har jeg det: «frivillig underkastelse av Gud» -ISLAM! Forsamlingen lo godt av den underforståtte ironien, og Mumme smilte fornøyd, mens jeg nikket for meg sjøl over at skjeggeforsamlingen faktisk tok vitsen hans. Jeg liker folk med humor.

Men så trakk Muhammed fra en lang krum dolk fram fra kjortelen og kom bort mot sauekvea der jeg en smule uttafor hadde fulgt med på islams fødsel.

DA var det omsider at The Beautiful Mind of Rust endelig tok kickdown. Her sto det om liv, lem og lemmer! Uten revolver, boots og mulighet for å ringe Geir Hansebråten og Winos Crew så var jeg rimelig ille ute. Det var bare en ting å gjøre – det som har (stort sett) har holdt meg uttafor murene – sølvtunga mi.

Jeg håpa bare den virka til tross for at jeg var mer enn bare halvgammal gris i overført betydning. For det begynte å se ille ut. Muhammed bøyde seg over bingegarden og prøvde å få tak i meg. Jeg rømte inn i et hjørne bak sauen, tok mentalt sats og satte i gang.

– DUH! Tjukken! Hør nå her! Stemmen virka takk og pris, men jeg hørtes ut som når Erling Bruflat hermer etter meg – det ligner ikke i det hele tatt, men alle skjønner det er meg.

Muhammed bråstoppa og så seg rundt.

Jeg kom fram fra bak sauerumpa og prøvde å se cool ut – det var LITT vanskeligere enn vanlig. En kan prøve det den som vil. Med fire syltelabber, hårete stikk-kontakt midt i fjeset og krøll på halen ville sjøl Stian André Skåren sliti med stilen…

– Yeah! Jeg snakker til deg! Muhammed blunka og slapp ned underkjeven med et nesten hørbart dunk.

– Du må da vel forstå at du kan ikke eta griser om du vil opp og fram i verden, sa jeg.
– Hæ? sa Muhammed.

Jeg heiste meg opp på to, la syltelabbene i kors på toppen av bingen og ga ham det patenterte Nå-skal-onkel-Øyvind-fortelle-hvordan-ting-henger-sammen blikket over brillene.

– Skal du bli kjendis så må du eta sunt. Fisk, masse grønnsaker, til nød sau (jeg nikka mot søya i hjørnet) og ikke alkohol, men diverse substanser som går som eksotiske naturmidler er greit. Comprende, amigo? Også holder du deg unna tenåringsjenter, smågutter og mafiaen. Hadde Jerry Lee, Michael og Sinatra gjort det så hadde det gått mye bedre med dem også.
– Hæ? Hvem? Sa Mumme igjen.

– Glem det, sa jeg, men bare husk prinsippet – og først og fremst ikke gris. Du kan for såvidt også godt ligge unna bikkjer – de heller er ikke bra for imaget. Bare se på Paris og chihuahuaen hennes. Men kan du nå for svarte se å få meg ut herifra???

Som en søvngjenger åpnet Muhamed grinda i kvea og jeg prøvde og gå så nonchalant jeg kunne ut derifra. Skjeggeforsamlingen satt med store øyne og var like lamslått som Muhammed over den snakkende grisen. Jeg nikket mot dem og tvang meg til å spankulere rolig ut av salen, men så fort jeg var ute av synet for dem la jeg på sprang.

Nå er retningssansen min like dårlig som øye-hånd koordinasjonen, så jeg rota rundt i palasset et par timer før autoretur funksjonen på SINTEFs CronoMAX 411 slo inn og jeg returnerte til utgangspunktet. Og som man skriver på slutten av alle gode skolestiler – alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

%d bloggere liker dette: